Gratis leseutdrag fra Gledelig jul!

Julen handler om familie, nærhet og om å åpne hjertet for andre. Eller …?

Etter at moren forsvant like før jul da de var små, har de to søstrene Frida og Ellen hatt et veldig ulikt forhold til julen og til hverandre. Mens Ellen har tatt avstand fra både julen og søsteren, har Frida elsket alt som hører julen til, og hun har gjentatte ganger forsøkt å forbedre kontakten mellom dem, uten at det har hjulpet.

Da de blir tvunget til å overnatte på en hytte på fjellet, har ikke Ellen noen mulighet til å unnslippe, og sannheten kommer endelig for en dag …

Vil de to søstrene klare å legge den vonde fortiden bak seg? Og kan kjærligheten seire til slutt?

1989

 ♥

Det varme lyset fra julestjernene som hang i vinduene i hver sin ende av rommet, la seg mykt over barna.

Maria satte seg forsiktig på sengekanten til den eldste av døtrene, Ellen. Hun ville ikke risikere å vekke jentene. Hjertet hennes svulmet. Så nydelig datteren var. Med det mørke håret flommende utover puten, og den ene armen over hodet. Hun kom til å bli en skjønnhet når hun ble voksen, det var Maria viss på. Vakre, bedårende Ellen … Bare ni år var hun allerede nydelig. Hun lot fingeren stryke fjærlett over det myke barnekinnet.

Deretter reiste hun seg og gikk bort til sengen på motsatt side av rommet. Der lå Frida. Selvstendige, vesle Frida, som alltid ville gjøre alt selv, og som ble sint når hun ikke fikk det til. Håret hennes krøllet seg litt, og Maria lot en av lokkene gli mellom fingrene. Den var myk, som silke. Seksåringen lå med hånden under kinnet og pustet sakte inn og ut. Øyevippene tegnet seg som myke buer mot kinnet. Så fredfull og rolig.

Maria svelget. Blikket søkte vekk fra barnet. Det ble for vanskelig å se på henne. Hun var så inderlig skjønn. Uskyldigheten som hvilte over den vesle kroppen, var nesten vond å se. Hvordan hun hadde klart å skape så skjønne jenter, var mer enn hun kunne fatte.

Maria vendte blikket mot stjernene som hang i vinduet.

Hun hadde kjøpt dem samme dag og hengt dem opp før barna la seg.

Moren hadde syntes det ble voldsomt med to adventsstjerner i samme værelse, men Maria hadde insistert. Det var en til hver av jentene. Dessuten var det to vinduer i rommet, og nå hang det en stjerne i hvert vindu. Det var slett ikke for mye.

Hun betraktet dem. Det glitret og blinket i metallet de var laget av, og lyset trengte ut gjennom utskjæringene av små reinsdyr, nisser og små stjerner. Hun hadde fått øye på julestjernene i et vindu i en forretning nede i sentrum da hun gikk forbi, og straks hadde hun visst at hun måtte kjøpe dem. En til hver datter. En stjerne som kunne lyse for dem, og kanskje minne dem om henne … når hun ikke lenger kunne være sammen med dem.

Maria reiste seg, og med et siste blikk på barna gikk hun ut av værelset og trakk døren inntil. De var så vakre og inderlig nydelige. De fortjente det beste. Og det var ikke henne.

30 ÅR SENERE

1. desember

♥

Ellen kikket på klokken. Hun hadde god tid. Butikken skulle ikke åpne før om et par timer, og det passet henne ypperlig. Da rakk hun å fylle på varer i ro og mak.

Det var en stille søndagsmorgen. Over Storgata hang juledekorasjonene som skulle tennes samme ettermiddag. Det kom til å bli et folkehav uten like, slik det alltid var, men foreløpig var byen rolig og fredelig. Idet hun stanset foran et trafikklys, kom det noen merkelige lyder fra motoren, og brått døde den. Hun vred på tenningen, og motoren ga fra seg en slurete lyd, men ikke noe mer skjedde.

– Søren også! utbrøt hun og slo hånden i rattet.

Følelsen av ro forlot henne. Motorstopp var det siste hun ønsket seg akkurat nå. Hun forsøkte igjen, trykket gasspedalen helt inn og vred om nøkkelen. Nok en gang kom det en lyd fra motoren, men svakere denne gangen, og etter et par sekunder var den borte.

Hun skvatt da ilter tuting lød bak henne, og registrerte at trafikklyset hadde skiftet til grønt.

– Men du må da forstå at jeg ikke kommer meg noen steder, utbrøt hun sint, selv om føreren i bilen bak henne selvfølgelig ikke kunne høre henne.

Hun gjorde et tredje forsøk på å starte bilen, men heller ikke denne gangen skjedde det noe. Da bilen bak tutet igjen, kjente hun hvordan pulsen steg. Hun kastet et rådvilt blikk omkring seg i bilen, før hun trykket på varsellyset.

Samtidig var det noen som kakket på ruten fra utsiden av bilen. Hun snudde seg og oppdaget at en mann sto utenfor og stirret sint på henne.

– Du må flytte deg, sa han da hun åpnet vinduet.

– Jeg har fått motorstopp, forklarte hun.

– Vel, du må uansett få flyttet bilen, for du sperrer veien for oss andre.

– Jeg skjønner det, sa Ellen og kjente at hun begynte å koke innvendig. Ikke nok med at bilen hadde funnet det for godt å streike, skulle hun få kjeft for det i tillegg? Hun så ut og sukket da hun innså at midtrabatten gjorde det umulig for noen å komme seg forbi henne. – Jeg beklager, men jeg gjør faktisk ikke dette med vilje. Men om du kan hjelpe meg å dytte bilen ut på kanten der … hun pekte mot veiskulderen.

– Det har jeg ikke tid til. Du har allerede sørget for at jeg er sent ute. Mannen ristet sint på hodet og trampet tilbake til bilen sin. Da han hadde satt seg inn, rygget han brått for å komme klar av midtrabatten og foretok deretter en høyst ulovlig U-sving, før han forsvant nedover veien i en rasende fart.

Ellen stønnet. For en morgen!

♥

– Kunne ikke Ellen bli med?

Frida så skuffelsen i mormorens øyne, men kunne ikke annet enn å si det som det var. – Nei, hun hadde antakelig ikke tid.

– Vel, det er jo svært hektiske dager i butikken nå. Sist vi pratet sammen, fortalte hun hvor mye hun hadde å gjøre før jul, og hvor viktig denne perioden er for omsetningen.

Frida nikket og hjalp mormoren på med kåpen. Hun hadde som vanlig sendt søsteren en tekstmelding og spurt om hun ville komme, slik hun gjorde hver gang den lille familien skulle samles, men søsteren hadde takket nei, slik hun alltid gjorde. Enten var det noe med butikken, eller så var hun opptatt med noe annet. Uansett passet det aldri.

Ellen hadde alltid vært opptatt med alt annet fremfor å bruke tid sammen med familien, men Frida hadde hatt et håp om at hun i alle fall ville ta seg tid til å være litt mer sammen med mormoren etter at morfaren gikk bort i høst. Besteforeldrene hadde gitt dem en god og trygg oppvekst da moren ikke maktet det, og nå satt mormoren tilbake alene og tilbrakte mesteparten av dagene uten annet selskap enn sitt eget. Ellen burde i det minste ha vist såpass omsorg at hun hadde stukket innom henne av og til. De bodde tross alt i samme by.

– Jeg gleder meg i alle fall, sa mormoren og rettet på sjalet hun la over skuldrene utenpå kåpen mens hun smilte til Frida. – Det blir ikke advent før vi har tent lysene hjemme hos deg.

Frida smilte og skjøv tankene på søsteren bestemt vekk. De gjorde henne bare i dårlig humør. – Jeg kunne ikke vært mer enig med deg.

Helt siden Frida og ektemannen Pål tok over besteforeldrenes hus for ti år siden, hadde det vært tradisjon at familien samlet seg for å pynte med adventslys. Hekken som skilte hagen fra veien, ble pyntet, og de hengte opp lys i et par av de gamle frukttrærne bak i hagen. I tillegg hengte de opp adventsstjerner og satte frem julestaker i vinduene. Og etterpå spiste de risengrynsgrøt.

Mormoren grep Frida under armen. – Har vi tid til å dra oppom graven og sette ut et lys?

– Selvfølgelig. Jeg regnet med at du ville det, så jeg har tatt med to gravlys. De ligger i bilen.

– Så omtenksomt av deg. Mormoren smilte varmt til henne da de gikk ut døren – Er det Pål som lager grøten, slik han pleier?

– Ja. Både han og ungene har gledet seg i hele dag.

Mormoren smilte. – Om jeg ikke tar helt feil, er det kanskje du som har gledet deg mest?

Frida måtte le. Det var i hvert fall delvis sant. Av alle i familien var hun den som var klart mest opptatt av advent og julefeiring.

Da de kom inn i entreen, ble de møtt av et par store kasser.

– Der er dere også, ja, sa Pål. – Barna og jeg kom akkurat tilbake fra tenningen av julegaten. Jeg hadde egentlig forventet at dere skulle komme før oss?

– Vi tok en tur innom kirkegården.

– Ja, det burde jeg vel egentlig ha tenkt meg. Som du ser, har jeg hentet inn kassene fra garasjen. Hvor vil du ha lysene?

– De skal vel henge på samme sted som i fjor, fniste eldstedatteren Sara. – Mamma forandrer aldri noe når det gjelder julen.

Frida lo sammen med de andre, for hun visste at datteren hadde rett. Dersom det ikke var tvingende nødvendig, forandret hun så lite som mulig. Om julen skulle bli skikkelig, måtte den fylles med tradisjoner.

Da hun møtte ektemannens blikk, forsto han tydeligvis hva hun tenkte på, for han nikket. – Den ligger i stuen, sa han.

– Fint. Hun smilte takknemlig. De gjorde det meste av julepyntingen og juleforberedelsene sammen, alle sammen, men én ting insisterte hun alltid på å gjøre alene.

Ektemannen snudde seg mot ungene. – Vi begynner ute, så få på dere klærne.

Sara og Kent gjorde som han sa, og det tok ikke lange stunden før de var i gang med å trekke ut de lange lyslenkene som skulle festes langs gjerdet mot veien, rundt greinene på de gamle frukttrærne i hagen og på rekkverket til terrassen.

Pål fant frem stigen de trengte for å rekke opp til de høye greinene på epletrærne. Han stilte den opp mot stammen på treet og klatret opp for å slynge lenkene rundt de øverste greinene mens Frida holdt tak i stigen så den ikke skulle skli.

– Nå skal vi se, sa han da de var ferdig. – Dersom dere er klare, går jeg bort og setter i kontakten.

Frida nikket. Hun trakk barna og mormoren med seg ut på gaten, for å få best mulig utsikt når Pål koblet til lysene. De ventet litt, men ingenting skjedde.

– Er det noe galt? ropte Frida.

Pål kom til syne ved hushjørnet. – Jeg håper det bare er denne skjøteledningen som ikke virker. Han hørtes oppgitt ut. – Men jeg vet ikke akkurat hva som er feil.

– Har vi ikke en annen?

– Ikke til utendørsbruk.

Frida sukket skuffet. – Betyr det at vi ikke får tent lysene i dag?

Pål rynket pannen ettertenksomt. – Jeg kan hente en som egentlig er til innendørsbruk, sa han. – Så skal jeg heller kjøpe en ny i morgen.

Frida smilte lettet. Det at Pål var så flink til å finne løsninger på problemer, var en av hans beste egenskaper.

– Nå er vi der snart, ropte Pål et øyeblikk senere da han kom ut fra huset og viftet med en ledning. – Bare et øyeblikk.

Det tok ennå litt tid, og mormoren klemte Fridas arm. – Jeg vet at du er utålmodig.

Frida måtte smile. Det stemte.

– Nå er det klart, ropte endelig ektemannen. – En, to tre!

Frida kjente at det kilte i magen da hagen ble fylt av mengder av små lys som glitret og funklet om hverandre. Det var noe eventyrlig over desember og adventstiden, og det begynte alltid med at lysene ble tent.

– Så vakkert, sukket mormoren. – Det er virkelig et nydelig skue.

Frida nikket. Hun håpet inderlig at de ville få snø til jul, da ville det bli enda flottere, men foreløpig glimret den med sitt fravær.

– Og nå, sa Pål, – skal jeg ordne med grøten. Den er klar om et øyeblikk.

Barna løp inn, mens Frida og mormoren kom sakte etter.

– Jeg håper ikke at han brenner den, sånn som han gjorde i fjor, hvisket mormor.

Frida måtte smile ved minnet. – Nei, han har kjøpt ferdiggrøt, sa hun. – Den skal bare varmes i mikrobølgeovnen, så det bør jo gå bra.

Mormor nikket. – Om ikke, skal vi nok få det ned uansett. Vi får bare ta rikelig med sukker på.

Frida lo og klemte mormoren raskt før de tråkket inn i den varme, lyse entreen.

♥

Anne gikk ut og steg inn i den ventende drosjen. Da bilen satte seg i bevegelse, vinket hun til Frida og barna, som sto på trappen og så etter henne. Hun smilte for seg selv. Det var godt å se at barnebarnet hadde det bra.

– Hvor skal du? spurte drosjesjåføren.

Hun ga ham adressen og lente seg bakover i setet.

Frida hadde tilbudt å kjøre henne hjem, men Anne hadde sagt at hun skulle få ro til å legge barna, og at det ikke gjorde henne noe å ta drosje.

– Har du vært i selskap? spurte sjåføren.

Anne nikket og møtte blikket hans i speilet. – Ja, hos barnebarnet mitt. Vi henger opp adventslysene sammen hvert år, og så spiser vi sammen etterpå.

Sjåføren nikket. – Så hyggelig, familie er bra. Det er viktig.

– Det er det. Jeg er heldig som har dem. Anne sendte en varm tanke til Frida og Pål og barna.

– Fikk dere noe godt å spise, da?

– Vi har alltid risengrynsgrøt. Det er en tradisjon. Barnebarnet mitt er veldig opptatt av tradisjoner.

Da de kom til Storgata, betraktet hun de store, lysende stjernene som hang mellom lenkene av kunstig granbar over gaten. Det var vakkert.

Like etter svingte de inn foran blokken. Også her hadde mange pyntet til advent. I flere av vinduene var det kommet opp stjerner eller julestaker, noe som fikk blokken til liksom å se vennlig ut. Det var som om vinduene ønsket henne velkommen hjem.

Sjåføren gikk rundt bilen og holdt frem hånden så hun kunne støtte seg til den da hun gikk ut.

– Takk, sa hun og smilte.

Oppe i leiligheten tok hun av seg yttertøyet og ruslet inn på kjøkkenet.

Frida hadde spurt om hun ville ha hjelp til å stelle i stand til advent, men Anne hadde takket nei. Hun trengte å gjøre det alene. Det var litt vanskelig med alle disse tingene som hun aldri før hadde vært alene om å gjøre. Derfor ville hun heller ha muligheten til å la det falle noen tårer, enn å måtte ta seg sammen og late som om alt var bra, slik hun pleide å gjøre når hun var sammen med jentene. Frida gjorde det hun kunne for at hun skulle ha det så bra som mulig, men selv ikke det omtenksomme og varme barnebarnet kunne lette på sorgen over tapet av ektemannen.

Dette var den første julen hun var alene. Ektemannen hadde hatt store smerter den siste tiden, så det hadde vært godt for ham å få slippe, men det hindret henne ikke i å savne ham noe aldeles forferdelig. Hun kjente tomheten etter ham hvert våkne øyeblikk på døgnet. Innimellom var det fristende å bli i sengen om morgenen, i håp om å sovne igjen og drømme om ham.

Det hjalp litt å være sammen med andre, og det var hun også, men de fleste av døgnets timer var hun likevel alene. Hun kunne alltids ha stukket innom dagsenteret mye oftere, men de fleste av dem som var der, var så mye eldre enn henne, eller virket i alle fall å være det. De hørte dårlig, så dårlig og husket dårlig. Så selv om pleierne var hyggelige nok, var det ikke så veldig morsomt å være der.

Av og til gikk hun ned til sentrum og stakk innom Ellens butikk. Datterdatteren førte ikke klær som passet for en gammel dame som henne, så hun kjøpte aldri noe, men det var hyggelig å slå av en liten prat av og til.

Anne sukket og hvilte haken i hånden. Da hennes egen datter ikke hadde klart å ta seg av de to jentene sine, hadde det blitt hennes ansvar. Det hadde vært en glede og et privilegium, og en slik kveld som hun nå hadde hatt hos Frida, ga henne faktisk en følelse av lykke, selv uten ektemannen. Likevel var det noe som gnagde i henne, en liten tagg av uro som blandet seg med den gode følelsen. Hadde egentlig Ellen det bra?

Datterdatteren hadde som vanlig takket nei til å være sammen med dem. Når hun en sjelden gang kom innom, ble hun som regel bare stående i gangen og prate litt før hun dro igjen. Etter at hun ble voksen, hadde hun stort sett trukket seg unna resten av familien og holdt alle på en armlengdes avstand. Anne sukket.

Hun og ektemannen hadde mange ganger snakket om hvor ulike søstrene var. Frida hadde bestandig vært familiekjær og tilbrakt mye tid sammen med dem, mens Ellen hadde fylt dagene med andre mennesker og andre aktiviteter. Ellen var nok den av jentene som hadde tatt morfarens dødsfall tyngst.

Om det var et menneske Ellen hadde hatt et nært forhold til og sluppet litt innpå seg, så hadde det vært ham. Så lenge han levde, hadde hun kommet innom med jevne mellomrom. Etterpå, derimot … Anne ristet på hodet. Hun kunne telle på én hånd de gangene Ellen hadde vært sammen med henne de siste månedene.

Hadde hun bare visst at Ellen hadde det bra, ville hun ikke ha bekymret seg, men hun hadde en følelse av at barnebarnet var ensomt. Ellen, som hadde fylt 39 år tidligere på året, hadde så langt aldri gitt uttrykk for at hun ønsket seg verken mann eller barn, men hva tenkte hun egentlig inni seg? Rett nok hadde hun stor suksess med butikken, men den kunne jo aldri måle seg med kjærligheten til et menneske.

Anne sukket og kikket ut av vinduet. I hele november hadde det stort sett bare vært regn og tåke, noe som ikke akkurat hjalp på humøret. Selv om hun var redd for å falle når det lå snø og is på fortauene, var det tross alt mye hyggeligere. Litt snø gjorde alt lysere. Nå, derimot, var det så utrolig mørkt, og det virket nesten som om asfalten sugde til seg alt som fantes av lys.

Hun rettet på den lilla løperen som lå på kjøkkenbordet, før hun gikk inn i stuen og stanset midt på gulvet. Sofaen hadde hun og ektemannen kjøpt da de flyttet inn i leiligheten, sammen med bordet og de to stolene. Langs veggen sto en skjenk i samme mørke, blanke treverk som bordet.

En gang hun hadde stukket innom Ellens klesforretning, hadde Ellen gitt henne et interiørblad og foreslått at hun skulle kikke litt i det for å få inspirasjon til å gjøre noe i leiligheten. Kanskje hun kunne kjøpe noen nye møbler og friske opp kjøkkenet? Hun hadde ment at det ville gjøre henne godt, og hun hadde da vel råd til det, hadde hun ikke?

Jo da, Anne hadde råd til både det ene og det andre, men hun hadde ikke noe behov for å endre på så mye. Det var tvert imot noe trygt og trøstende i de kjente møblene og i at leiligheten var slik den alltid hadde vært. Det var som om ektemannen på et vis fremdeles befant seg her. Alt var fortsatt som da han levde, til og med stablene med sudokuhefter som lå i hyllen under sofabordet. Brillene hans lå på skjenken. Hun visste godt at han ikke kom tilbake selv om tingene hans lå der, men foreløpig hadde hun ikke klart å rydde dem bort av frykt for at tomrommet da skulle føles enda større.

På bordet mellom sofaen og de to stolene sto en amaryllis, som Frida hadde kommet med. Anne visste ikke riktig om hun likte blomsten. Det var en merkelig plante med stor løk og en stor og lang stilk. Den røde eller hvite blomsten som sprang ut på toppen etter hvert, var riktignok pen, men personlig hadde hun mer sans for asalea eller julestjerner eller svibler. De var så koselige og lune. Den lange stengelen, derimot … Hun ristet på hodet. Den var mer rar enn pen. Men det hadde vært hyggelig gjort av Frida, som alt annet barnebarnet gjorde for henne. Anne hadde ikke ord for den takknemligheten hun følte for alle de små og store tingene Frida gjorde for henne.

Det hadde vært en deilig kveld. Frida ga alltid inntrykk av at man var velkommen, og hun laget bestandig en varm og god stemning omkring seg. I dag hadde det vært pyntet med lys i alle vinduene, duker på bordene, spirende svibler, julestjerner og julegleder, og etter som adventsdagene skred frem, ville huset bli fylt av både lukt og musikk.

Anne gjespet. Det var en lettelse å være trett, for da ville hun få sove i stedet for å ligge og vri seg. Kveldene var alltid den verste tiden på døgnet. Da ble savnet så påtrengende at hun følte at det presset henne ned i madrassen og truet med å kvele henne. Når det var riktig ille, hadde hun ikke annet valg enn å stå opp igjen.

Hun gikk bort til skjenken og lot blikket sakte gli fra det ene bildet til det andre. De var der alle sammen: Maria, Frida, Ellen, Pål, Markus, Kent og Sara. Og på veggen over dem hang bryllupsbildet av henne og ektemannen … Så lykkelig hun hadde vært den gangen, og så heldig hun hadde vært som hadde fått en slik mann å dele livet med. Hun hadde alltid syntes at han var en av de kjekkeste mennene i bygda. I tillegg hadde han vært sterk – i hvert fall sterk nok til å bære byrden da det var nødvendig …

♥

– Nå må dere sove, begge to. Frida så bort på sønnen, som lå i sengen på den andre siden av værelset.

– Jeg er ikke trøtt, protesterte Kent. – Jeg vil være oppe lenger.

– Du kan ikke det. Det er mer enn sent nok allerede. Husk at det er skoledag i morgen.

– Men jeg kommer ikke til å få sove.

– Da kan du ligge her og se på adventsstjernen, sa hun og pekte mot stjernen i vinduet, som skinte varmt og gult i det mørke værelset.

– Hvor lenge er det til jul? spurte Kent.

– Treogtyve dager.

– Så lenge?

– Ja, men det går fort. Spesielt om du sover.

– Men mamma …

– Nå er det nok. Nå må du være stille.

Frida pakket dynen om ham og strøk ham over kinnet. Deretter tråkket hun over noen lekebiler som lå på gulvet, og gikk ut av barneværelset og inn på badet til datteren.

– Nå må du bli ferdig, du også, Sara. Klokken er blitt mange.

– Det er ikke så sent, Kent la seg jo nå nettopp. Sara lot børsten gli gjennom håret og stirret granskende på seg selv i speilet.

– Dere fikk være lenge oppe for å henge opp adventsstjernene og lysene og å spise grøt, og fordi oldemor var her.

Sara skar en grimase. Hun pleide å få være lenger oppe enn lillebroren, men gjorde motstrebende som moren sa. Hun gjespet stort på vei inn til sengen.

Frida måtte skjule et smil. Trass protestene var nok datteren trett.

– Kan du lage matpakker? spurte Pål da hun kom ned igjen. − Jeg har satt på en klesvask og ryddet, men jeg har litt jobb jeg må få unna.

Frida nikket. – Det går fint. Hun var glad til så lenge hun slapp rydding, for det var det kjedeligste hun visste.

På vei til kjøkkenet stoppet hun opp i gangen og kikket på adventskalenderen hun hadde laget til barna. På hver dato hang det en lapp, der det sto ulike aktiviteter de skulle gjøre i adventstiden, som å lage julepynt, bake julekaker, pynte juletre, og også navnet på forskjellige julefilmer de skulle se sammen, eller bøker de skulle lese. De hadde alltid hatt det slik, og både barna og hun elsket det.

Hun lot fingrene gli bortover de gylne ringene som hang nedenfor hvert tall, men stanset ved attentallet. Den dagen skulle Markus, eldstesønnen som hadde begynt å studere jus i Bergen samme høst, komme hjem. Hun gledet seg veldig, for det var rart å ikke ha ham her. Det skulle bli godt å få samlet hele familien igjen.

I vinduskarmen på kjøkkenet lå det en liste med alt fra gaver til matingredienser og til gjøremål hun måtte huske. Frida skyndet seg å føye til snakke med naboen. I alle år hadde naboen vært julenisse. Barna hadde selvfølgelig for lengst skjønt at julenissen ikke fantes på ordentlig, men de hadde likevel fortsatt med tradisjonen. Deretter skrev hun snakke med Ellen. Søsteren ville neppe feire jul med dem i år heller, men hun ville likevel spørre henne, sånn for sikkerhets skyld.

Frida hadde aldri forstått hvorfor Ellen heller foretrakk å være alene i julen enn sammen med dem, men det fikk være Ellens sak. Mens morfaren levde, hadde hun i det minste vært sammen med dem på barnas bursdager og en familiemiddag av og til. Men denne høsten hadde hun stort sett holdt seg unna dem.

Frida sukket og begynte å smøre matpakkene. Flere ganger hadde hun spurt seg selv om det var noe hun hadde gjort, som hadde ført til den store avstanden mellom henne og søsteren, men hun kunne i så fall ikke forstå hva det skulle være.

Da hun var ferdig med maten, gikk hun ut i stuen igjen. Det var på tide å få unna resten av adventspyntingen. Den ene tingen hun alltid gjorde alene, var å henge opp adventsstjernen hun hadde fått av moren da hun var seks år. Hun løftet den forsiktig opp fra esken. Metallet var kaldt og glatt mot hendene. Hun hadde alltid syntes at den var spesielt pen med alle utskjæringene langs kantene. Stjernen hadde sin egen faste plass i vinduet som vendte ut mot gaten. Hun hadde insistert på at den skulle henge der da hun var liten, sånn at moren kunne se den når hun kom tilbake. Senere hadde det fortsatt å være stjernens vindu.

Det hadde vært vanskelig for et lite barn å innse at moren aldri ville komme igjen. Besteforeldrene hadde fortalt at politiet hadde funnet morens kåpe og sko på elvekanten, men at moren ikke var blitt funnet før langt utpå våren. Det hadde imidlertid ikke vært noen tvil om at hun hadde valgt å avslutte livet sitt. Hun hadde forsøkt å gjøre det et par ganger tidligere, og denne gangen hadde hun altså lyktes.

Moren hadde vært syk lenge, og i perioder hadde hun ikke klart å leve et vanlig liv eller være sammen med dem. Derfor hadde Frida og søsteren vokst opp hos besteforeldrene.

Av og til kunne moren forsvinne i flere dager, og mormoren hadde fortalt at hun bar på et mørke som gjorde det vanskelig for henne, og at det var derfor hun av og til forsvant. Men inntil den 13. desember for snart 30 år siden hadde hun imidlertid bestandig kommet tilbake igjen.

Frida fikk alltid lyst til å gråte når hun tenkte på hvor fortvilet moren måtte ha vært som valgte å forlate livet og sine to små døtre.

Nå hengte Frida opp stjernen og satte i kontakten. Det myke lyset som skinte ut mellom utskjæringene i metallet, speilet seg i vindusruten. Plutselig sperret hun øynene opp. Det snødde! Lette, hvite snøfnugg danset i luften utenfor vinduet. Hun strakte hals. Det måtte ha begynt nå nettopp, for det var ikke kommet mye ennå. Men hvis de var heldige, ville kanskje plenen være dekket av et hvitt og mykt teppe når de våknet i morgen.

Et øyeblikk var hun fristet til å løpe opp til barna og vise dem det, men hun tok seg i det. Det var tross alt skoledag i morgen, og de sov sikkert allerede. Hun skyndte seg imidlertid bort til døren inn til ektemannens kontor.

– Se, sa hun entusiastisk, men tidde da det gikk opp for henne at han satt og snakket i telefonen. I stedet pekte hun mot vinduet og de store snøfnuggene som lavet ned utenfor.

Pål smilte og viste tommel opp, men fortsatte å prate med personen i den andre enden.

Frida lukket døren og gikk ut i entreen for å ta på seg kåpen og vinterstøvlene. Så åpnet hun døren og gikk ut på trappen. Hun satte seg på det nederste trappetrinnet, med kåpen tett omkring seg og trakk den krispe vinterluften dypt inn. Snøen dempet alle lyder omkring henne. Det var nesten helt stille. Lysene skinte bortover i hekken som tusen små diamanter. Det var helt magisk.

Det gikk i døren bak henne, og hun hørte ektemannen le lavt.

– Jeg tenkte at jeg ville finne deg her, ja.

Hun snudde seg mot ham og slo ut med armene. – Den første snøen er alltid noe helt spesielt, Pål. Tenk om den blir liggende helt til jul!

Han bøyde seg ned og la armene om henne. – Det er alltid lov å håpe, sa han og kysset henne.

♥

Ellen nøt stillheten da hun kom inn i leiligheten og endelig kunne trekke av seg støvlettene. Hun sukket av lettelse. Ingen mennesker, ingen kunder og ingen julemusikk.

Det hadde vært en lang dag, som hadde begynt med den kjedelige motorstansen og den uhøflige mannen. Da hun endelig fikk tak i NAF for å få tauet bilen til nærmeste verksted sånn at hun kunne komme seg på jobb, hadde det vært like før åpningstid. Og siden hadde det gått slag i slag.

Hun skar en grimase. Det kom ikke til å bli noen billig affære å fikse bilen, så hun håpet inderlig at det ville gå på garantien.

Det hadde vært travelt i butikken. Kundene fant veien inn også på søndager nå før jul. Og etter stengetid hadde hun sett igjennom alle hyllene og dampet noen plagg en gang til, slik at de var glatte og pene. Det hadde tatt sin tid, men hadde vært helt nødvendig.

Nå møtte hun sitt eget blikk i speilet og så anklagen i det for at hun hadde valgt å jobbe fremfor å være sammen med familien. Et øyeblikk lukket hun øynene. Hun hadde aldri vært glad i julen. Dagene i desember var masete og slitsomme, og hun skjønte ikke hvorfor alle plutselig skulle være så intenst opptatt av å virke så lykkelige. Hvorfor skulle man egentlig tilbringe så mye mer tid med en familie som man ellers ikke hadde særlig kontakt med? Og hvorfor skulle man på død og liv spise så mye usunn mat, som man ikke rørte resten av året?

Ellen tørket skitt og søle av støvlettene med en klut og satte dem pent inn i skapet. Hun så allerede frem til at julen skulle være over og det nye år begynte. Savnet etter morfaren var fortsatt knugende. Hun turte ikke å tenke stort på ham, for hun var redd for at sorgen da ville slå henne i bakken med en slik kraft at hun ikke ville makte å reise seg igjen. Morfaren hadde vært alt for henne, både støtte, hjelp og veileder, på sin fine, og stillfarne måte. Han hadde aldri sviktet henne, slik som moren hadde gjort. Han hadde vært der og hadde holdt henne fast hver gang det stormet. Men nå var han ikke mer.

Det rumlet i magen, så hun tok boksen med sushi, som hun hadde kjøpt på veien hjem, med seg inn i stuen. Vonde og vanskelige tanker var det best å få avstand til, og den enkleste måten å gjøre det på var ved å jobbe.

Hun satte sushibrettet på stuebordet og fisket opp telefonen fra lommen før hun satte seg. Det var to ubesvarte anrop fra et nummer hun ikke kjente fra før. Det ene hadde kommet i ettermiddag, og det andre nå nettopp. Hun undret seg over hvorfor hun ikke hadde hørt at det ringte, inntil hun innså at telefonen sto på lydløs. Litt irritert slo hun på ringelyden igjen og trykket på knappen for å ringe vedkommende tilbake. Det var bare å håpe at hun ikke hadde gått glipp av noe viktig.

En munter, lys stemme svarte med det samme. – Dette er Helene.

– Ja, hallo, dette er Ellen Ev…

– Ellen! avbrøt den andre ivrig. – Så bra at du ringte opp igjen. Hun lo trillende. – Jeg begynte å bli litt redd for at jeg ikke fikk noe intervju med deg.

– Intervju? Hvem er du egentlig, og hva snakker du om?

Kvinnen i den andre enden lo på nytt. – Jeg er journalist, og vi i Lokalnytt vil gjerne lage et intervju med deg.

Lokalnytt var områdets lokalavis.

– Beklager at jeg ringer deg på en søndag, men jeg rakk det ikke før, og i og med at butikkene hadde åpent i dag, regner jeg med at du har vært på jobb.

– Jo da, men …

– Jeg håper du ikke har noe imot at vi lager en sak om deg og butikken?

– Nei … sa Ellen sakte, litt satt ut av den andres iver. – Hva skal intervjuet handle om?

– Du er jo en av de mest fremgangsrike forretningskvinnene her i området, sa Helene raskt, – og butikken din er svært populær. Vi vil derfor gjerne lage et slags portrettintervju av deg, der vi snakker litt om butikken, hvordan du fikk den til å bli det den er i dag, hva slags klær du selger, motetips, hva som skal til for å nå dit du er, og så videre. Nå i julestria er det jo så mange som kjøper seg nytt pentøy. Kanskje du har noe som kan vises frem? Jeg ser for meg en tre siders artikkel, inklusive bilder.

Ellen tenkte seg om. Det var ikke sånn at hun personlig higet etter oppmerksomhet eller å være i avisen, men det var fristende å gi butikken et løft …

– Det burde la seg gjøre, svarte hun raskt. – Jeg regner med at vi kan gjøre det i butikken?

– Det vil nok være best, svarte Helene.

– Når tenkte du?

– Helst i morgen eller senest i overmorgen, sa Helene, fremdeles like munter. – Vi har nemlig tenkt å trykke det den 5. desember.

Ellen nikket for seg selv. – Det er greit, svarte hun, – men det må i tilfelle bli i overmorgen. Jeg har ikke anledning før.

– Det går bra. Passer det klokken tolv?

– Perfekt, sa Ellen.

Da samtalen var over, la hun øyeblikkelig avtalen inn i kalenderen. Sant å si var hun stolt av butikken hun hadde bygget opp. Hun var klar over at hun gjorde det bra, men det var gøy at andre også la merke til det. Tro hva hun skulle ha på seg?

Blikket falt på sushiboksen på bordet. Et øyeblikk hadde hun helt glemt at hun var sulten, men nå kjente hun det. Hun hentet et glass og fant frem flasken med vin som hun hadde åpnet kvelden i forveien, før hun sank ned i sofaen med plastboksen på fanget og strakte seg etter fjernkontrollen til tv-en.

Den første kanalen viste en julefilm, så hun byttet til neste. Der vistes en reklame med både julebjeller, dompaper og nisser. Hun gadd ikke å se hva det var reklame for, bare trykket fort videre. Nok en julefilm. Ellen sukket. Hun var allerede lei av julen. Helt fra begynnelsen av november, eller kanskje det var fra midten av oktober, hadde butikkene på kjøpesenteret tvers over veien vært julepyntet, og flere av tv-kanalene hadde vist romantiske julefilmer hver kveld. Satte folk virkelig pris på det? Det måtte da være flere enn henne som syntes det ble altfor mye altfor tidlig?

På neste kanal var det et debattprogram. Hun fulgte med helt til hun innså at også det handlet om jul, om enn på et annet vis. Det tok for seg hvor usunn mye av julematen var, og hvordan man kunne gjøre den sunnere. Ellen måtte flire da en av deltagerne foreslo at man kunne droppe ribben, og at man ikke trengte så mange julekaker. Et øyeblikk så hun for seg søsteren. Var det et sted ribben ikke ble byttet ut, eller julekakene droppet, var det hjemme hos henne, det var nå i alle fall sikkert. Bare et forslag om noe slikt ville fått Frida til å steile.

Hun pakket ut spisepinnene som fulgte med sushien, og forsynte seg med en bit.

Etter temperaturen mellom debattdeltagerne å dømme var det tydelig at julen betydde svært mye for mange. Hun sukket og byttet kanal igjen, og kom til et naturprogram. – Godt, sa hun til seg selv, – dyrene feirer i alle fall ikke jul. Hun strakte seg etter vinglasset.

Det skulle bli spennende å se hva som kunne komme ut av intervjuet. Kunne salgstallene bli enda bedre, kanskje? De var egentlig ganske gode, men for gode kunne de jo aldri bli … Hun smakte på ordene Helene hadde brukt om henne … en av de mest fremgangsrike forretningskvinnene her i området … Det var morsomt. Det å kle opp kvinner, hjelpe dem med å finne en stil, et snitt eller en fasong som passet dem godt, og som gjorde at de følte seg vel, var noe av det morsomste Ellen visste, og hun var stolt av det hun hadde oppnådd.

Hun skulle til å ta en ny slurk av glasset da stemmen i naturprogrammet brøt inn i tankene hennes. – Men når desember går mot slutten, er det også slutt på harejakten. Da skal jegeren hjem og feire jul, og julefreden kan senke seg over …

Hun slo av tv-en og sukket. Julefred … Akkurat det ordet hadde hun aldri skjønt. Etter hennes oppfatning var julen den minst fredfylte tiden på året

***

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

Boken finnes som papirbok, e-bok og lydbok. Lydboken kan også strømmes på alle de vanlige strømmeplattformene,

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

***

OM FORFATTEREN:

Foto: Anne Marte Hagen

Kristin S. Ålovsrud (f. 1980) bor i Rælingen sammen med mann, tre barn og to hunder. Som liten tilbrakte hun alle feriene sine på Liaåsen i Valdres, og valgte derfor å legge sin første romanserie, Fredsår, til dette området. I hennes andre serie, Sagmesterens barn, er handlingen lagt til Skedsmo i Akershus, der hun vokste opp. Nå er hun ute med sin tredje serie, Blomster og blod, og igjen har hun lagt handlingen til kjente trakter, nemlig Lillestrøm.

Helt fra barnsben av har Kristin hatt en forkjærlighet for både historiefortelling og gamle dager, og hun er lykkelig med å kunne kombinere disse interessene med skrivingen. Kristin skriver varmt og gripende, og leseren lever seg inn handlingen fra første side.

***

FLERE BØKER AV KRISTIN S. ÅLOVSRUD:

SAGMESTERENS BARN

Sagdalen 1852: Nitten år gamle Anna Bakken elsker livet på saga og føler seg trygg i det koselige sagmesterhuset, men da familien rammes av flere tragedier, blir tilværelsen plutselig usikker.

En kald vinternatt redder Anna en ukjent mann fra den sikre død. Hvem er han? Og hvorfor ligger han i snøen nedenfor Ås gård?

Da Anna plutselig befinner seg alene i skogen langt hjemmefra, kommer plankekjøreren Mikkel henne til unnsetning

SAGMESTERENS BARN finnes som papirbok, e-bok og lydbok.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

***

BLOMSTER OG BLOD

Tre unge kvinner, én krig - et vennskap som overvinner alt!

Lillestrøm, februar 1940. Eivor, Judith og Kari har vært venninner siden de var barn, på tross av deres ulike bakgrunn. Eivor er direktørdatter, Kari er fra arbeiderklassen og Judith er jøde.

Som folk flest forsøker venninnene ikke å tenke så mye på krigen som raser utenfor landegrensene. De kan heller ikke forestille seg at noe skal kunne bryte båndet mellom dem. Men det uunngåelige nærmer seg ...

BLOMSTER OG BLOD finnes som papirbok, e-bok og lydbok.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

***

FREDSÅR

Etter fem år under tysk styre er Norge atter et fritt land, og norske flagg vaier i vinden. Men ikke alle har det like lett. Enten man forsvarte landet eller ble kjæreste med en tysk soldat, må man nå ta følgene av de valg man tok. 

Atten år gamle Ragnhild må ta konsekvensene av sin søsters handlinger og sin mors valg. Dette fører henne fra Lillestrøm til Sør-Aurdal, hvor hun møter både vennskap og kjærlighet. Etter hvert forstår hun at det ikke bare er hun som har arr etter krigen. Hemmelighetene er dype, og mange vil gjøre mye for å hindre at sannheten kommer for en dag ...

FREDSÅR finnes som e-bok og lydbok.

Serien er avsluttet og er på 41 bøker.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

***

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.