GRATIS LESEUTDRAG FRA JULEBREV!

Linda har alltid hatt eneansvaret for sønnen Brage og vært opptatt av å skape en tryggere oppvekst for ham enn den hun selv hadde. Og når julen nærmer seg, blir tradisjoner og ritualer ekstra viktig. Linda har planlagt alt, og det må bli perfekt.

Så kommer Brages far overraskende på banen, og Lindas juleplaner blir kullkastet. I tillegg får hun brev fra en hun ikke kjenner, men som hun mistenker at kjenner henne. Uro og kaos truer, og vonde minner fra Lindas fortid stiger til overflaten.

Samtidig kan hjelpen kanskje komme fra uventet hold?

En jul der ingenting blir som planlagt, kan likevel bli den perfekte jul!

Design: Emma Graves, designstudioe.com

1. desember

DEILIG ER JORDEN

Deilig er jorden! Prektig er Guds himmel! Linda beveget hendene som om hun dirigerte et usynlig kor og orkester. Stemmer og instrumenter flettet seg sammen i fryd over påstanden om at jorden, tross alt, var et godt sted å være.

Det var mange år siden Linda hadde sluttet å synge med andre til stede, men den gamle salmen fikk henne fremdeles til å stemme i der hun satt for seg selv ved arbeidsbordet. Skjønn er sjelenes pilgrimsgang. Håret reiste seg på armene. Hadde Brage sett henne nå, ville han ha himlet med øynene og sagt at hun så tåpelig ut. Men han sov fortsatt og kom neppe til å stå opp før om noen timer, så hun kunne synge i fred og nyte tiden for seg selv med jobb, julemusikk og javakaffe.

Hun gikk inn på kjøkkenet for å fylle opp koppen, og snuste inn duften fra de nybakte rundstykkene som sto til avkjøling på benken. Dette var en lørdagsmorgen etter hennes hjerte. De ferske avisene hadde hun allerede bladd gjennom, og julespillelisten hadde sesongpremiere. Det rosa lyset fra kaféskiltet over gaten skapte en illusjon av morgengry, selv om det fortsatt var en stund til solen ville komme til syne. Hun oppdaget frostroser på den ene vindusruten. Hm. Frostroser på ruten? Betydde ikke det at det var noe galt med vinduene eller med isolasjonen? Det trakk kaldt fra begge rutene også. Hun burde be Frank om hjelp til å se på det. Han pleide å vite hva man skulle gjøre med slikt. Linda valgte å se det positive i det enn så lenge. Frostrosene var tross alt vakre. Og best av alt: Det var første desember. Den første dagen i advent og den fineste tiden på året.

Kvelden før hadde hun festet de siste adventsgavene i ringene på den håndsydde kalenderen som fylte en stor del av den ene kjøkkenveggen. Forventningen sildret gjennom henne da hun så på den, og hun gledet seg til Brage sto opp.

Etter å ha helt en sjenerøs skvett helmelk i kaffen gikk hun tilbake til arbeidsbordet for å ta fatt på korrekturen på Yasmin etter jul, et av produktene som forlagene produserte i store mengder for å skumme litt av fløten fra bloggosfæren. Ikke at det var så mye fløte i Yasmins verden. Bloggeren, som først var blitt kjent som deltaker i en realityserie, hadde etter en lang periode med utskeielser kastet seg på yogabølgen, lagt om kostholdet og fått mange følgere til veiledningsvideoene sine på YouTube. Inspirasjonsboken Yasmins yogajul − oppfølgeren til fjorårets suksess Yasmins jul (med vegansk og lavkarbo julemat) − var selvsagt ute i butikkene for lengst. Men heftet Yasmin etter jul skulle være vedlegg til en av de store avisene i januar og måtte derfor til trykk i desember. Siden Yasmin var bedre til å posere enn til å skrive, trengtes det noen som kunne strekke, dytte, rette og lokke teksten på plass. Og denne noen var frilans oversetter, språkvasker og korrekturleser Linda Bendixen. Hun strakte på seg. Egentlig hadde det vært godt med noe søtt til kaffen. Noe med mye sukker og hvetemel …

Dunder og brak! Det var gått et par timer da lyder fra Brages rom dro henne ut av konsentrasjonen. Hva var det egentlig han drev på med der inne?! Det lød som om en elefant var i ferd med å falle ut av sengen. Hun rakk akkurat å tenke at det var en dårlig sammenligning, siden elefanter ikke har senger å falle ut av, før det bustete, lyse hodet kom til syne i døråpningen.

− Hei, Brage!

− Hei.

Sønnen hennes smilte trøtt, løftet en hånd og ruslet mot badet. Så lang han var blitt! Og så tynn han var! Linda motsto trangen til å løpe etter ham og gi ham en klem. Han var begynt å synes det var litt plagsomt. Brage var tenåring nå, ungdomsskoleelev. Ikke mammas lille gutt lenger. Eller, jo, det var han jo. Han ville alltid være mammas lille gutt.

Det pep i mobilen. En SMS fra Trude i forlaget.

Hei, Linda, håper du har en fin lørdag. 😊 Hater å forstyrre, men du jobber vel uansett, kjenner jeg deg rett. 😊J Kunne du ta en titt på e-posten? Viser seg at det er noe med trykkefristen. Klem.

Jaså, du. Noe med trykkefristen? And what else is new? Vel, det fikk i hvert fall vente til etter frokost, kanskje til i morgen, til og med. For i dag hadde hun viktigere planer.

Nå var hun virkelig sulten! Linda gikk ut på kjøkkenet og dekket bordet mens Brage var på badet. Hun tok frem de fine, hvite keramikkasjettene i dag, lilla servietter og lilla lys. Nugatti på lørdager var fremdeles dealen, i dag supplert av rørte jordbær som hun hadde tatt ut av fryseren dagen før. Hun lot «Deilig er jorden» kjøre en runde til.

*

− Aaaaiiiiiiiii! Oiiiii! Hjelp! Å, herregud! Brems! Brage, breeeeeems!

− Haha, det var du som sa du ville ha fart, mamma!

− Ja, jeg vet at jeg sa det! Men nå angrer jeg. Nei, jeg angrer ikke! Jeg elsker dette! Men hjeeeeelp! Pass på svingen! Oi, det var nære på!

Linda kjente blodet bruse der de suste nedover bakkene på den enorme dobbelkjelken de hadde leid oppe på Frognerseteren. De hadde allerede akt ned til Midtstuen én gang og tatt banen opp igjen, og denne gangen gikk det enda fortere. Dette hadde hun og Brage gjort hvert år siden han ble stor nok: sust ned den imponerende Korketrekkeren så snart føret tillot det. Og i år hadde det kommet så mye snø så tidlig at akebakken hadde åpnet til advent.

Nytt av året var at det var Brage som satt bak og Linda som satt foran. Tenk det, nå var det hun som var minst … Eller i alle fall lavest. Vekten var det vel en stund før han tok igjen. Hun klamret seg fast i kjelken og kjente vinden i ansiktet. For en fart! Det var sant som hun hadde sagt til Brage: Hun elsket det! Hun kjente at hun var i live! Men hjelp! Brøytekanten på yttersiden av neste sving nærmet seg styggfort.

− Brems, Brage! Nei, sving! Brageeeeee!

Nå gikk det altfor fort. Linda la all vekten den andre veien, men det hjalp lite, og hun skjønte at kjelken ikke kom til å klare svingen. Med en gnissende lyd for meiene over kanten og ut i snøfonnen. Nå mistet de helt kontrollen! Kjelken veltet, og både hun og Brage havnet sidelengs i den hvite haugen. Linda kjente iskald skare mot ansiktet og kavet med armene, noe som resulterte i at snøen også kom inn i glipene mellom vottene og jakkeermene. Hun lo og ristet på hendene mens hun kom seg på bena. – Gikk det bra med deg, Brage? Sønnen lå fremdeles sidelengs i snøen med ryggsekken på. Det gikk noen rykninger gjennom ham. Å nei, bare han ikke hadde skadet seg! Hadde han brukket noe? Eller enda verre: slått hodet? Først da hun bøyde seg over ham, forsto hun at han lå og lo.

Vel, vel, denne snøfonnen midtveis i bakken var et pausested så godt som noe. Opp av sekken kom sitteunderlag, boller og termoser, kaffe med melk til henne og kakao til ham. Det var tidlig på dagen fremdeles, solen glitret over snøen, og byen lå langt der nede. Hun følte seg så heldig. Tenk at de kunne ha det slik.

Det kom et slags underlig kvekk fra bukselommen til Brage, og han satte fra seg kakaokoppen i snøen og strakte ut bena mens han rotet etter mobilen.

− Det er pappa! Brage tygget ivrig på bollen mens han leste meldingen.

Linda motsto trangen til å be ham om ikke å snakke med mat i munnen og den enda sterkere trangen til å skifte samtaleemne når Brage brakte sin far på bane, og tvang frem et smil.

– Jaså, hva vil han, da?

– Altså, han vil jeg skal komme! Ut til dem!

Mobilen kvekket en gang til.

− De skal ha skilek ute, og så skal de grille med en sånn bålpanne. Han kikket på henne. − De har fått en ny Nintendo også. Med sportsspill. Og så kan jeg overnatte!

Linda kjente det snøre seg sammen i brystet, og hun ble sittende og holde på bollen som hun så vidt hadde tatt en bit av.

– Hva? Mener du i dag? At du skal overnatte der? Men Brage, det går jo ikke.

Han stanset midt i tyggingen og så på henne. – Hvorfor ikke? Jeg kan jo bare ta banen opp, det er ikke så langt?

– Det er første desember i dag!

– Ja? Og så?

– Første desember har vi adventsverksted. Først adventsfrokost, så en tur ut og til slutt adventsverksted. Det er tradisjonen vår.

– Tradisjon? Men mamma, kan vi ikke ha adventsverkstedet i morgen heller? Etter konserten?

– Men … det er jo i dag det er første desember.

Solen skinte fremdeles like klart der de satt, men i sitt indre kjente Linda at uværsskyer begynte å seile inn. − Jeg forstår ikke helt, Brage. Hvorfor kommer dette opp først nå?

Brage svarte ikke.

Linda fortsatte. − Man må jo avtale slikt! Det er ganske uansvarlig av Harald å komme sånn plutselig og si at du skal dra ut dit så fort han og Therese får det for seg. Det spiller visst ingen rolle for dem hva slags planer vi måtte ha.

Oi, puste dypt. Inn, inn, inn gjennom nesen. Frisk, kald vinterluft. Ut, ut, ut gjennom munnen. Og én gang til. Linda visste at hun måtte tøyle ergrelsen. Det var ikke Brage hun var sint på, men faren hans. Det var ikke Brages skyld at Harald var så tankeløs. Han var bare en tretten år gammel gutt som endelig var blitt tatt inn i varmen hos den faren som hadde avvist ham gjennom hele oppveksten. Men hvor lenge kom det til å vare? Hvor lang tid ville det ta før Harald fant ut at det ikke lot seg kombinere, og at hans forpliktelser lå hos kjernefamilien? At Brage ikke var god nok?

Linda var livredd for at Harald Munch og familien hans skulle tygge Brage og spytte ham ut igjen. At de skulle la ham forstå at han egentlig ikke var like mye verdt som de andre, at han var utbyttbar, kastbar. Derfor hadde det vært bedre at de klarte seg på egen hånd, bare de to, Linda og Brage. I sin tosomhet og med sine tradisjoner, som adventskalender og aketurer og adventsverksted første desember.

Brage satt fremdeles og stirret på henne med de brune øynene under den lyse luggen. Haralds øyne.

– Men mamma. Pappa vil jo bare være grei.

− Ja, men han kan vel ta litt hensyn likevel. Jeg har kjøpt inn til taco i kveld, og …

− Kan vi ikke hellet ta tacoen i morgen? foreslo Brage.

− Therese, henne sier forresten …

– Det heter hun sier.

– Hun sier at det ikke er så sunt med taco, sa Brage. Han reiste seg og børstet snø av buksene. − Skal vi dra ned til banen?

*

SMS-en fra Trude i forlaget ble opptakten til masse ekstra arbeid med kort frist. Det var gjerne slik. Noe med tidsfristen viste seg å bety at den opprinnelige planen var feil, at heftet allerede skulle ha vært i trykk, og at Linda måtte gjøre noen rettelser med det samme. Helst i går. Senest i morgen. Om det går greit? Levere søndag? Tusen takk. Du er en knupp. 😊

Da Brage hadde dratt av gårde til skilek og Nintendo, med pysj og tannbørste og ekstra insulin i sekken, styrket Linda seg med ytterligere to kopper kaffe (med helmelk) og to boller, og gjorde jobben ferdig lørdag ettermiddag. Det var også som vanlig. Linda Bendixen leverte før fristen og med stive skuldre.

Nå var det allerede mørkt ute, og de glatte fortauene forvandlet skrittene hennes til en slags subbing der hun beveget seg nedover gaten iført ullkåpe, skjerf, hansker og irriterende flate

og fornuftige støvletter. Det var ingen vits med jålesko om de resulterte i ankelbrudd, uansett hvor fine de var.

Kafé Onkel fikk stå for middagen i kveld. Ikke snakk om at hun skulle stå der og lage taco til seg selv når Brage var borte. For selvsagt hadde hun måttet la ham dra. Hun hadde hatt lyst til å ringe Harald, men innså at hun var for opprørt, så hun hadde nøyd seg med en SMS. Forstår du har invitert Brage til dere. Hadde vært fint om vi kunne avtale slikt på forhånd. Og Harald, som enten ikke forsto eller lot som om han ikke forsto irettesettelsen, hadde svart: Veldig hyggelig at Brage kan komme. Det blir skilek og moro. Jeg kjører ham hjem i morgen før konsernbootcamp kl 11. Skilek og moro, du. Og konsernbootcamp! Herre min hatt. Hva skulle det i det hele tatt bety? Ja, ja. Da kom Brage i det minste hjem i god tid før pianokonserten. Og hun trengte ikke å bekymre seg over at han ikke hadde egne ski og støvler, for hos familien Munch ville det være nok av utstyr i alle størrelser. Langrennsski, turski, telemarkski, fellski, toppski, bånnski, ja, hva de nå het, alle sammen. Det var slikt man hadde der ute.

Da Harald og Therese kom fra USA med jentene før sommeren, hadde de gjenopptatt livet i Bærum som om de aldri hadde vært borte. De hadde overtatt villaen der Haralds foreldre hadde bodd, de hadde travle jobber, hushjelp, to biler, trippel garasje (den tredje delen var til syklene), de spilte tennis, gikk langrenn og hadde smørebod på egen tomt.

Ooops, issvull! Linda hentet seg inn igjen og unngikk så vidt å falle. Hun burde antagelig ha gjort noe for å trene balansen, tenkte hun. Og muskelstyrken. Man ble visst mindre benskjør av styrketrening. Men det hadde ikke vært så mange bootcamps og skileirer på henne og Brage, akkurat. Hun grøsset ved tanken på hvor mange områder sønnen kunne falle gjennom på i familien Munchs øyne.

Huff, så surt og kaldt det var! Og glatt! Og fullt av snø. Hun måtte klatre over en fonn for å komme inn på riktig fortau i krysset før Onkels Kafé. På den andre siden var det halvhjertet strødd med grus som så var blitt trampet ned i slapset og hadde frosset fast igjen under en tynn isskorpe. Hvordan kunne det være mulig med så elendig snørydding? Hun hørte stadig om folk som hadde falt og brukket ett eller annet. Var det Bymiljøetaten som sviktet? Eller gårdeierne? Eller var det rett og slett hun selv og vennekretsen som var begynt å bli eldre, og som syntes at det som før bare hadde vært vinterlig og fint, nå var begynt å bli tungt og vanskelig? Hm. Uansett. Selv om man valgte aldri så kjedelige og fornuftige støvletter, var det blitt en risikosport å gå ut døren om vinteren. Hun turte ikke engang tenke på hvordan det måtte være for folk som var dårlig til bens eller skulle ut med barnevogn, eller var avhengig av rullator eller rullestol. De var dømt til å leve innendørs i månedsvis i strekk. Hun grøsset. Tenk så mange som sikkert satt alene akkurat nå og ikke kom seg av flekken. Det var i det minste noe å være glad for: at hun kunne gå.

Bjellen klang muntert da hun åpnet døren til Onkels Kafé. En herlig varme slo imot henne og fikk henne til å innse hvordan hun hadde gått og spent seg i kulden. Myk pianojazz-møter-folkemusikk lød over anlegget. Hun løftet hånden i hilsen mot Morten bak disken, og han lyste opp og løftet hånden tilbake. Linda så til sin glede at det innerste bordet ved veggen til høyre var ledig. Ellers var det ene langbordet fylt med studenter som drakk øl og spilte brettspill, og ved det ytterste bordet, som hun måtte forbi for å komme til stamplassen sin, satt to middelaldrende kvinner og drakk rødvinsgløgg. På ansiktsfargen og latternivået virket det ikke som om det var kveldens første alkoholenhet.

Hodebunnen begynte å tine, og det verket i tinningene. Hun burde kanskje begynne å gå med lue også … Men det satt søren meg langt inne. Det var da ille nok med de praktiske støvlettene om man ikke skulle ha luesveis i tillegg.

Linda la kåpen fra seg i sofaen og manøvrerte tilbake i retning baren der Morten sto og polerte glass. Med den rutete skjorten og de brede skuldrene så han ut som en tømmerhogger som var blitt teleportert til en hovedstadskafé og til sin overraskelse hadde oppdaget at han stortrivdes der. Og det var vel mer eller mindre noe slikt som hadde skjedd også.

− Hei, Morten!

− Hei, Linda! Så hyggelig å se deg! Han smilte lunt, og huden rynket seg rundt de grønne øynene. Ansiktet hans passet egentlig godt til gudbrandsdalsdialekten. − Hva kan jeg by på i dag?

− Noe varmt, men ikke gløgg. Jeg trenger noe å spise.

Morten smilte fortsatt. − Da kan jeg anbefale dagens chiligryte. Bønner, tomat, oksekjøtt, løk og chili, og med ris til. Den er ganske sterkt krydra og passer fint med en kald pils. Det gjelds jo å balansere det varme og det kalde. Litt sånn yin og yang, på en måte.

Du verden. Yin og yang? Så mange setninger hadde hun knapt hørt Morten si i strekk før, selv om de hadde kjent hverandre helt siden han overtok kafeen som var blitt hennes faste sted da hun flyttet til området. Han var ganske kjekk, storbygd, med lyst, tykt hår som så vidt hadde begynt å få gråstenk. Hvor gammel kunne han være? Et par år yngre enn henne, kanskje? Mon tro om han var sammen med noen? Han hadde en gang nevnt en tidligere samboer, men for øyeblikket trodde hun at han bodde alene. Hun hadde i hvert fall aldri observert noen kjæreste som dukket opp på kafeen − og fåmæltheten hans gjorde det litt vanskelig å spørre.

I stedet sendte hun en melding til Brage (Alt bra hos pappa?) og svarte på en melding fra Mariangela mens hun ventet på maten og nippet til pilsen. Er på Onkel. Brage ditchet meg til fordel for skilek hos Harald. Svaret kom raskt: Skilek?!! Hos Harald?!!!! Hva er det som feiler den ragazzo???? Linda ble alltid i godt humør av Mariangelas meldinger. Venninnen hadde aldri vært særlig tilbakeholden med tegnsettingen, og det var hun for så vidt ikke med hverken talespråket eller kroppsspråket, heller. Hun var født og oppvokst i Norge, men brukte sin italienske bakgrunn som krydder på humoristisk vis. Mariangela var gift med Gabriel fra Etiopia, og sammen visste de virkelig å hente det beste fra alle verdener.

Sikker på at det er frivillig? Han er ikke kidnappet? Må Gabriel og jeg sende La Famiglia for å hente ham?

Linda måtte le da hun så for seg Mariangelas ytterst velkledde, små, italienske foreldre i spissen for en flokk av Gabriels veldig høye og veldig mørke brødre, fettere og nevøer, kjempende gjennom snø og nordavind på vei mot Bærum for å redde Brage ut av langrennsmafiaens klamme grep.

Plutselig oppdaget hun at Morten sto ved siden av henne.

− Vær så god, her er chilien din! Skal det være en pils til?

To pils, en avis og flere timer med pianojazz senere var Linda på vei opp bakken mot leiligheten igjen. Hun hadde fått to meldinger, den ene var fra Trude i forlaget.

Tusen takk for at du fikset, det har kommet noe i tillegg, kan du få kikket på det i morgen? Se e-post. 😊 Håper du kan komme innom julegløggen i forlaget på fredag. Klem.

Den andre var fra Brage. Der sto det kun ett ord:

Ja.

Det var uvant å gå alene ute en lørdagskveld. Etter at hun fikk Brage, hadde det jo stort sett vært de to. En gang for lenge siden hadde lørdagskveld betydd fest og musikk og rocka klubber. Det var byttet ut med hjemmekos og smågodt foran TV-en. En gang, lenge før klubbene igjen, hadde det vært enda noe annet, noe verre … men nå skapte hun sitt eget liv. Sitt og Brages liv, som skulle være trygt, godt og stabilt. Hun ville at Brage skulle ha det hun selv ikke hadde hatt.

Linda hadde tårer i øynene da hun nådde porten. Var hun begynt å bli sentimental på sine gamle dager? Nei, det var bare vinden og kulden, sa hun til seg selv. Men at Harald skulle komme nå, etter så mange år, og blande seg inn, det var ikke helt lett å forholde seg til. Han hadde overhodet ikke brydd seg om Brage da han og familien flyttet til USA fordi Therese skulle videreutdanne seg. Og tidligere … Det var jo knapt til å tenke på.

Ved et innfall låste hun opp postkassen i gangen og plukket ut det som hadde samlet seg der i løpet av de siste dagene: en gratisavis og noe annet dill. Hun røsket det med seg. Tenk at det en gang hadde vært spennende å åpne postkassen! Den gangen man fikk postkort fra venner på eksotiske steder, brev, svar på jobbsøknader, utbetalingsblanketter, ja, til og med småpakker.

Alt kom i posten. Nå var de fleste brev elektroniske, og pakkene måtte man selv oppspore på diverse utleveringssteder. Følelsen av forventning når man åpnet postkassen, var i alle fall blitt helt borte. Det var stort sett bare julekortene igjen å se frem til, i den grad folk fremdeles gadd å sende dem. Noen mente tydeligvis at det holdt å dele et «festlig» familiebilde på Facebook og skrive God jul ønskes alle venner og kjente. Makan til latskap! Linda følte seg med ett trøtt, som om hver bevegelse kostet henne mer energi. Ti trappetrinn opp og deretter ti til, så første dør til venstre. Nøkkelknippet frem igjen, åpne og lukke døren. Støvlettene av, jakken og skjerfet på knaggen. Hanskene, nøklene og posten på bordet i entreen.

Hun gikk inn på kjøkkenet. Nå skulle det bli godt med en kopp te. Eller kanskje et glass vin? Hun hadde en kartong stående. Nei, hun kjente seg ør nok i hodet som det var, det lå et trykk bak øynene. Hun drakk et glass vann og satte på vannkokeren. Soothing Salix eller Calming Camomile? Hun skulle uansett ikke trøstespise den store Firkløveren hun hadde kjøpt til seg og Brage. Den kunne de heller ha i morgen kveld.

Mens hun ventet på at vannet skulle koke opp, ble hun stående og se på den hjemmelagde adventskalenderen. Hun hadde fått den, sin første kalender, av fostermoren Maybritt i en alder da flesteparten av de nye klassekameratene anså seg ferdige med slikt. Men for Linda hadde den kalenderen betydd all verden, mye mer enn man ville ha gjettet om man betraktet den livstrøtte og hardkokte stilen hun hadde dyrket på den tiden. Svartfarget hår, sterk sminke, hullete bukser og et sammenbitt ansiktsuttrykk. Slik hadde hun vært. Det svarte håret hadde hun ennå.

Linda kom aldri til å glemme den morgenen da hun sto opp og skulle på skolen og egentlig hadde det travelt, men likevel ikke gadd å forte seg, for skolen var jo noe herk uansett, og oppdaget at Maybritt hadde vært oppe halve natten for å gjøre i stand adventsgaver til henne. Små og store pakker var festet med silkebånd i messingringer på et snødekket, applikert landskap av grantrær, snømenn, reinsdyr, harepuser, mus, nisser, engler, pepperkaker, polkastenger, julekrybbe og betlehemsstjerne. I pakkene − én for hver dag − var det eyeliner og hudkrem og sjokolade og tusjer og de helt rette ironiske sokkene og en bok og en CD med Manic Mice. Og på julaften hadde hun fått en Nokia mobiltelefon. En mobiltelefon! Det var det ikke mange ungdommer som hadde den gangen, midt på 1990-tallet, men Maybritt hadde vært opptatt av at de skulle kunne komme i kontakt med hverandre når som helst. Det var en raus ikke-nok-med- det-kalender, på samme måte som Maybritt hadde vært et raust ikke-nok-med-det-menneske.

Denne adventskvelden hang alle pakkene urørt, inkludert den Brage skulle ha pakket opp samme morgen. Den inneholdt små kort i akvarellpapir og et malersett som Linda hadde tenkt de skulle bruke til å lage sine egne julekort på kveldens adventsverksted.

Hun gikk bort til kjøkkenskapet igjen. Hun trengte visst den Firkløveren likevel.

***

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

Boken finnes som både papirbok, e-bok og lydbok. Lydboken streames også på alle kjente plattformer.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

***

OM FORFATTEREN:

Foto: Anne Marte Hagen

Kjersti Herland Johnsen har hovedfag i historie fra Universitetet i Bergen og har arbeidet i norsk forlagsbransje siden 1998. I dag arbeider hun i Gyldendal. Kjersti bor i Oslo med mannen sin, Alf Roar, og de har to barn på 20 og 11 og en katt som heter Batman. Julebrev er hennes første roman.

***

Hurra! Den nydelige boken JULEBREV - skrevet av debutanten Kjersti Herland Johnsen - har blitt solgt til Sverige og kommer i år også ut på kronjuvelen av svenske forlag, Norstedts!

***

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.