LES FØRSTE KAPITTEL AV MAGDALENAS DØTRE!
Omslagsillustrasjon og -design: Eline Myklebust MadsenASKØY OG BERGEN, 1947:
Magdalenas døtre Solveig, Eline og Gudrun er blitt voksne og har forlatt barndomshjemmet. De må nå stå på egne ben, men livet er ikke bare en dans på roser, og de må lære seg til å stå oppreist både i storm og stille.
1
August 1947
Vil han by henne opp til dans? Hun vet at han liker henne, det har han sagt. Men bare når de har vært alene. Vil han vise det åpent nå? Her hvor de vil bli sett?
Solveig kjenner spenningen i kroppen.
Det vesle ungdomshuset på Haugland er fylt opp av unge og eldre, som er kommet for å ta del i lørdagsdansen. Det er latter og høye stemmer. Og musikken som har fylt lokalet med lette toner, har akkurat tatt en ørliten pause.
På en liten forhøyning fremst i salen sitter spillemannen med trekkspillet. Han er nettopp ferdig med en vals, og han tørker svetten og tar seg en slurk av en flaske som står ved siden av ham, før han setter i gang med en frisk reinlender.
Solveig ser i skjul mot stedet der Åsmund står.
Det er alt rimelig fullt med dansende på gulvet, de har bare blitt stående etter valsen i påvente av en ny runde med musikk, og Solveig kan se at Åsmund har reist seg og kikker i hennes retning og sakte nærmer seg.
Hun kjenner gleden da han kommer bort til henne, men hun skjuler den i en latter og med en likegyldig mine. En må passe på følelsene sine, en må for all del ikke blottlegge seg. Hun har så visst lært seg det.
Da Åsmund rekker en hånd mot henne, tar hun den, og hun lar seg føre ut på gulvet.
Varme, svette og glade følger de rekken av folk som svinger seg i en sirkel rundt hele lokalet.
Åsmund smiler mot henne og ser ut som om han skal til å si noe. Ansiktet hans er kommet nærmere.
En armdulter borti ham så han kommer ut av takten.
Og så kommer to karer ut på dansegulvet og river dem alle ut av takten.
Anders og Tor har detmed å lage bråk, og Åsmund prøver å svinge unna der de står.
Noen prøver også å dytte bråkmakerne bort fra dansegulvet, men de rikker seg ikke.
De stiller seg opp foran Åsmund og Solveig så de er nødt til å stoppe.
Den hånlige stemmen til Anders overdøvermusikken.
– Så du vil ha deg litt splintekjøt, du, Åsmund.
Stemmen til Anders blir fulgt av en rå latter.
Og Tor som står ved siden av ham, fortsetter:
– Dei seier splintane skal vera så varmblodige. Du satsar vel på det, Åsmund? roper han.
Begge guttene ler høyt og skrallende.
Solveig ser mot Åsmund, og det klemmer til i brystet hennes.
Han står der bare tafatt og glor på de to. Han har sluppet taket i henne så hun et øyeblikk svaier. Og det svir i henne. Åsmund sier ikke et ord, han tar ikke til motmæle.
Han forsvarer henne ikke, han bare flakker med blikket og ser ut som om han ønsker seg langt bort.
Vantro står Solveig der. Hun merker ikke de som danser videre rundt henne, hun hører ikke musikken. Hun bare stirrer på ansiktet til Åsmund. Han som hun har svermet for i lang tid, han somer grunnen til at hun kom hit i kveld.
Hun trodde at han også likte henne. Han har jo sagt det.
Ja, hun har splinteblod i seg. Det er det hun har levd med hele sitt liv, den forbannelsen har hun hele tiden hatt hengende over seg. Å jo, de har snakket, både på skolen og ellers, kommet med små hint, brukt det når de har villet såre henne. Mest bak ryggen hennes, men hun har visst om det.
Faren hennes er splint. Om han aldri så mye har slått seg til i bygda og er en verdsatt og etterspurt snekker, så er det ingen som nevner navnet hans. Han er splinten i bygda. En som har dratt rundt med båten og lagt til land for å selge varene sine på gårdene rundt om. At det er fortid, hjelper ikke det minste.
Skal de nevne ham, så er han splinten med verkstedet.
Hun er splintedatter.
Hun venter ikke, det bruser et sinne i henne. Åsmund er som alle de andre.
Hun snur om på hælen og går ut av ungdomshuset uten å se verken til høyre eller venstre.
Hun skal bort herfra.
Et sinne vokser seg sterkere og sterkere i henne for hvert skritt hun tar.
I morgen drar hun fra bygda. Da begynner hennes nye liv.
Hun skal til Bergen. Hun skal begynne på et helt nytt kapittel i livet. Hun kan ikke komme fort nok til et nytt sted der ingen kjenner henne, der hun ikke har fått noe stempel på seg. Der hun kan få være Solveig. Bare Solveig.
Ingen kjenner faren hennes. Ingen kjenner historien hennes.
Hun går fort hjemover, det er som om sinnet driver henne fremover.
Og skuffelsen. Det svir i hele henne.
Hvordan kunne Åsmund bare stå der? Hvorfor slapp han henne og tok ikke igjen med Anders og Tor?
Det er ikke til å holde ut. Han svek henne.
Nei, ingen gutt skal få ødelegge for henne. Aldri mer.
En sta trass vokser opp i henne. Hun vil riste ham av seg. Alle følelser hun må ha hatt for ham, er det slutt på nå. Hun skal ikke bære på dem videre. Han fortjener det ikke.
Hun biter tennene sammen og puster ut mellom dem, så om noen hadde gått der sammen med henne, ville det ha hørtes ut som en fresing.
Hun skal bort fra denne bygda, hun skal riste den av seg.
Hun stormer inn døren hjemme, gjennom kjøkkenet og opp trappene til rommet sitt. Hun overhører faren som roper etter henne:
– Er du heime alt, Solveig?
Han skal aldri få vite hvor mye han har påført henne av sorg og smerte, bare fordi han er født i en splinteslekt. Det hjelper ikke at han driver en vel ansett møbelfabrikk i bygda, og at han har slått seg til her for godt. Blodet han bærer er nok til at han aldri helt blir en av bygdas folk.
Han vet det kanskje ikke, at han aldri vil bli en av dem, samme hva han gjør. Han vil aldri bli noe annet enn en splint. Han bærer splinteblodet.
Blodet hun også bærer.
Hun har levd med det så lenge hun kan huske. På skolen fikk hun høre det når noen ville ta henne. I skjul fikk hun smake fra de som trengte å hevde seg. Hun var av splinteslekt, hun var ikke som dem. Det hjalp ikke at mor er fra bygda, og at hele hennes slekt har hørt til i grenda i uminnelige tider. Nei, splinteblodet kan en ikke komme fra.
Det gjør henne annerledes i deres øyne.
Moren er kommet bort til trappen og roper opp til henne:
– Solveig, kom ned hit!
Hun svarer ikke, bare lukker døren bak seg inn til rommet som skal være hennes en natt til. I morgen drar hun. Hun orker ikke å dele dette som er skjedd med foreldrene. Faren vil bli såret, moren vil bli sint. Og ingenting hjelper. Hun er den hun er.
– Solveig!
Moren roper igjen.
Hun må nesten svare. Hun skal dra fra dem og vil ikke reise hjemmefra med ufred.
– Eg kjem om ei lita stund, roper hun tilbake.
I det samme banker det på døren nede.
Solveig går bort til vinduet og ser ut.
Hun støkker til. Overraskelsen renner gjennom henne. Men også sinne.
Det er Åsmund som står der ute.
Moren har åpnet døren for ham. Og så roper hun opp igjen:
– Solveig, Åsmund er her. Han vil snakka med deg!
Å nei, det nytter ikke å komme her nå og be om godt vær. Han sviktet henne der foran alle. Han sto der så tafatt og redd. Skulle hun snakke med ham nå?
Aldri.
Moren roper igjen.
– Solveig!
Solveig går bort og åpner døren.
– Be han gå. Eg vil ikkje snakka med han.
– Men Solveig …
Moren høres forskrekket ut. Men Solveig lukker døren hardt.
Ingen unnskyldning kan gjøre ugjort det Åsmund gjorde. Svik blir ikke borte av anger.
Hun kaster seg på sengen og borer ansiktet ned i puten.
Hun hører moren komme opp trappen.
Så står hun inne i rommet.
– Kva er det som går av deg? Åsmund vil snakka med deg, sier hun.
Solveig løfter ikke ansiktet fra puten.
– Be han gå, sier hun igjen.
Moren står litt tafatt i døråpningen.
– Ja ja, om det er det du vil.
Moren nøler ennå litt.
– Er du sikker på at du ikkje vil snakka med han? Du skal jo dra i morgon.
– Eg er sikker.
Ordene til Solveig er harde, så harde at moren rygger ut.
Noe skarpt og sint fyller Solveig, så hun knapt greier å puste.
Kommer Åsmund hit med halen mellom bena og er lei seg, og tror hun skal glemme alt? Nei, slik er det ikke.
Hun hører at moren lukker døren der nede.
Like etter dunker en stein mot vinduet på rommet der Solveig ligger på sengen.
– Solveig!
Hun hører den bedende stemmen der ute fra. Åsmund gir seg ikke. Men nei, han kan stå der om
så til dommedag, hun er ferdig med ham. Ferdig for alltid.
Ennå står han en stund og roper, men så blir det stille.
Så har han vel gitt opp.
Hun har gitt ham opp. Han som hun har svermet for så lenge. Han hun trodde hun hadde noe fint sammen med.
Hvor feil hun tok.
Hun knytter hendene langs siden.
Moren roper igjen, og hun vet hun må gå ned i stua til foreldrene.
I morgen er hun på bussen til Bergen. I morgen begynner det nye livet hennes.Men denne siste kvelden må hun ikke skape noe vondt i forholdet til foreldrene.
Far kan ikke mer hjelpe for hvem han er enn hun kan det.
Hun reiser seg og glatter kjolen.
Hun pyntet seg for å gå på dansen, hun pyntet seg for Åsmund.
Aldri mer.
Ingen mann skal få ydmyke henne igjen.
Hun går ut av rommet og ned trappen.
Moren og faren sitter på kjøkkenet sammen med broren hennes, Johan.
De ser opp da hun kommer bort til dem, og setter seg ved det store spisebordet der Johan sitter og leser og moren strikker.
Faren sitter i stolen ved radioen, der musikk strømmer ut. Han halvsover og gløtter opp idet hun setter seg ned.
Men moren setter skarpe øyne i henne.
– Kva var dette for noko tøys, Solveig? spør hun.
***
Magdalenas døtre er en frittstående fortelling om enkelte av karakterene i den populære serien Hav og himmel, og den kan fint leses uten å ha lest Bente Bratlunds forrige serie.
***
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
DANS DOTTER MI
I denne nydelige, innbundne boken har Bente Bratlund samlet 100 dikt om livet. De fleste er helt nyskrevne, men om du tidligere har lest dikt av Bente, vil du kunne kjenne igjen noen som Bente er ekstra glad i – som «Dans dotter mi».
Bente Bratlund har i årenes løp utgitt flere diktsamlinger med betraktninger om livet, kjærlighet, familie og venner. Som hun selv sier: «Det fins et dikt for alle livets situasjoner.»
For meg er det å skriva dikt pusten min, slik har det vore heilt frå ungdommen av og heile livet gjennom. Det som rører ved meg, det blir til dikt.
Bente Bratlund.
***
HAV OG HIMMEL
Os i Hordaland, 1928:
Hver sommer legger de reisende - splintene - til kai, og sytten år gamle Magdalena og den mørke og vakre Sander får raskt et godt øye til hverandre. Men splintene er ikke vel ansett i bygda, og foreldrene til Magdalena har helt andre planer for henne ...
Omslagsillustrasjon og -design: Eline Myklebust MadsenBøkene i Hav og himmel finnes både på papir, som e-bok og som lydbok.
***
OM FORFATTEREN:
Foto: Tove Tvedt SkarsteinBente Bratlund (f. 1952) er fra Os i Bjørnafjorden og har i nesten tretti år vært forfatter på heltid. Hun har utgitt en lang rekke barnebøker, romaner og dikt, men Hav og himmel var hennes serieromandebut. Magdalenas døtre er hennes andre romanserie.
***
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.