Les første kapittel av Historien om Selma og Magnus
Kapittel 1
Lier, søndag 16. august 1931
«Nei og nei, jeg kan ikke tro det! For en tragedie!»
Selma løftet blikket fra boken og så bort mot døråpningen, der moren lente seg lett mot karmen mens hun holdt seg for brystet. Hun visste at det var stygt av henne å smile, men hun klarte ikke la være. Når moren sto slik og holdt seg for brystet som en annenrangs skuespiller, var det et sikkert tegn på at noe helt udramatisk hadde skjedd, men at moren av en eller annen årsak hadde latt seg opprøre av det. Selma kunne nærmest høre gispet før moren slapp det ut, men siden det tydeligvis ikke hadde den ønskede effekten, slapp moren ut et nytt gisp rett etter – høyere denne gangen. Først da tittet faren og broren opp fra avisene de satt og leste i.
Selma og broren så raskt på hverandre, og det var ikke tvil om at han tenkte det samme som hun selv, for han himlet med øynene og smilte, han også.
«Hva er det nå da, mor? Har fru Balke knust et av de nyinnkjøpte Märtha-glassene fra Hadeland Glassverk?» sa han.
De hadde hørt mye om glassene de siste ukene, for moren og venninnen hennes, fru Balke, hadde vært helt inne på Christiania Glasmagasin i hovedstaden for å få tak i dem og hadde snakket om denne utflukten i det vide og det brede siden. Og det var nettopp fru Balke moren hadde snakket med på telefonen nå.
Det var siste dag av skoleferien, og moren hadde insistert på at de skulle tilbringe den sammen i stuen og spille spardame. De hadde så vidt rukket å dele ut kortene før telefonen ringte ute i entreen, og like etter hadde husholdersken, frøken Hanssen, kommet og sagt at fru Balke ønsket å snakke med fruen. Til tross for at moren alltid påpekte at man måtte meddele seg i ekstrem korthet i telefonen, hadde samtalen dratt ut. De tre gjenværende familiemedlemmene hadde derfor til slutt lagt fra seg kortene, flyttet seg over til lenestolene og satt seg til for å lese i påvente av at hun skulle komme tilbake.
Moren så knapt på dem mens hun gikk over gulvet og bort til den ene ledige lenestolen. Hun holdt fortsatt hånden for brystet og pustet tungt, men det bekymret dem ikke. Under virkelige kriser opptrådte moren nemlig helt motsatt av dette. Da ble hun iskald, klartenkt og effektiv, noe det siste årets dramatiske begivenheter hadde vist. De så derfor rolig på henne mens hun satte seg tungt ned og sukket.
Faren la fra seg avisen og så spørrende på henne. «Hva er det, Kristine?» sa han med et halvsmil om munnen mens han strakte seg mot henne og la hånden på armen hennes.
«Det var fru Balke som telefonerte,» svarte moren, selv om de allerede visste det. Hun trakk pusten dypt og så opprørt på dem etter tur. «Og vet dere hva hun kunne fortelle? At hun hadde lest i avisen i går at… at… sønnen til Anton Hoff, denne Magnus, skal begynne på Selmas gymnasium! Det har jo blitt spekulert i løpet av sommeren, det har jeg fått med meg, men nå er det altså bekreftet. Jeg kan simpelthen ikke tro det …» Igjen så hun på dem alle etter tur og ristet oppgitt på hodet. Responsen var tydeligvis ikke slik hun håpet, nå heller. «Er det ingen som finner dette det minste opprørende? Selma? Georg?»
Ingen av dem svarte, og moren sukket på ny. Faren mottok nyheten med et skuldertrekk, en gest moren i utgangspunktet anså for udannet og ikke godtok i huset, og hun så indignert på ham.
«Et skuldertrekk, er det alt du kan oppdrive, Peder?» sa hun fornærmet. «Du leste vel avisen i går, gjorde du ikke? Så du ikke denne notisen?»
«Jo, jeg gjorde det, men jeg anså den ikke som spesielt viktig. Jeg syntes det var viktigere med de pågående lønnsforhandlingene. Riksmeglingsmannen vil nå forholde seg passiv …» svarte faren med rolig stemme og så mildt på henne, slik han alltid gjorde når han synes hun overdrev. Heller ikke dette så hun ut til å like, og hun ville slett ikke snakke om lønnsforhandlinger og riksmeglingsmenn.
«Ikke se slik på meg, Peder! Du skulle da ha fortalt meg det! Si meg, bekymrer det deg ikke et sekund at sønnen til en morder skal begynne på samme skole som Selma? Ja, han er jo sågar like gammel som henne, så de havner kanskje i samme klasse! Hvorfor i all verden skulle de i det hele tatt komme tilbake til Drammen etter to år?
De kunne ha holdt seg inne i Kristiania, i hvert fall til sønnen var ferdig på gymnasiet!»
Selv om Kristiania hadde hett Oslo i mange år, var moren selverklært motstander av hovedstadens nye navn, noe hun ga tydelig uttrykk for ganske ofte.
«Guttungen ble jo utvist fra skolen i Oslo da Anton ble arrestert,» sa faren og rettet på brillene han akkurat hadde begynt å bruke, men som han ikke helt hadde vent seg til og hele tiden justerte.
«Så han måtte vel uansett finne seg en ny skole, og det er tross alt her de hører hjemme, Kristine. Både Anton og sønnen er født og oppvokst i Drammen. Og hvem vil dessuten bo i en by hvor ens kone er blitt brutalt drept?»
«Pøh!» svarte moren og ristet på hodet.
«Anton mistet dessuten arbeidet etter arrestasjonen, så hva skulle han fortsette å bo der for? Her har han i det minste sin egen geskjeft. Og uansett har da ikke sønnen hans noe med dette å gjøre. Han er bare en uskyldig guttunge.»
«Pøh,» sa moren på ny og fant tydelig mannens likegyldighet særdeles irriterende, for Selma syntes hun så enda mer oppgitt ut. «Gudene må vite hva han skulle inn til Kristiania å gjøre i utgangspunktet! Lære seg film? Lydfilm til og med? Som femtiåring? Noe så uansvarlig! Hvorfor skulle han nå dra med seg kone og barn helt dit inn, han som hadde ventelister lange som et vondt år? Alle ville jo av en eller annen grunn som jeg ikke fatter, fotograferes av ham! Jeg var i hvert fall aldri noe begeistret for hans arbeid, men…»
Hun trakk på skuldrene. «Vel, som far så sønn, sies det. Gutten er dessuten som snytt ut av nesen hans, det har jeg da sett på bildene i avisen. Det vil ikke overraske meg om han har arvet hans uansvarlige livsførsel også. Slikt går ofte i arv!»
«Den påstanden kan jeg avkrefte her og nå,» sa faren, «selv om enkelte karakteristika kan gå i arv…»
«Å, spar meg for psykologi-pratet, Peder,» svarte moren uvanlig krast. «Nå snakker vi om at sønnen hans, denne Magnus, kan bli sittende rett ved vår Selma! Og selv om Anton ble satt fri, betyr ikke det at han ikke har gjort det – de har tross alt ikke funnet den som drepte fruen der inne i den syndepølen av en by, og det sier jo sitt! Ikke virker de spesielt ivrige heller, selv om de vel arresterte den stakkars, gale vagabonden her i sommer. Problemet var bare at de måtte løslate ham igjen med en gang. Tenk noe så pinlig som å oppdage etterpå at han var innlagt på et asyl i den perioden! De skulle vel vise at de gjorde noe, men… Jeg er overbevist om at de tror det er Anton, selv om den sleipe advokaten, Moan, fikk ham fri. Og det er ikke bare jeg som tenker slik, skal jeg si deg. Det er virkelig ytterst merkverdig at ingen har fått vite hvem hun er, denne mystiske kvinnen som ga ham alibi! Hva sier det deg? Det er mange som tror at han rett og slett har betalt seg ut av det hele, og jeg er enig.»
«Betalt seg ut av det? Mener du at han skal ha betalt politiet? Hvem i all verden kan tro noe så latterlig?» Nå var det farens tur til å riste på hodet.
«Å, verre og merkeligere ting har skjedd her i verden, og det er mange som tror det, bare så du vet det.»
«Det er så, men du vet da hvor mye sludder folk kan få seg til å tro på, Kristine. Jeg synes ikke vi skal være med i hylekoret,» sa faren krast og reiste seg. Han var tydeligvis ikke interessert i å fortsette denne diskusjonen.
Nå bærer det opp på kontoret, tenkte Selma og sukket innvendig. Det var i hvert fall åpenbart at de ikke kom til å ta opp igjen spardamepartiet.
«Jeg må ordne et par ting på kontoret før ukestart, » sa faren og bekreftet mistanken hennes.
«Den nye psykologen begynner i morgen. Uansett er ikke dette noe å bekymre seg for, Kristine. Jeg er sikker på at det kommer til å gå helt fint. Hvis det som står i avisen, er sant, virker Magnus Hoff som en som holder seg for seg selv. Påsto de ikke sågar at lærerne mente at han var et akademisk geni, og at klassekameratene hadde sagt at han aldri spilte fotball med dem, men foretrakk å sitte og lese? Jeg synes ikke han høres ut som sin far på noen måte …»
«Pøh, det gjenstår å se. Du vet godt hvordan avisene finner på ting! Ja, for du har vel ikke glemt alt tøys de skrev om far i vinter og våres. Det dukker jo fortsatt opp en og annen latterlig notis innimellom. Og du husker vel også hvordan de dro oss inn i alt sammen? Hva hadde vel vi med fars forretninger å gjøre?»
Faren så mildt oppgitt på henne.
«Ser du ikke likheten, Kristine?» spurte han før han lente seg ned og strøk henne over kinnet. «Ingen er ansvarlige for sine foreldres synder.»
Moren vred seg vekk og så forarget på ham.
«Men far er da ingen synder, Peder! Det var ikke hans skyld at verdensøkonomien kollapset. Han hadde ikke engang aksjer i Amerika lenger, men mistet likevel uhorvelige mengder penger. Uansett kan du ikke sammenligne det med å bli beskyldt for å ha drept sin egen hustru!»
«Nei, det er så, men … Det er uansett ikke denne guttens skyld. Og hva er du egentlig redd for at skal skje? At Selma skal snakke med ham?»
«Å, hvorfor må du være så umulig, Peder? De sinnssyke gjør deg tydeligvis myk for all verdens pakk. Du må da se at det kan by på farer å omgås den slags mennesker?»
«Jeg tror at Magnus er en helt normal atten år gammel gutt, Kristine, men jeg lover at hvis han plager Selma på noen som helst måte, skal jeg ta et møte med rektor om det.»
«Pøh!» Moren ristet oppgitt på hodet.
Faren la hodet på skakke og smilte ned til henne, før han forsvant ut av stuen. Broren plukket opp ukebladet igjen, mens Selma åpnet boken sin. Begge to lot som de ikke hørte morens tunge sukk.