LES DET FØRSTE KAPITTELET I ROSENS HEMMELIGHET ALLEREDE NÅ!
Omslagsdesign og -illustrasjon: Kjetil Nystuen1877: MED EIDSVOLL STASJON, SKIBLADNER OG STANGE SOM KULISSER
I Eidsvoll ser 19 år gamle Ada frem til midtsommerfeiringen, mens vennen Erlend blir overrasket da et bekjentskap fra fortiden dukker opp. Men noen i bygda har mørke hensikter, og Ada og Erlend begynner å ane konturene av et mysterium.
På storgården Sommerfeldt ved Stange får Marys familie besøk av søsteren Elisabeth og mannen hennes, Godtfred. Gjensynsgleden er stor, men Mary får raskt mistanke om at Elisabeth skjuler noe for henne.
***
Prolog
«Du sa du elsket meg.» Hun kjempet for å holde stemmen stødig, men det var umulig.
«Da må du ha misforstått.» Ordene ble sagt med en sånn likegyldighet og kulde at hun spente seg.
«Men …. Dette kan du ikke mene?» Hun så bedende på ham. Håpet han skulle ta tilbake de brutale ordene, men det gjorde han selvfølgelig ikke.
Hun snudde seg fortvilet bort mot vannet som skjulte seg bak de frodige trærne. Løvverket tynget greinene ned mot den speilblanke vannflaten. De muntre tonene fra felespillet tidligere på kvelden var for lengst ebbet ut i den lyse sommernatten. Hun burde ha vært hjemme nå, men som så mange andre ganger før hadde hun latt seg overtale til å treffes her. I flere måneder hadde de møttes slik, i skogholtet nede ved elvebredden. Han hadde lovet henne alt, og hun, blåøyd som hun var, hadde trodd ham.
Hun snudde seg igjen og så bort på mannen hun elsket, og som hun til nå hadde trodd gjengjeldte følelsene hennes. Da hun møtte blikket hans, var det blottet for varme. Det var som å se en fremmed.
«Men jeg forstår ikke …?» Tårene sved i øynene. Hun blunket fort for å tvinge dem tilbake. Han skulle ikke få gleden av å se hvor såret hun var.
«Hva er det du ikke forstår?» snøftet han forarget.
«Vi kan ikke treffes lenger. Det vi har hatt …» Han tidde et øyeblikk før han fortsatte: «Du betyr ingenting for meg.»
Det ble umulig å holde tårene tilbake, og de strømmet varmt nedover kinnene. Hun hadde aldri opplevd et større svik.
«Jeg trodde …» Hun stanset seg selv og kjente brystet stramme seg. «Jeg var sikker på at …»
«Hva da? At jeg skulle fri?» Han lo hånlig.
Hun følte seg ufattelig liten.
«Jeg kunne aldri ha ektet en som deg. Dessuten er jeg lovet bort til en annen. Hadde du glemt det?»
Sannheten begynte langsomt å demre for henne. Han hadde brukt henne.
«Du lurte meg,» sa hun bittert. Hvordan kunne hun ha vært så naiv?
«Lurte deg?» gjentok han forarget. «Du var ikke vond å be! Våre veier skilles her.» Han rettet pekefingeren advarende mot henne: «Og alt dette blir mellom oss. Når jeg tenker meg om, er det sikkert ingen som ville trodd på at det har vært noe mellom oss.» Han snudde seg og begynte å gå.
Panikken hugg til i henne. Hun kunne ikke la ham gå! Selv etter alt det fæle han hadde sagt, kunne det ikke ende slik. Hjertet dundret i brystet da han forsvant mellom de tettvokste trærne. Hun nølte et par sekunder før hun skyndte seg etter. Da hun nådde ham igjen, klorte hun seg fast i armen hans.
«Vær så snill! Ikke forlat meg!»
«Slipp meg,» freste han og prøvde å riste henne av seg. «Begriper du ikke at jeg ikke vil ha deg?»
Selv om ordene gjorde ufattelig vondt, tvang hun seg til å virke uanfektet.
«Hva får deg til å tro at hun vil ekte deg?»
Han så først forbauset på henne, før øynene mørknet og munnen strammet seg til en tynn, rett strek.
Hun fortsatte freidig: «Tror du ikke jeg har fått med meg ryktene om at hun elsker en annen?» Hun gjenvant litt av selvtilliten nå og så utfordrende på ham. «Kanskje sannheten om oss er alt som skal til for at hun bryter med deg.»
Det ga henne en dyp tilfredsstillelse å se frykten som la seg som en mørk skygge over ansiktet hans.
«Det våger du ikke!» nærmest ropte han mot henne.
«Si ikke det. Tenk så skuffet moren din vil bli,» la hun til med tilgjort stemme. Så smilte hun skadefro.
«Prøver du virkelig å true meg?» Han så hardt på henne.
Hun fortsatte hevnlystent: «Jeg lurer på hva folk vil si hvis de får nyss i den mørke hemmeligheten din.»
Ansiktet hans bleknet. Det så ut som om han veide ordene sine, før han svarte. «Ingen vil tro deg!»
«Det vil tiden vise …»
«Din løgnaktige skjøge!»
I et sprang var han fremme hos henne. Han grep henne hardt rundt skuldrene og presset henne opp mot et stort tre. Hun stivnet til mens panikken grep henne.
«Du lar familien min være i fred, hører du!» skrek han. Han la nevene om halsen hennes og klemte til. Øynene hans lyste av hat.
Hun prøvde febrilsk å vri seg løs, men han bare strammet grepet. Hun fikk ikke lenger puste.
Helt plutselig slapp han taket. Hun rakk så vidt å komme til seg selv igjen, før han dyttet hardt til henne. Hun tumlet overrasket bakover, før hun gled på noe glatt og mistet fotfestet. En intens, sviende smerte hugg til da bakhodet traff noe hardt. Smerten var så gjennomtrengende at hun ynket seg. Hun prøvde å reise seg, uten å lykkes. Omgivelsene spant rundt henne, og synet ble tåkete.
«Hjelp meg,» ba hun med tynn stemme, men han ble bare stående som en høy, dunkel skygge over henne.
Det kjentes som om hun falt. Hun prøvde å strekke hånden mot ham, men den ville ikke lystre. Så ble hun slukt av mørket.
1
Eidsvoll stasjon, juni 1877
Ada Evensen var i ferd med å fortelle om forventningene til kveldens jonsokfeiring, men ordene hennes druknet i den skingrende lyden av hjul mot skinnegangen.
«Jeg håper feiringen i kveld blir like vellykket som fjorårets,» sa hun høyrøstet for å overdøve larmen fra toget som nærmet seg.
Hun så bort på den lyshårede bestevenninnen, Kornelia Olsen, som var kommet innom en tur. De spaserte langsomt bortover den overbygde perrongen, med armene hektet i hverandres. Selv om det var få på stasjonen var det ikke lenge til den ville bli fylt opp med reisende.
Kornelia var datter av en av bygdas kjøpmenn og hadde nylig fylt nitten, i likhet med Ada. Hun hadde nettopp vært innom stasjonens poståpneri for å sende et brev, og snart måtte hun tilbake til landhandleriet hvor pliktene kalte. Det hvitmalte huset som lå et steinkast unna stasjonen, befant seg på vestsiden av elven Vorma, som delte bygda.
«Det avhenger av været.» Kornelia rettet litt på den lyseblå kysen før hun myste mot de stadig mørkere skyene som kom seilende innover bygda.
Ada fulgte venninnens blikk og skar en grimase i misnøye.
«Bare det ikke begynner å regne. Da kan vi like gjerne holde oss hjemme.»
Kornelia ga fra seg et tilgjort gisp.
«Jeg tror du er på styr! Selv ikke en snøstorm ville greid å holde meg unna. Jeg har gledet meg til denne kvelden i flere uker.»
Ada så på venninnen med et lite smil om munnen.
«Dette har ikke tilfeldigvis noe å gjøre med yngstesønnen på Steen-gården?»
De så på hverandre og kniste. Myndig kremting fikk begge til å tie. Mens de holdt tilbake en boblende latter, så de mot Adas far, stasjonsmester Rasmus Evensen. Han sto noen meter bortenfor i sin mørke, dobbeltspente frakk og uniformslue med hendene bakpå ryggen, mens han holdt blikket festet på toget fra hovedstaden. Selv om Eidsvoll var siste stoppested på hovedbanen, fortsatte ferden for flere av de reisende videre oppover Vorma og Mjøsa med en av hjuldamperne. Slik hadde det vært siden hovedbanen åpnet tjuetre år tidligere, men om bare noen år ville alt endre seg. Når utbyggingen av jernbanen var ferdig, ville strekningen bli forlenget helt til Hamar.
Ada hadde blandede følelser for utbyggingen. Det var selvsagt fint at det snart ble en raskere måte å nå frem til de andre mjøsbyene på, men hun var urolig for hvilken innvirkning det ville ha på bygda. Kanskje folk kom til miste interessen for bygda med tiden?
«Gå bort fra perrongen nå, frøkner,» sa faren strengt, men like fullt med varme i stemmen. «Og ikke glem at du har lovet å hjelpe moren din, Ada.»
«Selvsagt ikke, far,» skyndte hun seg å svare.
Han nikket nådig før han satte blikket i Kornelia. «Jeg vil tro at frøken Olsens foreldre også venter.»
«Det er meget mulig, herr Evensen,» svarte Kornelia høflig, men med et glimt i de tindrende, blå øynene.
Faren nikket igjen. Så rettet han ryggen og flyttet oppmerksomheten tilbake til toget som nå gled inn på perrongen.
«La oss gå før det blir for folksomt her.»
Ada tok venninnens arm og dro henne med seg videre akkurat idet lokomotivet ga fra seg et langtrukkent sukk og slapp ut en sky med røyk. De rundet hjørnet på stasjonsbygningen og ruslet langs den gruslagte stien i parkanlegget mellom stasjonen og dampskipsbryggen. Kornelia begynte å snakke om antrekket sitt for kvelden, samtidig som et sammensurium av stemmer lød i bakgrunnen. De stanset øverst på dampskipsbryggen, og Ada skottet bort på den staselige hjuldamperen som lå fortøyd. Synet av det grønn- og rosalakkerte skipet fikk henne i godt humør, og hun smilte for seg selv. Skibladner var virkelig en fryd for øyet, med sin slanke linje og sine to skorsteiner som pekte mot himmelen. Ingen av de andre damperne kunne måle seg med den.
Ada løsnet litt på silkebåndet til den kremgule kysehatten. Hun så utover de frodige omgivelsene, med trær som sto så nærme elva at det så ut som om de vokste opp fra vannflaten.
Rundt lå langstrakte jorder som skrånet ned mot elva, med grønnkledde, vidstrakte skogåser i bakgrunnen.
«Hører du etter?» sa Kornelia spisst.
«Beklager, jeg falt visst i egne tanker.»
Kornelia sukket, før hun gjentok seg selv.
«Jeg sa, jeg vil tro at mange av passasjerene på toget er fintfolk fra hovedstaden som skal på lysttur med Skibladner.»
«Det har du nok rett i,» svarte Ada. «Mange kom allerede i går ettermiddag, så det har vært nok å gjøre på hotellet de siste dagene. I går kveld var det så travelt at jeg var utslitt da vi var ferdige for kvelden,» fortsatte hun og nikket mot stasjonsbygningen som rommet både en restaurant og hotellet. Det var snart to år siden hun hadde begynt som kjøkkenpike i hotellrestauranten, men på tross av at det til tider var hektisk, kunne hun ikke hatt en bedre arbeidsplass.
«Jeg føler med deg,» sa Kornelia. «Enda godt ingen av oss må arbeide i kveld.»
«Nei, takke meg til!» sa Ada fort. «Det hadde blitt en sørgelig jonsok.» Hun smilte. «Men skal si det var mange spennende mennesker på hotellet i går. To turister fra England hadde funnet veien til Eidsvoll,» la hun engasjert ut.
«Har du sett,» svarte Kornelia leende. «Etter hva jeg hører har også badehotellet vært godt besøkt den siste tiden.»
«Den vesle bygda vår er med andre ord svært ettertraktet. La oss håpe det forblir slik,» sa Ada.
Kornelia fikk et drømmende uttrykk i de blå øynene.
«Jeg antar det er Tollef Steen som har opplyst deg om forholdene på kurbadet, og at det er ham du står og drømmer om nå,» sa Ada ertende før hun dultet lekent til venninnen.
«Det er nok det,» svarte hun litt skyldbetynget.
Tollef var yngstesønnen på storgården Langås, eller Steen-gården som den ble kalt på folkemunne. Gården ruvet øverst i skråningen bak dampskipsbryggen. Han var bestyrer for kurbadet, som befant seg litt bortenfor landhandleriet. Kurbadet var, som så mye annet i bygda, eid av familien Steen. Det hadde blitt reist etter at det ble funnet en mineralholdig kilde på tomten flere tiår tidligere. Steen-slekten var uten tvil den mektigste familien i området, og det hadde de vært i mange generasjoner. Farfaren til Tollef Steen hadde attpåtil vært en av eidsvollsmennene.
«Jeg greier nesten ikke å tenke på noe annet enn Tollef om dagen. Forleden snek jeg meg til et hemmelig møte med ham.» Kornelia smilte lurt og tok seg til kinnene. I neste øyeblikk bleknet smilet, og hun fikk noe usikkert over seg.
«Er det noe galt?» Ada rynket pannen.
Kornelia nølte litt før hun svarte.
«Jeg skulle bare ønske at vi ikke måtte gjemme oss bort hele tiden,» sukket hun. «Selv om han har gjort det veldig klart hvor mye jeg betyr for ham, får jeg av og til følelsen av at han skammer seg over å bli sett med meg.»
Ada visste ikke helt hva hun skulle svare. Hun hadde lite å utsette på Tollef, men så kjente hun ham egentlig ikke. Det var noe annet med den eldre broren hans, Erlend, som hun anså som en god venn.
Ut fra de hyppige møtene deres var det rimelig å tro at Tollef holdt av venninnen, men hun hadde rett i at de var fra forskjellige samfunnslag. Kornelias familie var respektert i bygda, men likevel var de ikke i nærheten av å være så høyt på strå som familien Steen. Hun hadde sine tvil om Kornelia var god nok for Margareta Steen, Tollefs mor, men kan hende tok hun feil. Ada rettet seg litt i ryggen og smilte oppmuntrende til venninnen. Det var i hvert fall hennes oppgave å støtte henne.
«Jeg vet ikke hva Tollef tenker,» begynte hun. «Men jeg tviler på at han skammer seg over å bli sett med deg. Skulle det likevel vise seg å stemme, er han uansett ikke noe å samle på.»
Ordene så ut til å hjelpe litt, og noe av usikkerheten i Kornelias øyne forsvant.
«Jeg håper du har rett, og at det bare er jeg som overtenker det hele.» Hun nølte litt, før hun fortsatte: «Vi får se hvordan han oppfører seg i kveld.»
«Det gjør vi.» Ada ble alvorlig. «Men lov meg at du er forsiktig. Ikke gjør noe du kan komme til å angre på.» Hun holdt venninnens blikk.
«Selvfølgelig ikke,» svarte Kornelia fort.
***
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
Bok 1 er i salg fra 31. mai 2024, men du kan tegne abonnement allerede nå!
ANDRE BØKER AV MARTE CSANDL-ERIKSEN:
KJÆRE LILLY
Kristiania, 1903:
Lilly Lauritzen er egenrådig og livsglad og lever et komfortabelt liv med faren og stemoren i Homansbyen. Sammen med bestevenninnen Emilie og kjæresten Niels frekventerer hun byens ball. Det er på et slikt ball hun blir oppsøkt av en fremmed kvinne. En kvinne som påstår å kjenne Lillys mor - moren som forlot dem, uten tanke på sitt nyfødte barn. Da faren beordrer Lilly til å holde seg unna fru Hermansen, begynner hun å mistenke at han skjuler noe. Mørke skyer truer tilværelsen, og flere uforutsette begivenheter fører til at Lilly setter spørsmålstegn ved alt hun tror hun vet - om Niels, om Emilie og om foreldrene sine.
***
OM FORFATTEREN:
Foto: Thomas Brun, NTBMarte Csandl-Eriksen (f. 1989) er født og oppvokst i Oslo, hvor hun i dag bor med sin mann og to barn. Hun har studert litteraturvitenskap og jobbet som norsklærer. Marte debuterte som forfatter med serien Kjære Lilly i 2018. Rosens hemmelighet er hennes andre romanserie.
***
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.