Les første kapittel i Detektivdamene!
Kapittel 1
Lisabeth
Svalvik, 04.05.2023
– Unge? Tuller du?
Lisabeth begynte å le, klarte ikke å la være, klarte ikke å dy seg. På den andre siden av bordet satt venninnen Hilde Anita og proklamerte at hun i en alder av 44 vurderte å bli gravid. Hvis de da fikk det til. Det siste lød en tanke sårt, og Lisabeth stirret grunnende på venninnen. Det var verken latter eller skjemt i øynene hennes.
– Beklager, mumlet Lisabeth. Hun lo ikke lenger. – Det kom bare så … jeg hadde liksom ikke … jeg mener, dere har jo ikke …
– Vært sammen så lenge?
– For eksempel, mumlet hun og løftet kruset med den lunkne moccakaffen til munnen. I byen brukte baristaer med stolthet og respekt for faget et halvt århundre bare på skumhjertene. På kroa Den Gylne Middelvei i Svalvik tok det 40 sekunder å trylle frem en kaffe mocca. «Fremskrittet har inntatt bygda!» hadde kroeieren proklamert i lokalavisa. Det holdt ikke lenger med svart gammeldags kaffe, men faktisk hadde en real kaffekopp vært å foretrekke, tenkte Lisabeth og kastet et blikk mot døra der innehaveren, Hans Ludvig Aanderud, var på vei inn.
Hun grøsset. Hadde aldri likt fyren. Hun krysset gjerne gata for å slippe å nikke god dag til ham. Svalvik burde hatt to spisesteder, tenkte hun, slik at de kunne gått til det konkurrerende, men selvfølgelig trengte ikke Svalvik med sine knappe 4000 innbyggere to kroer eller kafeer, de trengte knapt nok én av noe. Tettstedet Svalvik lå en halvtimes biltur sør for Drammen og var for nær byen til at noe som helst kunne gå. Dette visste hun, fordi hun var innehaver av stedets eneste klesbutikk, der 90 prosent av vareutvalget besto av fjorårets kolleksjon.
Hvorfor hadde hun ikke heller startet kafé? Det kunne umulig gjort henne vanskeligere stilt økonomisk. Hadde hun satset på kafé, hadde de sittet der nå og drukket skikkelig baristamocca og ikke dette skvipet rørt sammen av pulver og varmt vann. I tillegg hadde hun sluppet Hans Ludvigs plirende blikk. Hun grøsset igjen. Han var for mye av alt; for glatt, for innsmigrende, og nå sto den sleske fyren der og målte henne med blikket.
Idiot, freste hun lydløst. Mannen kledde seg, tedde seg og oppførte seg som om de siste 25 årene hadde stått stille. Trange jeans og for oppknappet skjortebryst ga innsyn til brystkassa som på ingen måte var muskuløs. Han hadde for bredt glis også, som om han eide verden. Hun hadde da hørt ryktene. At kroa i Svalvik umulig kunne gi så mye i utbytte at det forsvarte mannens levestandard. Gud, som han stirret. Det var skrekkelig ubehagelig og ikke til å ta feil av. Han åt henne med øynene, noe han burde latt være, siden han visste at hun var lykkelig gift med Even. Hun bet seg i leppen. Lykkelig gift. Var de det, Even og hun? De hadde vært det. Naturligvis hadde hverdagen ubønnhørlig innhentet dem, men om hun ikke følte lykke, så var hun tilfreds, og kunne man forlange mer etter 20 års ekteskap?
Hun kastet et raskt blikk på Hilde Anita, som hadde plukket frem mobilen. Hun hadde alltid noe å sjekke. Hvorfor satte ikke Hans Ludvig heller blikket i Hilde Anita? tenkte Lisabeth. Ikke fordi Hilde Anita ville verdiget kroeieren så mye som et blikk, men det hadde liksom gitt mer mening. Hun sukket for seg selv. Kanskje hadde herr Aanderud en greie for store damer, og i så fall mistet hun enda mer lyst til å sette sine bein her. Hilde Anita fiklet fremdeles med mobilen. Lisabeth erindret hvordan hun hadde fnyst av det spjåkete kvinnfolket, som hun hadde kalt henne, da Hilde Anita flyttet til Mårveien. Fint skal det værra, hadde hun sagt til Even, mannen sin. Den nyinnflyttede var ulastelig kledd selv når hun klippet plenen eller luket blomsterbedene. Hilde Anita og samboeren Frederik flyttet inn tre hus bortenfor Lisabeth og Even, og fordi huset lå etter u-svingen, så de rett mot hverandres inngangsdør. Det tok noen år før de begynte å omgås, og enda flere før de ble gode venner, men da var Hilde Anitas og Frederiks kjærlighetsliv over, så ham rakk de aldri å bli særlig godt kjent med.
– Vi har faktisk vært sammen i over et år, og jeg er ikke så gammel, kom det fra Hilde Anita.
Lisabeth skvatt ut av sine egne tanker og smilte mot venninnen, som gjorde et kast på hodet så det lyse, skulderlange håret beveget seg mykt. Hun så ut som om hun kom rett fra frisøren. Alltid! Hun misunte henne de myke krøllene. Selv hadde hun så stritt hår at kortklipt manke var det eneste som fungerte, men hun var for så vidt fornøyd med fasongklippen. Den var typete og kledde det runde ansiktet, som igjen kledde den runde kroppen, for mens Hilde Anita var langlemmet og smekker, hadde hun selv i løpet av årene utviklet pærefasong. En rekke slankekurer var tilbakelagt uten synlig resultat. Det føltes heller ikke så viktig. Strandløvinnens tid var for lengst over, dessuten likte Even myke former.
– Det finnes eldre førstegangsfødende enn meg. Så du den SOL-saken om hun på 55 som fikk barn?
Lisabeth ristet på hodet.
– Britisk, tror jeg. Så uforskammet sprek ut. Garantert fotoshoppet. Så ikke en dag eldre ut enn 40.
Lisabeth gransket venninnen. Hilde Anita så faktisk en tanke fotoshoppet ut selv. Hun var frøken perfekt og helt klart den som holdt seg best av de tre venninnene; henne selv, Helene og Hilde Anita. Hun kledde seg smart, var sunnheten selv, hadde plettfri hud, og alt matchet, enten det var klær, sko, vesker, solbriller, smykker eller leppestift. Rundt det høyre handleddet dinglet de tre gullarmbåndene som hun alltid bar. Reine bjellekua, som hun pleide å si. Det skal høres når jeg kommer. Hilde Anita var rett og slett en match, bortsett fra én ting: de overdimensjonerte brystene. Herre Jesus, hadde Helene hvint da Hilde Anita etter brystforstørrelsen hadde kneppet opp blusen så de ved selvsyn kunne se og kjenne på vidundrene. Da de hadde påpekt at det ikke så spesielt behagelig ut, hadde Hilde Anita flirt og kommet med noen ord om at misunnelse var en synd, og at såpass fikk de da unne henne. Så Frederik forsvant, nye pupper kom til, og Hilde Anita tok for seg av livet. En livsnyter. Lisabeth nikket for seg selv. Det var det hun var, og nå ønsket hun seg barn.
– Selvfølgelig er du ikke for gammel, sa hun forsonende.
– Men jeg er ikke ung, heller, kom det snusfornuftig fra den håpefulle vordende. – Jeg er faktisk 44, og jeg kan ikke vente i ti år til.
– Nei, det kan du ikke.
– Nei, jeg kan ikke det. Hilde Anitas stemme lød fattet og bestemt.
– Unnskyld at jeg lo. Lisabeth smilte til venninnen. – Jeg støtter deg i alt, Hilde Anita. Du vet det. I alt. Thick and thin.
– Jeg vet, svarte venninnen lerkeblid. – Thick and thin, Lisabeth, det er oss det. Oss tre, du og jeg og Helene. Til vi går i graven.
***
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
***
OM FORFATTEREN
Foto: Allesandra LangumChristin Grilstad Prøis (f. 1965) er musiker, skuespiller og forfatter, og bosatt i Svelvik. I tillegg til en rekke barnebøker, hørespill og teaterstykker har hun skrevet romanseriene Cornelia, Livets lenker og Annabella.
***
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.