GRATIS LESEUTDRAG FRA HOLLYS JUL AV NATALIE NORMANN
Holly Green er i sjokk. Etter flere år med hardt arbeid på medisinstudiet i London risikerer hun plutselig at alt kan bli tatt fra henne – og hun kan ikke skylde på noen andre enn seg selv. I stedet for å sitte hjemme og vente på dommen, drar hun til brorens hus på kysten av Norge for å slikke sårene. Men hun er helt uforberedt på mørketiden og det tøffe været på den forblåste øya …
Frøy, en diger, guløyd katt, og eieren hans, Tor, redder Hollys liv den første kvelden hennes på øya. Tor har sine egne problemer å slite med og lever nærmest som en eremitt, men når Holly dukker opp, kjenner han på et uforklarlig behov for å være sammen med henne og vise henne hva den norske julen består av.
Uavhengig av om det skyldes ren medmenneskelighet eller julestemningen, lyser Hollys ankomst opp tilværelsen for flere på øya.
Omslagsdesign og -illustrasjon: Harper Collins Publishers Ltd
Kapittel 1
En diger gran eller furu eller hva det nå het, sto på kaia og svaiet i vinden. Det så like miserabel ut som hun følte seg, til tross for den blinkende, hvite juletrebelysningen.
Holly Greene halte kofferten etter seg gjennom slapset på betongkaia. Det som så ut som snøflekker, var en blanding av is og slaps. Hun kikket ned på de nye vinterstøvlettene og innså at hun burde ha tatt på seg gummistøvler, eller i det minste joggesko.
Lyset fra fergen kastet et underlig, hvitt lys over landskapet, men det rakk ikke særlig lenger enn bort til der hvor hun sto.
Så vidt hun kunne se, lå det bare noen få hus i nærheten av havnen. Alle mulige typer julelys – fra adventstjerner og kranser, til sjuarmete lysestaker – lyste i vinduene.
Hun så seg tilbake. Fergen lå fortsatt der. Kanskje hun skulle dra tilbake til byen for å finne et hyggelig, varmt hotellrom, aller helst med et digert badekar, og heller komme tilbake i morgen tidlig? Det hadde virket som en god idé å ta den siste båten, men nå var hun ikke like sikker lenger.
Holly angret allerede på hele turen, men Jack hadde ivret sånn for at hun skulle se det nye livet hans, så hun hadde ikke klart å si nei. Kom og hils påNinni og lille Rosie. Vær hos oss i julen, hadde han sagt. Vær så snill. Hun hadde en sterk mistanke om at faren hennes og Jack hadde rottet seg sammen for å få henne bort fra London, men hvis hun skulle være helt ærlig, hadde hun ikke protestert noe særlig.
«Pokker òg!» mumlet hun.
Hvorfor var det så mørkt? Og så jævlig vått? Herregud, dette skulle liksom være Norge i desember. Burde det ikke være snødekte fjell, bratte skiløyper, snømenn med gulrot til nese og engler i snøen? I stedet regnet eller snødde det eller begge deler; det kjentes i hvert fall som piggtråd mot ansiktet. Og bortsett fra de få, koselige vinduene var det bekmørkt overalt.
Faen ta Jack, som ikke var her engang!
«Til helvete med alt sammen!» murret hun og snudde seg bare for å se fergen kaste loss og seile av gårde, den etterlot henne til å greie seg selv. Hun følte seg som en jævla Robinson Crusoe.
Det var på tide å ringe etter hjelp. Holly stanset og så på mobilen sin. Batteriet var nesten dødt, og her sto hun og måtte møte det store, mørke området helt alene. Hun kunne ikke engang ringe Jack, for han var i Spania for å vise frem Rosie til Ninnis mor.
Holly trakk pusten dypt. Jack hadde sagt at hun bare behøvde å følge stien forbi butikken og fortsette rett frem til hun kom til et postkassestativ, og gå forbi det. Huset til Ninni skulle ligge på toppen av bakken.
Hun skulle sende ham en melding og si hva hun virkelig mente! Hendene skalv av kulde, og plutselig gled mobilen ut av hendene hennes og landet i en dam av slaps.
«Faen ta!» sa hun og begynte nesten å gråte da hun tok opp mobilen og den ga fra seg et siste, grønt lysglimt før den sluknet helt.
Holly forsøkte å riste av vannet, noe som bare resulterte i at hun mistet den igjen.
Til slutt dyttet hun den ned i lommen på den nyanskaffede vinterparkasen og fortsatte å dra på kofferten. Stien mellom husene var ikke vanskelig å finne, og et digert skilt på et av dem viste hvilket som var butikken. Joker, sto det. Pussig navn på en butikk, tenkte hun.
Håpet våknet på nytt mens hun så på husene hun passerte.
De ser ganske hyggelige ut, tenkte hun. Kanskje lysene i vinduene var del av den hygge-greia som danskene var så begeistret for. Drev nordmenn også med det? Hun hadde ingen anelse.
Snart forsvant husene og kaia bak henne. Vinden økte på, og hun innså at en parkas innkjøpt i en bruktbutikk var sørgelig utilstrekkelig i skikkelig drittvær.
Dersom jeg skal overleve, uansett hvor lenge jeg blir her, trenger jeg en sånn anorakk som inuittene bruker, den typen som er laget av isbjørnskinn, tenkte hun. Helst en med pels både utenpå og inni.
Noe som antakelig var ulovlig i tillegg til dyremishandling. Så det gikk ikke. Kanskje en romdrakt ville være bedre? De var jo laget for verdensrommet der det sikkert var like kaldt som her, tenkte hun.
Plutselig stanset kofferten, og hun holdt på å gå på trynet. Hun røsket til den, og sukket lettet da det våte underlaget ga slipp på den med et høyt «svupp».
Holly så seg rundt, og det gikk opp for henne at hun befant seg i totalt mørke. Hun hev etter pusten. En gang da hun var liten, hadde Danny dyttet henne inn i et skap og stengt døren. Mørket hadde virket så enormt, så digert, at hun hadde vært sikker på at hun aldri kom til å få se lyset igjen.
Den eneste som ville kunne hjelpe, var å synge, så hun begynte å synge «Jingle Bells». Det virket passende.
Jingle bells. Jingle bells. Jingle all the way.
Over seg kunne hun skimte noen få stjerner gjennom skylaget.
Problemet var at hun ikke kunne se mer enn hånd eller to foran seg. Hva om dette var enden på øya, om noe sånt fantes, og hva om hun tok et skritt til og falt ned i havet? Hennes neste tanke var hvordan i all verden det kunne være så mørkt klokken sju om kvelden? Det var helt vilt.
Holly grov i lommen etter telefonen. Selv mobilens ynkelige lommelykt var bedre enn dette mørket. Hun trykket på knappen og håpet på et mirakel, men det kom ikke så mye som et glimt av lys på skjermen.
«I’m dreaming of a white Christmas,» gaulet hun og forsøkte å holde skjelvingen under kontroll.
Da hun trakk pusten før neste vers, ble hun oppmerksom på en merkelig lyd bak seg. En knurrende lyd. Og så mistet hun mobilen for tredje gang. Den ga fra seg en slags surklende støy da den traff bakken, og hun glemte helt lyden hun hadde hørt.
«Pokker! Hvorfor i helvete har jeg dratt hit midt ute i ødemarken?»
Hun bøyde seg ned for å forsøke å finne den smale, svarte mobilen i mørket. Den er antakelig ødelagt uansett, tenkte hun. Slapset var iskaldt, og hun tok opp stein etter stein, men ingen mobil.
«Hvor er den fordømte greia?» mumlet hun for seg selv.
Hun stivnet da knurringen kom nærmere. Letingen var glemt. Hva i helvete var det?
Holly snudde seg i et forsøk på å avgjøre hvor lyden kom fra, og hva den i det hele tatt skyldtes.
Lyden fortsatte, og så fikk hun øye på dem: et par lysende øyne i mørket. Hva slags dyr kunne det være? Holly klarte ikke å huske hvorvidt det fantes ulver i Norge. Gjorde det? Eller kanskje det var en slags kjempegaupe? Hun ante ikke om gauper angrep mennesker.
Hun rettet seg opp og følte seg litt tryggere.
Knurringen lød høyere, og øynene kom nærmere. Varulver? Å, fillern, vampyrer!
Holly ble stående urørlig, helt ute av stand til å bevege seg, ute av stand til å puste. Kanskje jeg bør stå sånn til i morgen tidlig? tenkte hun.
Etter en stund trengte kulden inn gjennom sålene på de stilige vinterstøvlettene. Faens ubrukelige! tenkte hun.
Jeg kan velge mellom å fryse i hjel eller bli spist av et vilt rovdyr eller et eller annet sagabeist. Tenk at jeg nå kunne ha vært hjemme i den varme leiligheten min i London, kost meg med et glass vin og en eller annen hjernedød julefilm på TVog skravlet med Jocelyn. Takk skal du ha, Jack, tenkte hun.
I stedet holdt hun på å dø fordi broren hennes hadde overbevist henne om at en tur til en fordømt øy midt ute i Nordsjøen ville gjøre henne godt.
Eller nei … Alt sammen var egentlig Brians skyld, for han hadde oppført seg som en skikkelig drittsekk på sykehuset.
«Forhåpentlig dør jeg fort og smertefritt,» mumlet hun og svelget frykten. Da slipper jeg å leve videre med den ydmykelsen og frustrasjonen jeg opplever akkurat nå. Tanken oppmuntret henne litt.
Enda en lyd brøt gjennom panikken. Det var noe som raslet. Ulver, tenkte hun, fordømte varulver. Eller troll. Det fantes troll i Norge, såpass visste hun. Jeg kommer til å dø i stummende mørke.
Å, som hun skulle spøke for dem alle sammen etter at hun var spist.
***
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
HOLLYS JUL FINNES SOM PAPIRBOK OG E-BOK.
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
***
OM FORFATTEREN:
Foto: Anne Marte Hagen
Natalie Normann (f. 1962) er forfatter og oversetter. Hun har tidligere skrevet de historiske romanseriene Ildfuglen og Skjebnesøstre, og er skriver for øyeblikket på romanserien Clara Wahl fra hjembyen Haugesund. I tillegg har hun gitt ut to bøker på HarperCollins: Summer Island og denne boken, Christmas Island.
Natalie Normann er utdannet cand.mag. med fagene litteraturvitenskap mellomfag, historie grunnfag og spansk semesteremne, noe som har vært til stor nytte i arbeidet som forfatter. I tillegg til romanserier har hun skrevet flere spennings- og barnebøker, samt en rekke noveller og føljetonger.
***
ANDRE BØKER AV NATALIE NORMANN:
CLARA WAHL
En iskald januardag i 1919 legger dampbåten til kai i Haugesund. En ung kvinne, Clara Wahl, går i land. Hun skal arbeide på byens sykehus, men det blir fort klart at driften er uforsvarlig. Folk er ikke vant til en kvinnelig lege, som til og med våger å tale ledelsen midt imot.
Det ingen vet, er at Clara skjuler en dyp hjertesorg og at hun søker sannheten om morens mystiske fortid. Men selv om hun bærer på vonde minner, gir et tilfeldig møte håp om en lysere fremtid ...
CLARA WAHL finnes som papirbok, e-bok og lydbok.
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
SKJEBNESØSTRE
På et sosietetsball i Bergen i 1793 lager overklassepiken Constanse Crofft skandale da hun oppdages sammen med en ung mann som er langt under hennes stand. For å dysse ned det som har skjedd og skille henne og Ulrik, blir Constanse sendt til sin grandonkel, den eksentriske herr Conrad.
SKJEBNESØSTRE finnes som e-bok. Serien er avsluttet og er på 14 bøker.
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
***
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.