GRATIS LESEUTDRAG FRA FJORTEN DAGER I DESEMBER!
Er det alltid slik at de som pynter juletreet sammen, blir forlovet før rulleteksten?
Maria skal ta med sin demente far til øya i havgapet der han var fyrvokter. Alt handler om å gi ham en fin jul, og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Sønnen hennes skal feire jul med sin far, eksfotballproffen Kevin, i Florida. Men dagen før avreise får Maria en tekstmelding fra bestevenninnen som ber henne sjekke VG …
Omslagsillustrasjon: Ida S. Skjelbakken.
Omslagsdesign: Mari Drivdal Vold
DEL 1
1
18. desember
Sjekk VG nå, sto det i tekstmeldinga fra Anna. Kjendisbryllup! sa SMS-en som fulgte like i kjølvannet av den første. Maria ante fred og ingen fare der hun satt med skuldre tunge som bly og en nakke somverket forbi hårfestet etter å ha sortert sine lister over må gjøre i dag, må gjøre i morgen, Emil må ha med seg (husk pass!) og må kjøpe inn før avreise, og klikket seg inn på appen til avisen uten å ha noen formening om hva hun ville finne.
Venninna som var avsender, lot seg sjelden rive med av kjendisnyheter, hvor hårreisende de enn måtte være. Hva var annerledes denne gangen? Den røde stripa med VG-logoen dukket opp. Maria skrollet nedover. De tunge nyhetene kom først, men det var ingen tvil om hva venninna hadde ment at hun burde gjøres oppmerksom på. Pekefingeren ble hengende i luften over den halvfeite overskrifta.
DRØMMEBRYLLUP I ROMA.
Foran Fontana dei Fiumi på Piazza Navona, frostkald for anledningen, som om det var en spesialbestilt effekt av en fiffig bryllupsplanlegger, under en blek, blek vinterhimmel, sto Kevin og hans foreløpig siste unge, vakre, blonde flamme og glitret av lykke og forelskelse. Plassen rundt dem var helt tom. Enten hadde potensielle linselus blitt loset unna, eller så hadde italienerne blitt et introvert folk. Ingressen sa det tydelig for de tungnemme; at de var nygift og skinte av lykke og forelskelse.
Maria fikk tro det som sto i avisen. Obelisken skjøt rakt opp i det blå like bak Kevin og så ut som den alene holdt himmelen oppe, som en baldakin over de lykkelige og forelskede.
Fotografen hadde på et eller annet vis lagt til en effekt som fikk det til å se ut som et indre lys strålte ut fra de to. Kanskje var det ekte for alt det Maria visste. Roma var tross alt kjærlighetens by. Eller var det Paris? Hun husket ikke. Det banket i tinningene.
«Kevin Hamran (32) og Vilde Olsen – bedre kjent som WildVilde – (20) stråler av lykke etter å ha blitt viet i Den norske ambassaden i Roma i går. Fotballpensjonisten og influenseren møtte hverandre for snaut seks uker siden. Begge ler når vi antyder at det har vært en ekte virvelvindromanse.
– Når man møter den rette, så vet man det bare, kvitrer Vilde og smiler kjærlig mot ektemannen.
– Da ville det være dumt å vente. Mitt nye mantra er å leve hver eneste dag som om den var den siste. Leve fullt og helt, legger Kevin til og kysser sin unge frue inderlig. De har ingen grunn til å skjule sin lykke. – Og så gammel som jeg er, har jeg ingen tid å miste, ler han hjertelig og henviser til aldersforskjellen på tolv år.
– Kevin er min sjelevenn, sier Vilde alvorlig. – Jeg visste det med det samme vi møttes. Jeg så det i blikket hans. Han kommuniserte med meg på et høyere plan. Helt uten at vi hadde vekslet et eneste ord. Er det ikke magisk? Men så se på ham, da! oppfordrer hun. – Se på de øynene!»
Maria orket ikke å lese mer av visvaset. Hun hadde sett både dypt og grundig inn i de øynene ved flere anledninger. Nå tvang hun seg til å forstørre bildet som fulgte med gladnyheten.
Kvinnemennesket som hun helt til nå hadde latt gå under navnet Hun nye, måtte få et ordentlig navn. Hun skulle bli værende i livet til Kevin – og viktigere, i livet til Emil. Altså Vilde. Fru Hamran. Fotballfrue. Nei, det navnet var allerede tatt. Hun nye hadde lenge hatt sin egen blogg og hadde visstnok en Instagramkonto i tillegg med flere følgere enn folketallet i en middels norsk by. WildVilde. Antakelig var navnet beregnet for en internasjonal tilhengerskare. Instagram var jo mest bilder, så det var neppe urealistisk ønsketenkning av Hun nye å nå likesinnede utenlands. Fru Hamran hadde potensial. Selv hadde Maria knapt nok tid til Facebook, og derfor var hun heller håpløs der. Lite aktiv eller paranoid, alt etter hvordan man definerte det. Egenreklame behersket hun dårlig, og hun hadde en inngrodd motvilje når det kom til å fortelle fremmede om hva som skjedde i livet hennes. Selfiene hun tok, fikk Celeste Barber til å framstå som en fashionistadronning, ikke bare som en skikkelig gøyal dame med alminnelig kropp. Ok, så hadde Maria tjuvkikket på WildVildes Insta via Anna som var på enhver tenkelig SoMe-plattform. Kevins siste kupp kunne kanskje bli frupensjonertfotballfrue. Hvis altså WildVilde ble for lite fengende. Men det hadde ikke samme klangen som fotballfrue, selv Maria hørte såpass. Hun bet seg i leppa. Nå var hun patetisk. Hun skulle ikke bli ondskapsfull og misunnelig bare fordi eksmannen hennes var lykkelig nygift i vakre Roma. Brudekjolen til Hun nye var veldig pen. Kroppsnær med hjerteformet halsskjæring. Sarte blonder og bling nok til å bli blendet hvis man sto for nær. Ikke noe å danse i. Maria lurte på om Hun nye hadde fått den limt på. Vilde. Hun måtte huske at det var Vilde. Kanskje var stoffet elastisk? Fru Hamran hadde utvilsomt kropp til å yte kreasjonen rettferdighet. Fru Hamran var fitnessinfluenser. Og blogger. Maria visste ingenting om innhold eller rettskrivning på bloggen, og uansett skulle hun ikke dømme. Det var fort gjort å glemme kommaregler og rettskrivning. Hun hadde helt ærlig ikke etterforsket Hun nye veldig mye utenom å se på bilder av henne for å gjenkjenne henne dersom de av vanvare skulle møtes. Maria hadde trodd at nyhetens interesse kom til å sende Hun nye inn i glemselen, dit alle de andre unge, vakre, blonde som hadde krysset Kevins sti, hadde tatt veien. Så feil hadde hun altså tatt.
Vilde. Med litt uflaks kom hun til å bli kjent med henne. I alle tilfelle måtte hun forholde seg til henne. Og nei, hun var ikke sjalu. Fri og bevare henne vel! Hun ville ikke hatt Kevin om de hadde kastet ham etter henne. Maria trengte ingen mann. Og slett ikke eksen! Hun fikk gåsehud ved tanken.
Emil var på skolen. Siste skoledag før jul. Maria ante ikke hvordan programmet var og når han kunne sjekke telefonen, men hun måtte få fortalt ham dette før han fant det på nettet, eller før noen andre opplyste ham om den store begivenheten. Men sjetteklassinger streifet neppe innom tabloidene straks de grep til telefonen? Lærere, derimot. Panikken grep henne. Pokker ta Kevin som ikke hadde latt dem få vite noe i forkant! Hva tenkte han med? For hennes del kunne han ha giftet seg med et helt harem midt i Colosseum eller på toppen av Everest med så mange journalister han ville ha som betalende vitner i brudefølget, men han hadde en sønn som han fortsatt hadde ansvar for. Han skyldte Emil å fortelle om de store endringene i livet sitt, for de ville også påvirke ham. Det var ufattelig dårlig gjort at eksmannen hennes ikke hadde snakket med sønnen om at det ville dukke opp ei stemor. Nå skulle vel dama – fitnessinfluenserbloggergudinna – også være med til Florida. Hvordan ville Emil ta det?
Hun kunne ikke gjøre annet enn å legge igjen en melding til sønnen, der hun ba ham ringe henne straks han kunne. Selv hadde hun hjemmekontor på fredagene og hadde gjort unna så mye arbeid hun kunne i løpet av natta. Hun kunne behøvd mange ekstra timer på øyet, men skulle det bli jul, kunne hun ikke tillate seg det. Ellers kunne hun ikke klage. Hun hadde en jobb som hun trivdes i – regnskapsfører lød ikke spennende for resten av verden; hun fikk sjelden tilleggsspørsmål når hun sa hva hun gjorde – men hun syntes det var både morsomt og givende med tall, og hun kom neppe til å bli arbeidsledig.
Nå hadde hun i teorien juleferie. I praksis hadde hun lister så lange som to armer over alt som skulle utrettes. Stressnivået var allerede for bratt oppadgående, og hun kjente det stige litt til mens hun forsøkte å puste så rolig som yogainstruktøren hadde prediket – uten at det hadde trengt helt inn. Maria hadde bare gått på den ene gratistimen, så det var ikke å vente at hun skulle ha blitt fullbefaren på rolig åndedrett. Det ble mer som hundepustinga jordmora hadde instruert henne i da hun lå i et fremmed land og fødte Emil. Heller ikke den teknikken hadde hun tatt alvorlig nok til å øve seg på før hun absolutt kjente nytten av den. Hun hadde vært atten.
Hvem lyttet til autoriteter når de var atten? I det minste pustet hun. Tolv år etter pustet hun fortsatt, men kontroll over hverdagene og livet hadde hun bare unntaksvis. Hun kom visst aldri til å bli fullstendig rolig igjen.
Anna lot henne ikke gjemme seg. Et muntert pling varslet om innkommende tekst. Hva synes du? Maria sendte et halvt dusin emojier med tilfeldige uttrykk som svar og fikk tre spørsmålstegn tilbake. Hun prøvde å komme på en fornuftig reaksjon, men alt hun hadde lyst til å taste, var K er 1 drittsekk. Så langt kom hun ikke, og det var kanskje like bra, for både hun og Anna kunne komme i skade for å bli småslemme når de hadde en felles fiende. De var kjent for å trekke hverandre opp.
Telefonen ringte. Bildet av ei skjære dukket opp på skjermen. Hun skar tenner. Newcastle, den siste klubben til eksmannen, var også kjent som The Magpies, skjærene, derav bildet. Det var en dårlig spøk fra hennes side, men det fikk henne til å glise de gangene Kevin var på tråden. Som regel trengte hun det før hun snakket med ham. Nå var førsteinnskytelsen å slenge telefonen i veggen, men hun besinnet seg og trakk pusten helt ned i magen før hun avmålt svarte med navnet sitt, som om det var en helt vanlig fredag i desember.
– Du har vel lest om det? Kevin var en anelse fårete i tonefallet – eller så var det ønsketenkning fra Marias side. Aller mest hørte hun smil. Hun visste nøyaktig hvordan han så ut når stemmen hans lød litt lysere og ivrigere enn vanlig. – Det ble litt tull, skjønner du. Var egentlig bare Se og Hør som skulle ha saken, men så fikk VG nyss om det. De sendte en journalist nedover, så da ble det sånn.
– Gratulerer, sa Maria avmålt. – Har du ringt Emil?
– Ikke ennå, svarte Kevin fort. Han forsøkte i det minste ikke å lyve for henne. – Vi bare kastet oss ut i dette, fortsatte han, mer interessert i å fortelle henne om bryllupet enn i å diskutere hvordan sønnen skulle opplyses om forandringen i farens sivilstand. – De foretar bare vielser én dag i uka i Den norske ambassaden her i Roma. Kun tre par hver gang. Vi hadde usannsynlig flaks. Tok kontakt i akkurat riktig øyeblikk. Dobbelflaks at Vilde hadde ordnet med alle tenkelige papirer i forkant. Jeg fridde til henne på dag tre, tilsto han irriterende åpenhjertig og lattermild. – Det er helt sant!
– Den store kjærligheten, altså? Maria hørte hvor syrlig det lød. Egentlig var hun ikke kjerring. De fleste likte henne. De sa at hun var trivelig og glad i folk. Hun likte folk. Ganske mange av dem i alle fall.
Kevin hadde slått av kjerringradaren og bare fortsatte å le i den andre enden. – Ja, svarte han henført, og sekundet etter ble han mirakuløst helt alvorlig. – Hun er det. Vilde. Den store. Kjærligheten.
Maria var virkelig ikke såret på egne vegne. Hun var voksen nok til å vite atKevin ikke var Den eneste rette for henne. Fortsatt hadde hun tro på at Han fantes der ute et sted; han som var hennes perfekte match, men hun hadde ikke tid til å lete aktivt etter ham. Ikke nå. Hun var muligens den eneste single trettiåringen i Norge som ikke var på Tinder. Men hun hadde tro på at hvis Mister Helt Fantastisk dukket opp, ville hun legge merke til ham. Radaren hadde ikke tiltet. Den lå bare og ladet. Akkurat denne fredagen i desember ville hun ikke ha noen mann. Maria håpet julenissen kunne lese tanker ettersom hun ikke hadde rukket å sende noen spesifisert ønskeliste.
– Du skal liksom ha Emil i jula, sa hun og var øyeblikkelig klar til angrep. – Sønnen din gleder seg masse til Florida. Som du så inderlig godt vet. Han har pakket allerede. Det siste var løgn, men han hadde spurt hvor kofferten var.
– Akkurat det blir et problem, sa Kevin og viste seg tvers igjennom skamløs. – Vi skal akkurat gå ombord i yachten til kompisen min, Andrea. Du vet … Han durte videre og forklarte hvem Andrea var. Bare i tilfelle Maria aldri leste aviser, aldri lyttet til sønnen og med vilje glemte alt Kevin sa til henne.
Bestekompisen til Kevin var Andrea Innocente. Altfor pen italiener som var altfor full av seg selv og hadde spilt sammen med ham i England i årevis. Helt til en eller annen storklubb i Italia – Maria husket virkelig ikke hvilken – hadde kastet masse penger etter ham for å få ham tilbake til moderlandet. De trengte absolutt den kontante midtstopperen med det talende kjælenavnet Il Bruto, og Andrea hadde reist hjem fortere enn noen kunne si Ferrari. Han hadde vært samme type villbasse som Kevin, om Maria skulle tro halvparten av avisoppslagene om ham, men så hadde det dukket opp en streng fotomodell fra Ukraina som fikk skikk på ham. I stedet for å jakte andre damer begynte bøllen å samle på sportsbiler og dyre klokker. Maria hadde fått det med seg fordi Emil slukte alt det mediene skrev som muligens kunne angå faren. Klart bestekompis Andrea hadde yacht å låne ut for en romantisk seilas!
– Vi – Vilde og jeg – er underveis på bryllupsreise. Til Pa-ra-dis. Vi er så lykkelige!
Maria svarte med en lang stillhet. Han mente nok ikke Paradis utenfor Bergen.
– Jeg skal gjøre det godt igjen, forsikret Kevin. – Florida i vinterferien, høres det ikke bra ut? Eller så snart det lar seg gjøre. Neste sommer. Samme det, ikke sant? Vi bytter bare ferier, du og jeg. Vi har alltid samarbeidet fint, ikke sant, Maria? Ingen grunn til å lage noe problem ut av det denne gangen. Hvis du ikke bråker om dette, vil ikke Emil gjøre det heller.
– Dere skulle reist på mandag. Du synes ikke det er lovlig seint å komme med en avlysning nå? Dette har du visst om en stund. Fy fader, Kevin! Og det er altså jeg som skal være den trollete heksa og forklare alt sammen til Emil? Det er jeg som skal servere ham splitter ny stemor og null Florida? Hvis du ikke tør selv, kan vel fru Hamran gjøre det. Snakke med sønnen din. Stesønnen sin. Burde gå greit. De er nesten jevngamle.
– Ikke gjør Vilde til skurken i dette, advarte Kevin.
Maria hørte at han øste seg opp. Han var en gammeldags mann i en stadig ung kropp – om enn med dårlige knær og ditto ankler. Han hadde vært lappet sammen flere ganger enn hun hadde holdt regning med. Det pep kraftig hver gang han beveget seg gjennom sikkerhetskontroller rundt om på kloden. Hun smilte, i det minste innvendig. Akkurat der og da hadde hun lyst til å slå ham i hodet med steikepanna i jern, og det enda hun ikke var noen voldelig person. Eksmannen hennes kunne være en så tankeløs dust at en fredsommelig kvinne ble eitrende gal.
Kevin trakk pusten der sør i Europa. Han var stadig en mann som ville beskytte sin kvinne. Halvt James Bondsk gentleman og halvt Fred Flintstone. – En bryllupsreise kommer nødvendigvis etter bryllupet, sa han skarpt. – Vilde har alltid drømt om honeymoon i paradis. Og nå er det faktisk mulig. Jeg elsker henne og vil gi henne alt hun ønsker seg. Er det så forbasket vanskelig å forstå? Ikke ødelegg for oss, Maria. Ikke vær en vanskelig og sjalu bitch!
Maria anså seg ikke som vanskelig, men hun kunne godt være bitch når det trengtes. Hun var definitivt ikke sjalu. Virkelig ikke. Hun nevnte for eksempel ikke at hun aldri hadde fått noen bryllupsreise. Som attenåring hadde hun knapt ant at det var noe vanlige folk praktiserte. Det hørte hjemme i romantiske komedier, og alle visste at de hadde lite å gjøre med virkeligheten. Hun hadde vært lykkelig og strålende glad fordi de rakk å gifte seg og flytte inn i toromsleiligheten i Shrewsbury tre uker før Emil kom til verden.
– God tur til paradis, sa hun og visste at hun ville finne en løsning på alle problemene som måtte komme i kjølvannet av Kevins spontanbryllup. – Hils den lille fruen og si til lykke med ekteskapet. Tenker hun kan trenge det. Hun la på før han rakk å svare. Da han forsøkte å ringe henne opp like etter, lot hun være å svare.
Barnslig, tekstet eksmannen.
Han hadde et poeng, men han var ikke spesielt moden selv. Maria rakte tunge til telefonen og skjønte at hun fikk inkludere Emil i sine eksisterende planer for jula. Hun gledet seg ikke til å si det til ham.
***
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
FJORTEN DAGER I DESEMBER finnes som papirbok, e-bok og lydbok. Lydboken kan også streames på alle digitale plattformer.
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
***
OM FORFATTEREN:
Foto: privat
Bente Pedersen (f. 1961) kommer fra Nord-Troms og er en av Norges mestselgende serieforfattere med over 6 millioner i opplag. Hun har en stor leserskare over hele landet og er forfa tteren bak seriene Tre søstre, Raija, Sara, Rosa, Liljene, Huset Arent og Aurora.
Bente er utdannet lærer, men har siden 1989 arbeidet som forfatter på heltid. Hun vokste opp på 1960–tallet i Nord–Troms, men bor i dag i Skibotn i Nord–Troms.
Raija er oversatt og utgitt i Sverige, Danmark, Finland, Island og Polen. Sara er utgitt i både Sverige og Finland. Rosa er oversatt og utgitt i Polen, Huset Arent i Sverige, og Tre søstre både i Sverige og i Polen.
***
FLERE BØKER AV BENTE PEDERSEN:
RAIJA
Raija er som en fremmed, eksotisk fugl i sitt nye hjemland, Nord-Norge. Nøden i det krigsherjede Finland tvinger hennes foreldre til å "selge" henne til en norsk familie.
Raija møter 1700-tallets Nord-Norge, en verden full av mystikk og overtro. Raijas nye nye dag er hard og nådeløs - men gir også løfter om gryende kjærlighet i lyse, varme netter ...
Lest av Petronella Barker
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
AURORA
Seksten år gamle Aurora elsker fart og spenning, og aller best liker hun å være med fetter Fredrik og kameratene hans rundt i byen. På et av disse eventyrene treffer hun verftsarbeideren Edvard, og hun får kjenne på hittil ukjente følelser.
Samtidig kommer spanskesyken til Tromsø, og heller ikke byens velstående familier går klar. Da Auroras mor blir syk, avsløres familiehemmeligheter som setter hele Auroras verden på hodet ...
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
TRE SØSTRE
De tre venninnene, storgårdsdatteren Ingrid, tjenestejenta Stina og samiske Aile, opplever en svært dramatisk hendelse i barndommen som setter varige spor. Jentene knytter uslitelige vennskapsbånd og blir søstre av hjertet Dessuten deler de en hemmelighet ...
En varm julidag i 1873 kommer det storfint besøk til Målselvdalen. Selveste kong Oscar II har meldt sin ankomst, og blant de festpyntede tilskuerne i havna er attenåringene Ingrid og Stina. Bestevenninnene er ikke sene om å gå på dansen samme kveld ...
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
TROLLKVINNE
Trollkvinne er en historie om den store kjærligheten - og faren for å bli uskyldig dømt til ild og bål.
Året er 1661, og det lille samfunnet Skatøre i Finnmark er fortsatt sterkt preget av hekseprosessene noen år tidligere. Den rødhårete kapteinsdatteren Magdalena forstår at det ikke er bra å skille seg for mye ut, men blir likevel lagt merke til - ugift og frittalende som hun er. Og så forelsker hun seg i klokker og kirkesanger Isak Pedersen ...
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
***
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.