GRATIS LESEUTDRAG FRA HVERT ÅR I DESEMBER

Josie Morgan ser aldri frem til desember måned, for den minner henne alltid om det livet hun mistet for 20 år siden. Derfor skrur hun av radioen når hun hører julemusikk, og hun har mest lyst til å rive ned julepynten som venninnen hun deler leilighet med, henger opp. Og hvert år sender hun et brev som hun vet aldri vil bli lest. 

Max Carter hadde aldri sett for seg at han skulle bli sittende fast i London rett før jul. Han så heller aldri for seg at det skulle bli så vanskelig å ta farvel med en kvinne han nesten ikke kjente. Og han så i hvert fall ikke for seg at han skulle forelske seg. 

Da Josies brev dette året fører henne til Max, forandres begges liv for alltid. Og det er bare begynnelsen på historien. …

Boken er oversatt av Kari Wille Rekdal.

Omslagsdesign: Mari Drivdal Vold. Omslagsillustrasjon: Shutterstock

DEL 1: DESEMBER

Kapittel 1

Josie sto i døråpningen inn til leiligheten, under mistelteinen som Bia hadde insistert på at de måtte henge opp «i tilfelle rottefelle», og stirret taust på esken som Oliver holdt i et fast grep. Hun holdt fortsatt den ene hånden på døren, og et øyeblikk ga hun nesten etter for trangen til å smelle den igjen rett foran det løgnaktige, utro og, innså hun nå, altfor symmetriske ansiktet hans.

Oliver kremtet. «Jeg vet at du gjerne vil ha tingene dine, så jeg tenkte bare jeg skulle …» Noe ved uttrykket i ansiktet hennes fikk ham til å stanse og se ned på esken med eiendelene i stedet. Han fomlet med esken da han forsøkte å rekke henne den, og i stedet dunket han den klosset inn i dørkarmen.

«Ok.» Hun ga etter og tok imot den, passet på å unngå å komme borti hånden hans. Hun gryntet av den plutselige vekten – den var mye tyngre enn den så ut til. Hun antok at det var logisk – to år med å legge igjen ting i hans leilighet, glemt eller lagt igjen med vilje for å gjøre tilværelsen enklere. Ting hun hadde antatt, inntil for et par uker siden, ikke skulle flyttes derfra i overskuelig fremtid, særlig fordi hun hadde trodd at hun før eller senere kom til å flytte inn. Hva hadde han tenkt da han pakket dem sammen? I begynnelsen hadde han tryglet henne om ikke å gjøre det slutt, men nå var han her og markerte bevisst slutten på forholdet deres.

Hun presset munnen hardt sammen så den ikke skulle skjelve, og snudde ryggen til Oliver. Helt øverst i esken, trillende rundt oppå en av bøkene hennes, som om de var kastet nedi ved ettertanke, lå de skinnende reinsdyrøreringene han hadde gitt henne for tre uker siden, før julelunsjen på kontoret. Lunsjen der han, i stedet for å gå hjem sammen med henne så snart desserten var ryddet bort, hadde blitt sittende for å drikke og flørte med en kollega av dem. Lunsjen der han, i stedet for å komme hjem i løpet av en times tid, hadde blitt med nevnte kollega hjem i stedet. Og ligget med henne.

Hun satte fra seg esken på vinylgulvet, rett utenfor rommet til Bia. Så tenkte hun at øreringene hadde vært hans avskjedsgave til henne, skjønt ingen av dem hadde visst det på det tidspunktet.

Tanken som hadde dukket opp igjen og igjen etter at han, mens de fortsatt lå i sengen, hadde fortalt henne hva han hadde gjort, stakk på nytt i bevisstheten mens hun forsøkte å undertrykke den. Tanken om at dersom hun ikke hadde gått tidlig hjem etter lunsjen, så kanskje de ikke hadde stått her nå. Kanskje ville hun krøllet seg sammen ved siden av ham på den bitte lille røde sofaen hans mens de så på repriser av Line of Duty og bestilte thaimat og en flaske hvitvin. Kanskje han ikke ville ha gitt etter for fristelsen, også kjent som Cara. Eller kanskje hadde det bare blitt en utsettelse til neste gang prosecco og en åletrang, rød kjole var involvert.

Hun trakk pusten dypt gjennom nesen da hun rettet seg opp, og lovet seg selv å kaste øreringene i søpla så fort hun fikk sjansen. Han sto fremdeles der da hun snudde seg tilbake, og hun kjempet hardt for å holde ansiktet uttrykksløst, for å tvinge ned den sinte klumpen i halsen. Han skjøv hendene ned i lommen på den altfor trange jeansen og gynget bakover på hælene, kikket over hodet på henne og rundt i leiligheten som om han beundret den for første gang. Hun la armene i kors og hevet øyenbrynene. Ikke tale om at hun ville gjøre det enklere for ham.

«Så … går det bra med deg?» Han møtte omsider blikket hennes og så ut til å krympe seg litt av det han så der. Fint. Det betød at hun mestret fall-om-død-blikket. Hun hevet øyenbrynene ytterligere. Det ville ikke overrasket henne om de hadde forsvunnet opp under panneluggen nå. Hun nektet å la seg trekke inn i noen form for småprat, ikke etter det han hadde gjort mot henne.

«Jeg mener, etter det som skjedde på kontoret i dag, så ville jeg bare forsikre meg om …» Han tidde igjen, var åpenbart i ferd med å miste evnen til å snakke i helsetninger. Josie holdt armene hardt i kors, og håpet desperat at den heten hun kjente pulsere under huden, ikke vistes i kinnene. Så klart han kom til å ta det opp. Så klart han hadde funnet ut hvorfor Janice ville snakke med henne. En av de virkelig store ulempene med å dele kontor med eksen, på toppen av det at man var nødt til å treffe vedkommende hver eneste dag, var det faktum at man ikke kunne lyve og si at alt gikk aldeles strålende på jobben.

«Det går bra», sa hun kort, men ut fra måten de brune øynene hans myknet på mens blikket fortsatte å hvile på ansiktet hennes, forsto hun at han ikke kjøpte det. Hun flyttet vekten fra det ene benet til det andre, og ønsket at hun hadde skiftet fra den svart-og-hvit-stripete kontorkjolen, som kjentes altfor trang nå, og altfor avslørende, som om hun hadde gått fra jobben klokken to og bare hadde sittet hjemme uten å gjøre noen ting i fire timer. Som hun, i rettferdighetens navn, faktisk hadde. Men kanskje han ikke la merke til det – han hadde aldri vært særlig opptatt av hva hun hadde på seg mens de var sammen, noe hun hadde funnet utrolig sjarmerende, det faktum at han virket genuint uinteressert i om hun gikk i joggedress eller høye hæler. Nå lurte hun på om alt sammen hadde vært påtatt, særlig med tanke på den jenta han hadde ligget med.

Oliver åpnet munnen, lukket den igjen og nikket, hadde åpenbart gitt opp tanken på å si hva det nå var han hadde tenkt å si, hva det nå var for slags nedlatende støtte han hadde vært i ferd med å tilby. «Ok», sa han omsider. Han strøk hånden over det mørkebrune håret, som lå flatt inn mot hodet, nesten som om det var limt på plass, skjønt sideskillen hun visste han gredde på plass hver dag, var litt bustete. «Men du vet at du fremdeles kan snakke med meg, ikke sant, baby? Jeg er fortsatt …»

Josie holdt opp håndflaten. «Ikke kall meg baby.» Hun sukket. «Bare ikke gjør det, vær så snill.» Hun ville ikke høre det. Tilbudet om en skulder å gråte mot mens han sa at han fortsatt brydde seg om henne. For hvis han virkelig brydde seg så mye om henne, ville han ikke ha ligget med en annen. Og i hvert fall ikke en som de begge jobbet sammen med, som spaserte omkring på kontoret i fullstendig upraktiske høye hæler som om hun eide stedet.

«Ja vel», sa han og gned seg i nakken med hånden, så bort fra henne og kikket seg rundt i den halvmørke oppgangen. En av lyspærene flakket svakt borte i den andre enden, effekten understreket på et vis det stygge, flekkete teppet som sto i skarp kontrast til vinylen i leiligheten, som Josie gjorde en innsats for å holde ren og blank. Han trakk pusten, så tilbake mot henne med de brune dådyrøynene, dem hun hadde falt for to og et halvt år tidligere, da han for første gang seilte inn på kontoret, med akkurat nok selvtillit til at det var tiltrekkende og ikke irriterende. «Jose, hør, jeg vet at jeg har såret deg, og jeg vet at du tror at du aldri kommer til å tilgi meg, men jeg hater tanken på at du sitter her alene og forsøker å håndtere dette. Jeg tror bare at om vi kunne snakke sammen, kunne vi …»

Josie ristet på hodet. «Oliver, jeg klarer ikke dette akkurat nå.» Hånden hans falt ned langs siden, og han så fordømt patetisk ut i det øyeblikket, med lute skuldre under den svarte North Face-jakken. Så fordømt patetisk at hun nesten ga etter og la hånden på armen hans. Nesten. Til hun husket at det ikke var han som var den sårete part i denne situasjonen. Han hadde ingen rett til å fortsette å prøve å orme seg tilbake, til å få henne til å føle at det var hun som overreagerte. «Og jeg er ikke alene», sa hun, stemmen var avmålt. «Jeg har Bia.»

«Jo da.» Han nikket et par ganger og så ut som den nikkende hunden hun hadde fått i årets julekalender på kontoret. Hun hadde hatt den stående på pulten siden da, forsøkt å vise at hun satte pris på gesten, selv om hver eneste fordømte person som stakk innom, kom borti den når de gikk, og så måtte hun se på fra øyekroken at den sakket ned på nikkingen mens hun forsøkte å skrive. «Ok.» Oliver kremtet igjen. «Vi ses vel i selskapet på tirsdag, antar jeg?» Han forsøkte seg med et nølende smil, og viste en av de skjeve tennene som hun visste han hatet.

«Jeg antar det», sa hun og forsøkte å holde tilbake et sukk. Selskapet som de alle var nødt til å gå i, til tross for at det var på julaften.

Han ble stående i døråpningen et øyeblikk lenger, og hun lurte på om han ventet på at hun skulle gi etter og klemme ham, eller invitere ham inn eller noe. Tross alt hadde det, gjennom hele tiden forholdet deres varte, vært hun som inngikk kompromisser, hun som var ute til sent på natten fordi han ville ha en kveld på byen, eller samtykket til å reise på en hektisk storbyhelg i stedet for et avslappende sted ute på landet. Det visste de begge to, begge hadde sin rolle å spille. Men dette var noe annet. Oliver kikket opp, så mistelteinen som hang så trist over dem, og ble lyserød i fjeset. Josie skar en grimase. Hun skulle drepe Bia.

«Vel», mumlet han, «ha det så lenge, da.» Han subbet bort fra døren, men kikket bort på henne før hun rakk å lukke den. «Jeg er lei for det, vet du.» Øynene hans, i nesten nøyaktig den samme nyansen av brunt som hennes egne, blunket ikke en eneste gang. «Jeg vet at det er et dårlig tidspunkt, og jeg skulle virkelig …» Han ristet på hodet. «Jeg er bare veldig lei for det.»

Hun nølte et halvt sekund, munnen var hardt sammenknepet, mens hun lurte på om hun skulle si noe for å få ham til å innse at lei for det ikke var bra nok, å spørre ham om hvorfor, og hvorfor akkurat nå, på en tid på året han visste var vanskelig for henne. Å spørre ham om han hadde ligget med Cara flere ganger, om han ville satse på henne nå som Josie var ryddet av veien. Men hun fikk seg ikke til å gjøre det, var ikke sikker på om hun faktisk ønsket å høre svaret. Så i stedet nikket hun til ham, så lot hun døren lukke seg med et klikk.

Hun unnet seg et øyeblikk til å lukke øynene og lene bakhodet mot døren. Hun nektet å la tårene få komme, trakk pusten langsomt og knep øynene igjen for å tvinge bort sviingen. Han er ikke verdt det, sa hun til seg selv. Og hun hadde vært gjennom verre ting og overlevd, hadde hun ikke?

Hun skjøv seg ut fra døren og sukket da hun slepte esken med sakene sine ned til den borteste enden av gangen. Det største rommet, fordi Bia hadde insistert på at hun skulle ha det, selv om de betalte like mye i husleie. Hun skar en grimase ved synet av det mørkerøde glitteret Bia hadde hengt opp rundt dørkarmen. Hun hadde litt lyst til å rive det ned, men lot være fordi til tross for hennes eget syn på saken, visste hun at Bia kom til å bli lei seg.

Hun hadde akkurat dumpet esken ned på sengen sin, da hun hørte nøkkelen i inngangsdøren. Når man snakker om den lille solen.

«Jose? Josie!» Stemmen til Bia ble etterfulgt av diverse objekter som falt, inkludert klirringen av et nøkkelknippe og Bia som bannet høylytt. Mot sin vilje måtte Josie le litt da hun stakk hodet ut av døren til rommet sitt og så Bias mangefargete veske på gulvet, med innholdet strødd utover, og Bias ene arm sittende fast inni kåpen mens hun forsøkte å riste den av seg. Bia fanget blikket hennes og holdt opp en flaske vin i den ledige hånden. «Jeg reddet det viktigste, og det er det som teller.» Hun satte forsiktig fra seg vinen på trinnet som førte opp til kjøkkenet, så manøvrerte hun seg ut av kåpen og kastet den inn på rommet sitt uten å se. «Kom igjen, det ser ut som om du trenger et glass.»

Josie fulgte lydig etter Bia til den åpne kjøkken- og stueløsningen og satte seg på sofaen de hadde kjøpt brukt, mens Bia rotet rundt på kjøkkenet etter glass. Stuen var for øyeblikket hyggelig og festpyntet – med juletrelys over den falske kaminen og rundt vinduene, en skål med nøtter på salongbordet midt på gulvet og et lite juletre i hjørnet, pyntet litt tilfeldig med glitter og kuler i blått, sølv, rødt og gull, slik at om man stirret for lenge på det, ble man svimmel. Alt sammen Bias verk, bortsett fra en av dekorasjonene – en liten svane av tre – som Bia hadde gitt Josie det første året de bodde sammen, og etter det tvunget henne til å henge på treet hvert eneste år.

Josie var heldig med at Bia hadde vært en av de fire hun delte leilighet med da hun flyttet til London. Hun kjente ingen her, så hun hadde lett på nettet etter ledig rom i kollektiv, og måtte ta

avgjørelsen basert på en tjueminutters visning og litt klosset prat med de andre bofellene. Det hadde vært Bias sprudlende væremåte som hadde fått henne til å ta rommet den gangen, og nå, åtte år senere, bodde de fortsatt sammen, men i en annen leilighet.

«Sånn», sa Bia og satte et glass rødvin foran Josie, så lente hun seg mot benken som delte stuen og kjøkkenet. «Jeg passerte den kortvokste på vei ned trappen.» Bia var rundt 1,45 høy, så hun var ikke akkurat i posisjon til å kalle andre kortvokste, men hun hadde bestandig vært overbevist om at Oliver hadde komplekser for at han var noen få centimetere lavere enn Josie. Kanskje hadde hun rett, tenkte Josie, med tanke på at Cara var liten og nett og ikke lang og skranglete som hun var.

Josie skulte misfornøyd mot Bia, som allerede visste alt om bruddet og at han hadde fortalt henne at han hadde ligget med en annen, mens de fortsatt lå i sengen og hun knapt nok var våken og ikke påkledd.

«Vil du snakke om det?» spurte Bia.

Josie trakk på skuldrene. «Ikke noe mer å si. Han leverte bare tingene mine.»

Bia snøftet. «Pent av ham.»

«Absolutt.»

Bia tok en slurk av vinen, lukket øynene og stønnet av ikke helt tilgjort velbehag. «Takk gud for den», sukket Bia. «Jeg lover deg, Josie, om noen byr meg på et glass gløgg til, kommer jeg til å helle vann i hodet på vedkommende.»

Josie hevet øyenbrynene. «Hva skjedde med den muntre, feststemte deg?»

«Å, hun er fortsatt her, men hun vil ha sjampanje, ikke alkoholkompott.» Bia tok enda en takknemlig slurk av vinen, og Josie nippet også til sin.

«Den er god.»

«Malbec.» Bia gliste. «For å sette meg i stemning før reisen i morgen.»

Josie så spørrende ut. «Hva da?»

«Ikke si at du ha glemt det.»

Josie nølte, tatt på fersken.

«Argentina!» ropte Bia, og vinen plasket farlig nær kanten av glasset da hun slo hånden ut i luften. «Husker du ikke? Det var du som sa at jeg skulle gjøre det. Jeg skal dra, finne mitt livs lidenskap, tilbringe julen på stranden, så feste i Buenos Aires i nyttårshelgen. Jeg har jo fortalt deg det», insisterte hun.

«Jo da, men jeg trodde ikke …» Josie avsluttet ikke setningen. Hun hadde sagt at Bia burde gjøre det, jo da, men på det tidspunktet antok hun at hun kom til å tilbringe julen sammen med Oliver slik de hadde planlagt, men hun hadde egentlig ikke trodd at det ville bli noe av. Bia annonserte stadig storslagne planer, og så fulgte hun aldri opp – i løpet av sommeren hadde hun gitt opp et månedslangt yogaopphold i Spania fordi hun fant ut at hun egentlig ikke likte yoga, så var det den gangen hun meldte seg på skuespillerkurs i London før hun fant ut at hun ikke hadde råd til det, eller da hun tenkte det ville være en strålende idé å selge skjønnhetsprodukter hjemmefra, inntil hun oppdaget at det faktisk innebar ganske mye innsats.

«… og når jeg kommer hjem, har jeg som ved et mirakel funnet ut hva jeg vil gjøre med livet og kan slutte i den forferdelige PA-jobben.» Josie nikket og forsøkte å late som om hun hadde hørt alt Bia nettopp hadde sagt. «Det er sånn det fungerer, ikke sant? En ferie som endrer livet, en livsåpenbaring?»

«Hva? Jo da, det er absolutt slik det fungerer.»

Bia vred på munnen, lot seg åpenbart ikke merke med Josies manglende entusiasme. «Om du da ikke mener at jeg bør forbli noens PA resten av livet?»

«Nei, ikke vær dum», sa Josie. Skjønt for å være ærlig var det relativt vanskelig å følge med på hva Bia jobbet med til enhver tid – hun hadde ikke blitt i samme jobb i mer enn halvannet år så lenge Josie hadde kjent henne, men hun så ikke på det som å være uansvarlig, det var bare en måte for å finne ut hva hun ønsket å gjøre. Josie var sikker på at å leve på den måten ville ha gitt henne nærmest konstant hjertestans, men det fungerte for Bia.

«Er alt i orden med deg, Josie?» Bia så bekymret ned på henne.

«Ja da», sa Josie og tok en stor slurk vin for å distrahere venninnen.

«Det er bare, du vet, Oliver.» Bia nikket medfølende. Men faktisk hadde det ikke gått ordentlig opp for Josie før nå at hun kom til å bli alene i julen. Hun hadde ikke tenkt så veldig mye på det, hadde forsøkt å la være å tenke på det, slik hun alltid gjorde, men om hun hadde tenkt på det, ville hun ha regnet med at Bia kom til å være hjemme i hvert fall mesteparten av julen, siden Bias foreldre også bodde i London. Utsiktene var dystre, det så ut til at hun måtte være alene i denne leiligheten i mer enn en uke.

Hun kikket automatisk på stuebordet foran seg, på de tre konvoluttene som hun hadde vært opptatt med da Oliver avbrøt. Den første, uåpnet, var et formelt brev fra jobben. Det andre var et julekort fra bestemoren, som nok en gang minnet henne på at hun var velkommen til dem i julen. Og den tredje var det samme brevet som hun uten unntak skrev hvert eneste år, til foreldrene sine.

Bia fulgte Josies blikk, men spurte ikke, og Josie var takknemlig for det. Foreløpig orket hun ikke fortelle Bia om jobben, og Bia visste allerede hvorfor Josie ikke fikk seg til å tilbringe julen hos besteforeldrene. Men hun visste ingenting om det siste brevet.

Josie hadde aldri fortalt noen om det – det var personlig, noe hun gjorde bare for sin egen del.

«Du kan bli med meg, vet du», sa Bia mykt. «Tilbudet står fremdeles ved lag, og jeg vil veldig gjerne ha deg med.» Josie kikket opp og hatet forståelsen hun leste i Bias ansikt. Det gjorde vondt i hodet å prøve å unngå å gråte igjen. Det hadde vært en tøff dag i dag, rett og slett.

Josie nølte, så sukket hun. «Jeg kan ikke. Jeg beklager.» For bare tanken på å bestille billett for å reise i morgen, var altfor mye, spesielt fordi livet hadde endret seg så drastisk på bare noen uker. Hun hadde sett på nært hold hvordan impulsive avgjørelser kunne få ødeleggende konsekvenser, og selv om den typen spontanitet tilsynelatende fungerte for Bia, var det noe hun selv aldri ville bli i stand til å gjøre. Bare tanken på det sendte en snurrende ball av angst gjennom magen.

«Vel, hva med Laura, da?» spurte Bia og refererte til Josies selvproklamerte jobb-kone. «I julen, vet du?»

«Hun har reist til Skottland med den flotte, skotske forloveden sin.»

Bia ristet på hodet. «Typisk. Ok, vel, hør her, jeg har en flaske til av denne gjemt i vesken …»

«Så klart du har.»

«Så la oss drikke oss gjennom denne og den neste, bestille hentemat og kanskje sette på Love Actually, eller, siden det er du som skal velge, Stolthet og fordom eller noe.»

Josie rynket på nesen. «Jeg er egentlig ikke i humør til romantiske filmer.»

«Ringenes herre?»

Josie lo. Hun så fra Bia, med det hjerteformede ansiktet som for tiden var innrammet av knallrøde krøller, en hårfarge hun hadde valgt til julesesongen, men som plutselig kunne endres på et øyeblikk, til det overpyntete juletreet. Nå kjente hun hvordan det strammet smertefullt i brystet ved tanken på en Bia-tom leilighet fra og med i morgen. Sviingen bak øyelokkene kom tilbake.

Herregud, hun måtte ta seg sammen. Hun kastet et blikk på konvoluttene på bordet igjen, tenkte på alt de representerte, og visste at hun var nødt til å komme seg ut av huset.

«Vent litt med den. Jeg må bare poste dette brevet, så er jeg straks tilbake.»

«Nå?» utbrøt Bia vantro.

«Straks tilbake», gjentok Josie, kom seg på føttene og satte fra seg det halvtømte glasset på kjøkkenbenken ved siden av Bia, før hun grep de tre brevene. Hun slapp to av dem ned på sengen ved siden av esken med tingene sine, samtidig som hun tok med mobilen, sykkellåsen og bankkortet – for alle tilfellers skyld – fra rommet sitt.

Da hun strente tilbake bortover gangen i retning inngangsdøren, sto Bia på toppen av trinnet til stuen og betraktet henne over kanten på vinglasset. «Om du stikker fordi du lukter røyk og jeg ikke gjør det, eller noe sånt, så kommer jeg definitivt tilbake og spøker for deg etter at jeg har blitt brent levende.»

Josie himlet med øynene mens hun smøg på seg kåpen, tok på seg joggeskoene og stappet det siste brevet ned i lommen. «Herlig, malende bilde der, du.»

«Ok, da, men foooort deg», sa Bia og trakk ut stavelsen i det siste ordet. «Om du ikke kommer raskt tilbake, drikker jeg opp resten av vinen din. Jeg kommer til å drikke den rett fra glasset ditt, uten å skamme meg.» Josie viftet til Bia over skulderen, samtidig som hun åpnet døren og gikk ut.

Så snart hun var på den andre siden av døren, lot hun gråten komme. I løpet av de siste tjue årene hadde hun aldri noen gang sett frem til juledagen. Det var lenge siden hun hadde glemt hva det ville si å være barn, det å være utålmodig etter og spent på om julenissen ville komme, mens hun lyttet etter knirkingen fra foreldrenes fottrinn. Og selv om hun likte den årlige ferien fra kontoret og nøt mer tid å tilbringe sammen med venner, som uten unntak var i bedre humør og på jakt etter en unnskyldning til å finne på noe gøy etter hvert som dagen nærmet seg, så grudde hun seg til selve nedtellingen mot jul, til minnene den brakte med seg. De siste par årene hadde hun kommet seg gjennom julen i London ved å holde seg i aktivitet og være opptatt av andre ting, noe som hadde vært enkelt ved hjelp av gode venner, spesielt Bia og Laura, en krevende jobb, og i den siste tiden, Oliver. Nå var minst to av disse tingene tatt fra henne. Josie smøg hånden ned i kåpelommen og strøk to fingre over den glatte konvolutten. Julen så virkelig ut til å bli skikkelig stusslig i år.

***

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

HVERT ÅR I DESEMBER finnes som papirbok og e-bok.

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.

***

OM FORFATTEREN:

Emily Stone bor og arbeider i Chepstow i Wales, og skrev Always in December i et gammelt, viktoriansk herskapshus med en imponerende litterær arv. Debutromanen hennes er delvis inspirert av at hun mistet moren sin som sjuåring, og at hun ønsket å skrive noe som reflekterer at det er mulig å ha med seg denne sorgen inn i voksenlivet, lenge etter at det forventes at man bør ha kommet seg videre i livet.

Følg Emily på Twitter: @EmStoneWrites

***

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.