GRATIS LESEUTDRAG FRA BLÅLYS 1

På AMK-sentralen i Storestad jobber Lisa sammen med sin hemmelige kjærlighet, Martin. Han ser imidlertid aldri hennes vei, og i tillegg mistenker hun samboeren sin for å være utro. Når en liten gutt forsvinner, blir det slått storalarm. De har liten tid, for det er frost i lufta.

***

FØRSTE DEL

EN DAG I JULEN

***

1

Lisa

Dampen fra daggryets spede varme steg opp fra myra. Soloppgangen sendte et frossent skimmer gjennom tåkespiralene.

Manngarden hadde gått hele natten over hardfrosset mark, men noen av deltagerne tok seg tid til å stoppe opp og betrakte synet.

– Så trolsk! Så fantastisk vakkert, sa Lisa lavmælt, som om hun ikke ville forstyrre freden.

– Ja, medga en av mennene. – Men jeg fryser så forbasket på bena.

Det fikk Lisa til å tenke på Albert Engströms bilde av den gamle hardbarkede gubben som sto og så på en hegg og ville prise våren, men ikke var så flink med følelsesmessige utbrudd. «Jaså? Du blomstrer nå – din jævla hegg!» sa han bryskt. Lisa smilte for seg selv.

De var inne i siste fase av letingen, det skjønte de av sporene. Derfor var ambulanse blitt tilkalt, og Lisa og Jardar hadde tatt med seg de lette, sammenleggbare bårene, for her kunne det bli bruk for to slike …

En ambulansestasjon skulle bestå av minst tre personer, og Lisa var egentlig nummer tre, reserven. Men Johan hadde fått et komplisert benbrudd og satt ved telefonene på stasjonen og koordinerte det hele, mens Lisa måtte gjøre hans jobb i ganske lang tid fremover. De måtte få inn en ekstra reserve, men hadde ikke funnet noen ennå.

Hun likte ikke dette oppdraget. Det var ubehagelige ting i vente, fryktet hun.

En voldsmann med besøksforbud hos sin ekskone hadde trosset forbudet og tatt seg inn i huset. Med et heimevernsvåpen hadde han truet til seg den fire år gamle sønnen og forsvunnet med ham. Kona hadde prøvd å forhindre det og var blitt skutt i låret, men hadde klart å varsle politiet. Hun var nå tatt hånd om og hadde fått legehjelp, men gutten var sporløst borte. Mannens bil var blitt funnet i grøftekanten, det var slutt på bensinen.

Manngarden som øyeblikkelig var blitt opprettet, besto av politifolk og heimevernsmenn og folk fra Røde Kors Hjelpekorps, men man hadde vært meget forsiktig da man plukket ut deltagerne. Det var et våpen, et barn og en desperat mann med i bildet. Her gjaldt det å ha sanser og nerver under kontroll.

Lisa og Jardar var blitt tilkalt i grålysningen. Da hadde de sett spor i rimet på bakken etter en stor mann og et lite barn. Mens manngarden hadde måttet ta utgangspunkt nede i dalen der bilen var funnet, hadde ambulansen den fordelen at den kunne ta en vei høyere oppe, en vei de andre nå hadde passert.

Etter den anstrengende stigningen opp gjennom skogen, var hele manngarden nå oppe på de store myrstrekningene på den brede åskammen. En sigarettstump hadde vist dem at de var på rett vei.

Daggryet ble mottatt med takknemlighet. Men tåken som smøg seg kjælent rundt myrene, vanskeliggjorde letingen.

For ikke å forstyrre den skjøre stillheten, sa Lisa halvt hviskende til Jardar: – En så sakral stemning, med solen som stiger opp bak dampen som markerer kampen mellom den nattkalde jorden og dagens makt – og så skal denne skjelvende tonen ødelegges av et fortvilet menneskes handlinger.

Jardar skottet bort på henne fra siden. Et fort blikk som han straks trakk til seg igjen.

Og så skjønner hun ikke hvorfor det blir kluss mellom henne og kjæresten? tenkte han. Den firkanthjernen hans kan da ikke takle et så poetisk språk, hva forlanger hun av ham?

Men Jardar svarte bare kort: – Ja.

– Fortvilet – men kanskje også ulykkelig? fortsatte Lisa tankegangen sin.

– Sikkert. Men det er ikke noe forsvar for å bortføre barnet.

– Nei, jeg kjenner jo ikke hele bakgrunnen, sa hun unnskyldende. – Jeg vet bare at det gjaldt en tvist mellom foreldrene om omsorgen for barnet.

– Sånne tvister kan være innmari kinkige. De hadde en anelse om hvor mannen hadde tenkt seg. Til neste dal, der det lå en flyplass. Og da bilen ikke ville mer, ville han ta seg dit til fots over åsen.

En av mennene i rekken kom løpende bort til lederen, som befant seg i nærheten av Lisa og Jardar.

– Vi så sporene igjen. De kom skrått inn mot myra, så vi må ha oversett et stykke. Men nå var det bare mannens.

Sjefen tenkte seg om. – Han kan bære barnet.

– Kanskje.

Det var ikke mye håp i stemmene deres.

De snakket dempet, ville ikke drive en desperat mann til ytterligheter hvis han oppdaget at han ble forfulgt.

Han som ledet hele aksjonen, en desillusjonert heimevernsmann og kommunalpolitiker som så ut som om han led av halsbrann, hadde ikke sagt noe, men Lisa visste at han ikke likte å ha med en kvinne på laget. Hun hadde lest det i det bistre ansiktet hans da de møttes.

En del av heimevernsmennene hans hadde våpen.

Lisa hadde ikke tenkt å være noen byrde for dem. Hun hadde tenkt å holde seg i bakgrunnen og gjøre jobben sin. Hun og Jardar. Den tøffe delen av oppdraget fikk de andre ta seg av.

En skarp lyd brøt den store stillheten, og alle stivnet.

Og nå fikk hun se at det ikke bare var heimevernsmennene som var bevæpnet. Hun hadde to politimenn i nærheten – og så et glimt av maskinpistoler.

Men det hele roet seg raskt igjen da det ble oppdaget at det var en av mennene som var kommet til å tråkke på en tørr kvist.

Lisa pustet ut. Hun var vant til litt av hvert – tålte de sjokkscenene jobben innebar. Men dette var en påkjenning på en helt annen måte. En krypende redsel for hva som ville skje med den lille gutten. Om han ville ta skade på noen måte. Om han fremdeles var i live. Om han var redd og sulten, frossen eller trett.

Han måtte være helt utkjørt, den lille pjokken.

Hun merket et plutselig og voldsomt raseri mot den faren som utsatte barnet sitt for dette. Egoistisk, egoistisk!

Lisa var spinkel og smal, men det ytre kan bedra, hun var mer robust enn man skulle tro. Usminket, veltrent og sikker på seg selv. Det askeblonde (kommunefargede) håret hennes var samlet i to fletter som insisterte på å peke utover. Pippi, pleide Jardar å kalle henne av og til. Det tålte hun. Vilde på alarmsentralen syntes hun burde piffe opp hårfargen med noen blonde striper her og der. Det lød fristende, men ble aldri til noe. Hun fikk aldri bestemt seg.

Lisa hadde tatt ambulanseskolen etter å ha jobbet på sykehus en tid, først som lavtlønnet rengjøringsassistent, senere som hjelpepleier med noe høyere lønn. Omtrent samme bakgrunn hadde Jardar, men han hadde lengre utdannelse og større erfaring. Var kvalifisert sykepleier.

Jardar var 29 år gammel, hun var 25. De jobbet ganske godt sammen, etter at hun hadde fomlet en del i starten. Men da hadde hun bare vært reserve. Etter at Johan ble skadet, var det hun som ble utkalt av Jardar, som ledet stasjonen.

I en ambulanse var man alltid to. Begge måtte både kunne kjøre og ta seg av pasienter. Sjåføren satt bak rattet og den som satt ved siden av, var ansvarshavende, og dette skiftet de på etter behov. De stilte aldri diagnoser eller prøvde å leke doktor. En ambulansemanns oppgave var å se på symptomene og behandle dem midlertidig. Man lærte mye på ambulanseskolen om pasientpleie og behandling av ulike tilstander og skader. Hvis pasienten blødde, stanset man blødningen. Hadde han problemer med å puste, fikk han oksygenmaske og andre hjelpemidler, var man redd for nakkeskade, satte man på krage. Det fantes en hjertestarter i tilfelle infarkt. Den slags ting. Resten var sykehusets arbeid.

Jardar var en fåmælt mann. Lisa visste ikke mye om privatlivet hans. Om han overhodet hadde noe. Jo, det bodde av og til noen i annenetasjen på ambulansestasjonen, i tillegg til ham selv. Men Lisa syntes ikke hun kunne spørre. Når han ikke ville fortelle uoppfordret, så …

Tankene hennes om jobben ble plutselig avbrutt da de nådde sporene på myra. De fleste mennene hadde samlet seg der.

Ferske spor av store sko.

En stor fugl skrek uhyggelig langt ute på myra. Lisa var ikke noen fugleekspert og kunne ikke identifisere det ødslige skriket.

Sporene. Hvor var barnet? Det var sannsynlig at en så liten gutt ble båret innimellom. En indianer eller en Sherlock Holmes kunne nok ha funnet ut om de store sporene tydet på en større vekt nå enn tidligere, men så observante var man ikke her. Hun tenkte høyt:

– Men hvis ikke gutten blir båret, hvor er han da?

– Vi har ikke hørt noe skudd.

Tanken var ingen trøst. Mannen hadde vært ute siden middagstider dagen før. Manngarden var ikke satt i gang før sent på kvelden, da bilen ble funnet. Han hadde et stort forsprang.

Fuglen skrek igjen. Ti stille, tenkte Lisa strengt. Du ødelegger nervene mine, og de er temmelig frynsete som de er.

Mennene snakket lavmælt sammen.

– Dårlig timing å stikke av på denne tiden, mumlet en mann. – Jeg måtte gå midt i andrejuledags middagen.

– Og samboeren min og jeg hadde billetter til filmpremiere i går kveld.

– Og jeg hadde lovet kona å bytte julegaver i dag. Nå blir det vel sukk og bebreidelser når jeg kommer hjem.

– Ja, jeg hadde jo tenkt å sove ut i dag. Ligge og dra meg, for vi har fri i romjulen.

– Han kunne vel ha valgt en annen dag, fastslo den første surt.

Det var en hustrig, nesten snøløs tredje juledag. Alle hadde julen summende i tankene. Fridagene var så få for de fleste. Nå var planene for to dager ødelagt.

– Rømlingens ekskone har det vel enda verre, sa en. – Å ligge skadet på sykehus og være redd for den lille sønnen sin – det må være en uutholdelig situasjon. Midt i julen.

– Kanskje gutten gledet seg til å se på fyrverkeri på nyttårsaften? fabulerte Lisa. – Eller han hadde fått fine julegaver som han måtte la bli igjen og ikke fikk leke med.

– Eller kanskje han bare lengter hjem til moren, sa mannen.

Lisa ble ivrig. – Hvordan er forholdet hans til faren? Heltedyrkelse? En glorie som nå er kommet på snei? Eller har moren snakket stygt om faren til gutten? Gjort ham til skurk?

– Er han ikke det, da? sa Jardar tørt.

Hun grøsset. Hvorfor hadde hun ikke tatt med seg hansker eller vanter? De lå igjen i ambulansen, glemt i farten. Hun var blåfrossen på hendene og prøvde å trekke ned de oransje ermene på overallen og varme hendene inne i dem.

Praktisk farge, lett å holde rede på hvor Jardar befant seg.

Lisa husket hvor stolt hun hadde vært første gang hun dro på seg dette klumpete, uskjønne plagget, som før hun hadde fått lukket alle borrelåsene hang og slang rundt føttene på henne og fikk henne til å se ut som en Michelin-mann. Men hun likte det. Hun syntes hun lyste som en solnedgang i den skrikende fargen, og hun følte at hun var med! Det hadde vært en stor dag.

Men det var et stort skritt fra å være elev, deretter reserve, og så bli kastet ut i en hard, grusom virkelighet med blod og død og tragedier. Ennå hadde hun ikke helt vennet seg til det, men hun bet tennene sammen og lyttet til Jardars råd om hvordan man skulle holde ut.

Humor. Vill, kullsvart humor var en av de beste oppskriftene, hadde han sagt.

Denne dagen hadde hun problemer med å være spirituell.

***

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

Blålys finnes som e-bok og lydbok.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

***

Om forfatteren:

Margit Sandemo (1924-2018) regnes som alle serieforfatteres «mor», og Sagaen om Isfolket er legendarisk. Bokseriene hennes er utgitt i mange land, og mer enn 37 millioner bøker fordelt på over 185 titler har i årenes løp blitt sendt ut fra trykkeriene.

***

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.