GRATIS LESEUTDRAG FRA HAV OG HIMMEL 1

Os i Hordaland, 1928: 

Hver sommer legger de reisende - splintene - til kai, og sytten år gamle Magdalena og den mørke og vakre Sander får raskt et godt øye til hverandre. Men splintene er ikke vel ansett i bygda, og foreldrene til Magdalena har helt andre planer for henne ...

Omslagsillustrasjon og design: Eline Myklebust Madsen

 1

Søre Neset, Os i Hordaland, sommeren 1928

Fjorden er speilblank. Det er en av de sjeldne varme dagene her ved kysten, de har ikke blitt forunt så altfor mange av dem denne forsommeren. Det er som om solen trenger gjennom alt det grå som har vært, som om varmen gjør alt lettere. Magdalena stopper opp i arbeidet, stryker en hånd over den fuktige pannen og kjenner hvor velsignet godt det er å slippe kulden og tåken som det har vært så altfor mye av den siste tiden. Ikke engang måsene skriker, der de sakte flyr over vannet med late vingeslag.

Da blir roen i sundet forstyrret av en motorlyd som kommer stadige nærmere.

Magdalena hever blikket og ser utover sundet, og merker at moren også stopper opp i arbeidet et lite øyeblikk.

En båt er på vei inn. Og i det samme hun ser båten, begynner Magdalenas hjerte å slå hardt.

Er det den båten?

Er det båten med unggutten fra sommeren før? Han som sendte henne de varme smilene. Hun husker de korte møtene, og så, den siste kvelden før han dro, da hun et øyeblikk trodde han hadde tenkt å kysse henne. Men hun våget ikke. Hun løp.

Han var ulovlig, men hun har ikke greid å glemme ham. Hele høsten, vinteren og våren har hun hegnet om minnene.

Igjen ser hun mot båten. Det er den. Hun gjenkjenner den.

Forventningen bruser i kroppen. Men også frykt. For foreldrene må ikke få vite noe. Herregud om de forsto.

Moren stirrer også utover mot båten nå.

– Ja, der kjem dei, splintane.

Morens stemme er trøtt, og en rynke er kommet til syne i pannen, der hun med øynene følger båten som kommer glidende innover mot brygga. Hun tørker svetten under tørkleet med en hoven, rød hånd. Dråper av svette drypper ned fra pannen før hun har fått tørket bort dem som var der fra før. Varmen er tett og trykkende.

– Ja ja, då er det å vakta hus og buskap.

Morens stemme er spiss og hard.

Magdalena står urørlig og kjenner et plutselig sting i brystet. Husker han henne? Splintene reiser rundt med båten og kommer til så mange steder. Det er vel nok av jenter som kaster blikk etter ham. Ett år er lang tid, selv om hun ikke har glemt.

Hun vet at fantasiene som hun har i hodet, er ulovlige. Han er en splint. Han tilhører det reisende folket som årvisst legger til ved brygga for å by frem varene sine i bygda. Han er forbudt. Hans verden og hennes hører ikke sammen. Likevel er det noe ved ham som lokker henne. Den lange, ranke skikkelsen, de dansende stegene når han går. Den litt for lange luggen ned i øynene.

Hun husker det alt sammen. Også nestenkysset. Særlig det.

Hun skjelver ved tanken på at foreldrene skulle visst hva som skjer i henne. Hun må ikke la dette få rom, hun er for gammel til urealistiske drømmer, hun fylte sytten nå i vår, og hun må bruke fornuft.

Men hun greier ikke å slippe båten med øynene. Hun blir stående et øyeblikk for lenge med hendene i ro.

– Gløym deg ikkje bort no. Arbeidet må gjerast.

Morens stemme er streng. Og Magdalena stamper lakener og håndklær rundt i den store stampen. Dampen stiger opp og gjør at synet blir duggete. Et øyeblikk blir hun stående urørlig, kjenner varmen, både den fra solen og den som stiger opp fra stampen.

– Få hendene med deg. Stå ikkje der og gap.

Morens stemme er skarp.

Magdalena tar seg sammen, legger kreftene til. De er snart ferdige nå, det gjenstår bare å få klærne opp på snoren så de kan tørke i vinden. Ikke at det er særlig vind akkurat nå. Det er som om luften står stille. Men klage gjør hun så visst ikke, til det er varmen for kjærkommen.

Moren kaster et blikk mot båten, som nå legger til den provisoriske kaia.

– Vi får stengja dørene i kveld. Det er ikkje trygt med desse splintane gåande rundt tunet.

Stemmen er hard.

– Det er best å passa seg for taterpakket, ein høyrer så mykje. Sist sommer forsvant ei sølvskei lenger oppe i bygda.

– Men dei fann att sølvskeia seinare, ho var berre forlagt, prøver Magdalena å rette på moren. Men moren har snudd det døve øret til. Hun har lagt lakenet over rørestaven, og ved felles anstrengelse får de lakenet på plass på klessnoren. Ett for ett blir lakener og håndklær hengt opp. Rene og skinnende henger de der.

– Ja, då får vi tru veret held seg så det blir god tørke.

Moren nikker fornøyd. Det spisse i henne er borte nå der hun står og har fått arbeidet unna. Hun beundrer vel utført arbeid. Hendene holder hun mot brystet, de er røde og oppsvulmet av fukt og varme. Men hun smiler. Det er alltid litt ekstra glede når storvasken er unnagjort. Ellers kan moren være ganske knipen på gledene.

– Hent eit glas ripsbærsaft, Magdalena.

Det er lønn for strevet, det.

Magdalena skynder seg inn og finner frem en flaske fra skapet og blander den ut. Da hun kommer tilbake med muggen og to saftglass, hører hun musikk og latter nede fra båten. Stemmer blander seg og når opp til dem på steinbenken utenfor huset. En av dem har tatt frem fela. Han sitter på båtripen og drar buen over strengene. En kvinne synger.

Det er noe så fritt ved det, noe så annerledes enn det harde arbeidet på gårdene. At de tar frem fela sånn uten videre. Latteren. Det er vel kanskje det som får bygdefolket til å dømme de reisende så hardt, for hvem andre kan tillate seg slikt en vanlig hverdag?

Magdalena kjenner på noe i brystet, noe som ikke skulle være der. En lengsel etter noe annet enn det hun har. Hun skammer seg og snur seg mot moren, som sitter der og beundrer lakenene på snoren og unner seg disse minuttene av frihet, hun også.

Idet moren har tømt saft i glassene og de skal til å leske ganen, ser Magdalena at en kar hopper ut av båten og kommer opp stien mot der de sitter. Det er som om han flyr oppover. Stegene hans er så lette og ledige, som om det er fjellet og ikke båten som er livet hans. Hun trekker pusten, holder den. Hjertet begynner å slå raskere.

Jo, det er han. Det er unggutten fra sommeren før.

Morens ansikt lukker seg etter som gutten kommer stadig nærmere. Han kommer opp stien mot huset, som om han danser mer enn han går. Han bærer på en stor kanne. Den lange kroppen er slank og velskapt. Det mørke håret skinner i solen, og han smiler der han kommer mot dem.

Han stopper respektfullt litt på avstand.

– Signe arbeidet, sier han.

Stemmen hans er myk, varm. Og den har det særegne tonefallet sørfra, som hun kjenner igjen fra taterne som har kommet til bygda hvert år.

Han nikker mot klærne på snoren og stampen som det ennå stiger damp fra. Den mørke luggen henger ned i øynene, og han gjør et kast med hodet for å få den bort så han kan se bedre.

– Kan det være mulig å få hente seg litt vann i brønnen?

Han snakker til moren, men det er Magdalena han ser på. Hun kjenner blikket hans brenne. Hun må snu seg bort for at ikke moren skal oppdage varmen som stiger opp i henne og farger ansiktet rødt.

Men moren registrerer det, og ansiktet blir enda strammere. Så er det nå engang slik at en ikke nekter en reisende vann.

– Du får finna deg det du treng, sier hun.

I det samme biter moren seg i leppen. Det kan misforstås, dette.

– Brønnen ligg der.

Hun nikker mot brønnen like ved, og unggutten takker. Han sender et siste blikk mot Magdalena, og hun kjenner at noe fremmed og farlig rører seg i henne. Hun er på et merkelig vis både svimmel og rar.

Det må være varmen. Hun våger ikke å se etter ham som går mot brønnen, og hun våger ikke å se på moren. Noe farlig er i ferd med å skje med henne, og hun vet hun må passe seg.

Moren har tatt muggen og glassene og er på vei inn.

Magdalena gjør seg klar til å følge etter. Hun må bare snu seg en siste gang mot gutten som er på vei mot brønnen med kannen. I det samme snur han seg mot henne.

Ansiktet hans åpner seg i et stort smil, og han løfter hånden til en hilsen.

Hun snur seg fort bort.  Hjertet dunker. Hun skynder seg etter moren, skynder seg trygt inn i huset. Må støtte seg til veggen da hun kommer inn.

Moren ser opp.

– Vi får tru dei ikke vaskar kle i brønnen slik dei gjorde for eit par år sidan. Far din sa såpass kraftig frå at ein får håpa det blir hugsa.

Moren fester blikket på Magdalena, der hun støtter seg mot veggen.

– Har solreven tatt deg? spør hun.

Ja, det er visst solen. Det må være solen.

– Eg blei litt svimmel.

– Lett for det i denne varmen, og det kokande vatnet i stampen kan så visst slå pusten ut av ein. Eg kjenner det sjølv. Vi får ta oss fem minutt.

Magdalena unngår å se ut av vinduet. Bare det å vite at han er der ute, sitter i kroppen hennes. Det er så mørkt og lokkende og fullt av fare, det hun kjenner.

Båten vil kanskje ligge her i flere uker. Hun vil se ham igjen. Han vil være her nede ved brygga.

Noe rører på seg i magen hennes, som om en sommerfuglvinge stryker rundt der inne. Det sitrer i hele henne. Spenningen, det å vite at hun vil få se ham igjen. Det er galskap, det som rører seg i henne, det vet hun. En blander seg ikke med splintene. De er ustabile, kanskje til og med farlige. Hun har hørt om hvor lett kniven sitter i hånden på dem. Tidligere somre har hun ligget og hørt støyen fra båtene om kveldene før hun sovnet. Når det kommer to båter, kives de lett. Men i de siste årene har det bare vært denne ene. Uenighet har det så visst vært likevel.

Men er han ikke annerledes, er han ikke noe for seg selv, denne unggutten? Hun husker ham fra i fjor sommer. Så høflig, men med det brennende sterke blikket. Hun møtte ham alle steder. De snakket ikke så mye sammen, men likevel var det noe. Hun har ikke greid å glemme ham. Alle andre gutter har blitt målt mot ham og ikke nådd opp. Og nå er han her. Like nede ved sjøen, bare hundre meter fra henne.

Nei, hun må få bort disse tåpelige tankene. En skjelving går gjennom kroppen. Hva ville vel moren si om hun forsto denne forgapelsen? Og – enda verre – faren?

– Henter du potetene, Magdalena?

Hun nikker. Så kryper hun ned i den trange kaldkjelleren, der de oppbevarer potetene og de andre grønnsakene. Det er kjølig der nede, og hun stopper og blir stående litt. Så fyller hun poteter i gryta. Maten må være klar til faren kommer hjem.

Faren sitter ved middagsbordet. De svære hendene holder om kniven, der han skjærer opp potetene og knar dem inn i sausen med gaffelen. Håret er blitt tynnere, vikene høyere. Magdalena vokter på ham. Han er sliten, og da skal det lite til før han bruser opp. Han arbeider hardt. Å være steinarbeider er ingen søndagsskole. Han skyter ut tomter, lager forskaling og støper sokler. Når han kommer hjem, er han sliten og vil ikke ha noe som forstyrrer freden.

– Så splinten er tilbake, sier han. Faren tørker seg om munnen og snur seg mot Magdalena.

– Du får ta deg i vare. Dei er ikkje til å stola på, det folket der.

Hun skynder seg bort for å fylle vannglasset hans så han ikke skal se rødmen som brenner i kinnene. Hadde faren visst hva som rører seg i henne, vet hun ikke hva som ville skjedd. Den eldre broren er på sjøen, ellers hadde han passet på henne som en hauk. Hun vet det.

Hun er ikke sulten. Hun snur maten rundt på tallerkenen, men tvinger så i seg det hun har forsynt seg med. Hun vil få høre det ellers. Mat er en av Guds gaver, og ikke noe en skal ta som en selvfølge. «Ein skal eta det ein får, og takka når ein går,» sier moren stadig. Å antyde at en ikke liker noe, nei, det er så fåfengt som det kan bli. Og hun er ikke kresen i matveien vanligvis.

Hun hjelper moren med å rydde av bordet. Faren har tatt plass i godstolen og er allerede i ferd med å falle i søvn. Hun tilbyr seg å vaske opp, og moren er takknemlig. Så kan hun bruke tiden til å lappe noen klær.

Det er kveld, men ennå er det varme i luften. Når hun er ute og henter vann til å varme opp på ovnen for å ta vasken, er det som om luften kjærtegner henne.

Når vil hun møte ham igjen?

Hun glemmer seg bort, blir bare stående og stirre fremfor seg og se ham for seg. Så tar hun seg sammen og får oppvasken unna, tørker av benken og bærer ut vannet. Lar såpevannet renne nedover skråningen utenfor bislaget. Det lager en grå elv. Så får hun oppvaskbaljen på plass og står et øyeblikk i den vesle stua og studerer foreldrene. Faren halvsover i stolen; munnen er åpen, og han lager høye snorkelyder. Moren sitter med lappetøyet, en liten haug med klær som må bøtes.

– Det er så varmt, sier Magdalena lavt for ikke å vekke faren.

Hun trekker pusten, svelger.

– Eg går berre ein tur utfor døra.

Moren ser så vidt opp.

– Vil du ta mjølkinga i kveld?

Magdalena nikker.

Hun finner bøtte, så går hun over tunet mot fjøset og får gitt de to kuene litt høy og gjør seg klar til å melke. Hun liker den jobben. Det å lene seg inn til vomma, kjenne varmen og så hente frem melk fra spenene. Melken som er en slik velsignelse.

Hun starter med Silka. Det er på et vis hennes ku. Hun har stelt den siden den var kalv. Og Silka er ei god melkeku. Og en god venn. Hun vet ikke hvor mange ganger hun har sittet der og betrodd seg til Silka når det har vært noe hun har slitt med.

Magdalena lener seg inn til kumagen og hvisker til kua, mens hun drar i spenene så hvite melkestråler fyller bøtta.

– Han er så fin, Silka.

Et øyeblikk stopper hendene. Silka snur seg som om hun har forstått.

– Det er ulovleg.

Hun er vel litt sprø som sitter her og snakker til kua. Men det er som om den forstår, som om den er en virkelig venn selv om hun aldri svarer. Så er hun til å stole på og deler ikke med noen det hun har fått høre.

Magdalena gjør seg ferdig. Får melken klar i spannet så det bare er til å levere den på meieriet neste morgen. Spannet må stå kaldt.Hun stopper litt ute på tunet før hun går inn. Ser ned mot båten ved brygga.

Hun hører stemmer, og vet at sjefen på båten blir kalt Splint-Ola. Han er visst fredelig av seg sånn til vanlig, men hva som skjer på båten når det er kveld og de drikker for mye, det er det nok av rykter om. Denne Splint-Ola, kan det være far til gutten? Eller en onkel?

Hun tar seg ennå noen minutter ute i kvelden før hun går inn. Det er så varmt og fint, og hun lytter etter lyder nede fra sjøen. Det er ikke noe særlig å høre nå.

Hun sparker av seg treskoene og skyller av hendene med vann fra bøtta i bislaget.

– Du var lenge?

Morens øyne er som haukeøyne mot henne da hun kommer inn.

Magdalena trekker pusten.

– Det var så fint ute.

Moren slipper henne ikke med blikket.

– Pass deg for splinten. Dei er ikkje til å lita på. Det er best du held deg ved huset så lenge dei er her, sier hun.

Faren er våknet. Han har reist seg og gått bort til vinduet. Han har tydeligvis båten ved brygga i tankene, og en rynke ligger i pannen hans. En åre er begynt å vokse i tinningen. Et tegn Magdalena kjenner godt.

– Skal bli godt når det pakket fer igjen.

– Dei er no berre folk, dei også, seier Magdalena lavt.

Faren snur seg mot henne. Han er mørk i blikket. Åren i tinningen er rød og hissig mot henne.

– Ka får du deg til å seia, jente? Set du deg opp mot far din?

Hun gjenkjenner sinnet hun alltid har fryktet. Faren skal ikke sies imot. Når han er sliten, skal han ikke tirres. Og nå har hun våget seg til å være storsnutet. Enda hun visste hva det ville utløse, greide hun ikke å holde munn.

Hun bøyer nakken, kjenner hvordan knuten i brystet vokser. Hjertet dunker. Når faren er slik, da vet hun aldri hva som kan skje.

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

HAV OG HIMMEL finnes som papirbok, e-bok og lydbok.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

(Foto: Tove Tvedt Skarstein)

Bente Bratlund (f. 1952) er fra Os i Hordaland og har i nesten tretti år vært forfatter på heltid. Hun har utgitt en lang rekke barnebøker, romaner og dikt, men Hav og himmel er hennes serieromandebut.

Bente var Månedens forfatter på her på Serieromanbloggen i mars 2021.

Vi hadde også et blogginnlegg om Bente og alt det spennende hun har gjort, i forbindelse med lanseringen i 2020.

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.