UTDRAG FRA FØR DEMRING!
Omslagsillustrasjon og -design: Gro Børresen
Festningsbyen Fredrikstad, 1789
Amalie vil ikke giftes bort, hun vil bli gullsmed. Hun vil følge i farens og i oldemor Lucias fotspor! Men et opprørende brev, et gufs fra fortiden, har gjort moren fast bestemt på ekteskap for datteren, og det raskt. Amalie legger en dristig plan for å slippe unna – men én mann og ett møte kan hun ikke glemme ...
Marthe kjemper desperat for å brødfø seg selv og faren uten å måtte ty til samme foraktede løsning som moren. Stoltheten fører henne ut på farlige veier og inn i mektige familier. Kan det være starten på et nytt liv? Marthe vil gripe sjansen – eller dø i forsøket.
***
Kapittel 1
Fredrikstad, Gullsmedgården, onsdag 27. mai 1789
Amalie åpnet soveromsdøren sin på gløtt og lyttet etter om noen fortsatt var oppe. Ingenting. Stillhet. Tilfreds smatt hun ut i den vindusløse gangen og lukket døren lydløst etter seg. Hun ble stående i stummende mørke, men det plaget henne ikke – hun visste hvor hun skulle. Målrettet listet hun seg over gulvplankene, påpasselig med å unngå alle steder som knirket.
De var hennes hemmelighet, disse nattlige ekspedisjonene. Å smyge seg usett rundt mens alle andre sov fikk henne til å føle seg deilig opprørsk og fri, det var noe forbudt over det. Hvem skulle trodd at den sjenerte og pliktoppfyllende datteren til gullsmed Nicolai Hammer de Albertin og adelsfru Charlotte holdt på med slikt?
På den annen side ville kanskje ingen blitt overrasket, for Amalie var tross alt noe av en kuriositet blant de øvre stender i Fredrikstad. Moren sørget for at hun lærte alt slikt som en pike av god familie var forventet å kunne: konversasjon, håndarbeid, å traktere et instrument eller to, dans, etikette og husholdningsbestyrelse. Det var bare det at hun også arbeidet i farens verksted fem ganger i uken. En kvinnelig lærling! Det var på grensen til å være uhørt, og antagelig ville det blitt tisket og hvisket adskillig mer om det ikke var for Amalies mektige gudmor, Margrethe Prydz.
Selv tenkte Amalie sjelden på at hun skilte seg ut. En dag skulle hun overta farens virksomhet sammen med tvillingbroren. Det var hverdag. Det var rutine. Når faren nå bare ble helt frisk, ville alt være ved det vante igjen.
Hun skimtet så vidt omrisset av tvillingbrorens soveromsdør. Lucian hadde gått ut med de to bestevennene sine for å feire syttenårsdagen, og hvis han – som lovet – var kommet tidlig hjem, hadde det for en gangs skyld foregått i stillhet. Han lå nok ikke der inne og sov, nei.
Amalie rettet blikket fremover. Hun skulle ikke ut, hun skulle til enden av gangen, tvers over entreen og inn i farens arbeidsværelse. Bak låste glassdører i det ene bokskapet hans sto et tyvetalls små marmorkopier av mesterverk fra antikken og renessansen: kvinner og menn, guder og fabeldyr. Nøkkelen hadde hun for lengst lett seg frem til, uten at figurene mistet tiltrekningskraften sin av den grunn. Tvert imot; de fylte sinnet hennes med tanker og drømmer som hun aldri ville våget å sette ord på, og hun elsket å la fingertuppene gli over de livaktige kurvene deres.
Hun var rett utenfor farens soveromsdør da den gled opp med et knepp, og en tynn strime av lys fra dørsprekken falt over gulvplankene like foran henne. Hun ble stående stiv og kunne høre foreldrenes lavmælte stemmer. Ville hun bli oppdaget? Men ingen kom ut, så det måtte ha vært en trekk.
Brått ble hun engstelig. Hvorfor var det tent lamper inne hos faren på denne tiden av døgnet? Satt moren og leste for ham, våket over ham? Han var vel ikke blitt dårligere? Hele husholdet hadde fryktet det verste da han ble slått ut av sykdom i midten av mars, men selv om han fortsatt trengte mye hvile, var han da virkelig på bedringens vei? Han greide å beholde maten, blikket var klart og han satt oppe lange stunder av gangen.
Hun tøylet impulsen til å løpe bort og banke på. Hva det nå enn var moren snakket om, så hadde hun ikke invitert Amalie med i samtalen. Hun fikk gå tilbake til rommet sitt og prøve seg på utflukt igjen senere.
«Det er alt han skriver,» utbrøt moren dirrende. Sinnsbevegelse hadde visst fått henne til å heve stemmen. «Jeg har lest brevet sikkert hundre ganger, men innholdet endres ikke av den grunn. Han spør ikke, han bare informerer om at han kommer hit i august. Den … den … djevelen! Hva skal vi gjøre, Nicolai? Jeg vet ikke min arme råd, og du som er klein og alt …»
Hun hulket noe utydelig, og Amalie ble fylt av en barnlig skrekk. Moren gråt! Det kunne hun bare huske å ha opplevd én gang før, ti år tidligere, da storebror Christian døde. Hvis noen tok til tårene der i gården, så var det faren, skjønt helst hvis han var rørt. Det nærmeste moren kom følelsesutbrudd, var å dryppe av sarkasme. Hun var en dannet, myndig dame, alltid i balanse utad.
Nesten alltid. Amalie prøvde å svelge for å gjøre munnen mindre knusktørr. Hvis moren var redd og rådløs, måtte det være fare på ferde. Enhver tanke om å gå tilbake til rommet var som blåst bort. Med hamrende puls stilte hun seg inntil veggen bak døren for å lytte.
«Dette går bra, kjære Lotte-min,» lød farens barytonrøst. «Baron de Albertin kan skrive brev til krampene tar ham. Han kan invitere seg selv så mye han orker. Vi er fri av ham. Og vår dør er stengt.»
Amalie ble så forbløffet at frykten slapp taket. Baron de Albertin? Var det morfaren hennes de snakket om? Levde han?! Hun hadde vært sikker på at både han og resten av slekten i Danmark var borte for lengst. Moren nevnte dem knapt med et ord, og de få gangene hun sa noe, var det sparsomt med detaljer.
Min oppvekst er blottet for interessante hendelser, pleide hun å svare hvis Amalie spurte. Og hoffet har allerede krevd mer enn nok av min tilmålte tid. Jo mindre sagt, desto bedre.
Men alt var åpenbart ikke så liketil som hun hadde ønsket å gi inntrykk av.
«Nå snakker du mot bedre vitende,» utbrøt hun opprørt. «Hvis far har bestemt seg, kommer han hit, uansett hva vi sier.» Hun begynte å vandre hvileløst frem og tilbake. «Hva er det han vil? Nå, etter femogtyve år med taushet?! Det må være barna han er ute etter. Men det blir over mitt lik!»
Frykten kom tilbake og grep om Amalie som en klam hånd, samtidig som nysgjerrighet fikk henne til å legge øret enda nærmere dørglipen. Det var altså morfaren hennes de snakket om – baron Jacob de Albertin – og han var åpenbart høyst levende. Men hva mente moren med at han var ‘ute etter’ Amalie og Lucian?
«Barna har oss,» sa faren beroligende. «Svigerfar vil neppe bortføre dem.»
«Nei, men han kan forføre dem.»
«Med hva? De har det trygt her. Lucian er riktignok til bekymring akkurat nå, men han er skarpsindig. Han vil modnes. Og Amalie er et naturtalent i verkstedet, akkurat slik mormor Lucia var.»
Moren svarte ikke, bare fortsatte å gå frem og tilbake.
«Kom og sett deg, kjære,» sa faren til slutt. «Skjenk deg et glass, og prøv å roe deg ned.»
Skrittene stanset opp. «Jeg vet at din store drøm er å se tvillingene ta over etter deg, men vi må tenke nytt om Amalie. Hun er for utsatt.»
Det gikk som et støt gjennom Amalie. Hva mente moren med det?
«Hørt slikt tull!» Stemmen til faren ble hard, og det var ikke hverdagskost. «Vi kaster ikke om på livene våre bare fordi Jacob de Albertin har sagt at han vil komme. Amalie er åpenbart eslet for gullsmedyrket, hun har det i blodet.»
«Det handler ikke om evnene hennes, men om at brevet fra far vekket meg. Det fikk meg til å innse hva den naive drømmen din faktisk er: en drøm!» smalt moren tilbake, og Amalie krympet seg. Hun hadde aldri hørt foreldrene krangle før. De kunne være uenige, ja, men ikke uvennlige, slik som nå. Morens utbrudd ble fulgt av en ladet stillhet før faren rensket strupen.
«Det ripper opp i gamle sår at Jacob tar kontakt nå, det skjønner jeg,» sa han endelig, og stemmen var øm, trøstende. «Men han kan ikke røre oss, og han kan ikke røre våre barn.»
Amalie hørte at det ble skjenket i to glass.
«Kom og sett deg nå,» gjentok han. «La oss snakke fornuftig om dette.»
«Har jeg noensinne motsatt meg dine ønsker uten å ha god grunn?» spurte moren skarpt. «Tror du at dette er et innfall fra min side? Kvinnelig svakhet?»
«Du er det sterkeste menneske jeg har møtt.» Det skrapte i en stol. Var det faren som reiste seg? «Men det er et barns, en ung pikes frykt, som driver deg nå. Svigerfar er en gammel mann – nærmer han seg ikke åtti nå?»
«Han er syttién.»
«Uansett. Hvilken skade kan han gjøre? Du skal se at han er blitt mild på sine eldre dager og ønsker å slutte fred med sitt eneste barn?»
Moren lo bittert. «Aldri i verden. Og ikke la årene hans lure deg. Han holder stand selv når det stormer som verst, det burde fortelle deg alt du trenger å vite om ham. Selv ikke henrettelsen av Struensee og Brandt vippet ham ned fra maktens tinder. Hvordan klarte han det kunststykket? Han spiller til siste slutt, det er det han lever for.»
Amalie var så tørr i strupen at det gjorde vondt å svelge, og alle spørsmålene fikk det til å gå rundt for henne. Hun hvilte pannen og håndflatene mot veggen, men å gå sin vei var utelukket.
«Det er neppe tilfeldig at han skriver til meg nå som du er syk på tredje måneden,» lød morens stemme.
«Han må ha holdt oss under oppsikt på et vis. Fått vite at du ligger på det siste.»
«I så fall blir han skuffet,» buldret faren. «Og ikke se på meg på den måten. Jeg står da ikke med ett ben i graven!»
«Det håper jeg inderlig at du ikke gjør, men … hvorfor blir du ikke frisk?!» Moren lød gråtkvalt igjen. «Du har vært min klippe, Nicolai. Alltid trygg, aldri syk en dag. Jeg har fått se verden gjennom dine øyne, og da kan den være slikt et vakkert sted. Jeg har latt meg forføre, jeg som sverget at det aldri skulle skje igjen. Jeg har lukket øynene for hva din bortgang vil bety for familien vår. Men nå ser jeg det bare så altfor klart.»
«Om livet har lært oss noe, så er det at det kan ta slutt når som helst. Vi kan ikke la det styre oss.»
Amalie hørte moren begynne å trave frem og tilbake over gulvet igjen. «Jo, det kan vi! Det bør vi, faktisk. La oss være ærlige, Nicolai. Kan hende har Lucian mye å fare med, men han er et usikkert kort i beste fall. Han skyr alt som kan lukte av ansvar, og gud vet om det vil endre seg i overskuelig fremtid. Svir og eventyr, derimot, da er han ikke vond å be. Når du faller fra – måtte det være lenge til – blir han boets overhode ved fylte femogtyve. Han arver brorparten, og Amalie vil være prisgitt ham og hans innfall.»
Amalie prøvde å se for seg Lucian som en pliktoppfyllende pater familias, men klarte det ikke. Tvillingen hennes var en sjarmerende vittigper som elsket fest og moro. Han hadde et skarpt sinn – og tidvis en skarp tunge – men å bruke det til noe vettugt viste han liten lyst til. Hun syntes ikke hun kjente ham lenger, og det var fortsatt vondt at de hadde glidd så langt fra hverandre. I barndommen var de nemlig uatskillelige – alltid springende som to trofaste væpnere i hælene på storebror-helt Christian. Ingenting ble som før mellom dem etter at han døde.
«Tanken din er at Amalie skal ta seg av forretningene på sikt,» fortsatte moren, «men kvinner må ha en mannlig formynder til å styre det økonomiske. Jeg grøsser ved tanken på Lucian med familieformuen mellom hendene. Den vil skrumpe faderlig fort, er jeg redd. Og før den tid er det andre hindringer. Hva med svennevandringen som laugene forventer? Skal du sende Amalie ut i Europa i følge med Lucian? Det blir vel så katastrofalt som å la henne dra alene.»
«Jeg har selvsagt tenkt på det med vandringen,» sa faren kontant. «Etter svenneprøven praktiserer hun her hjemme med Otto og meg mens Lucian er på sin rundreise. Jeg har fortsatt kontakter rundt omkring. Hun og jeg kan ta noen korte inspirasjonsturer sammen. Deretter tar hun fatt på mesterstykket.»
Det ble stille. Hadde faren fått siste ord? Men nei, nå lød morens stemme igjen – roligere, nesten farlig myk.
«Fredrikstad har ikke noe eget laug. Hun må avlegge mesterprøven et annet sted enn her for å bli tatt på alvor. Om du går bort, hvilke laug vil gi henne den muligheten, tror du?»
Faren måtte visst tenke seg om før han svarte, for det var stille en god stund. «De fleste som kjenner mitt renommé, mormors eller onkel Mathias sitt,» sa han, men han hørtes ikke overbevist ut.
Amalie så for seg at morens øyne ble smale og munnen strektynn. Det var det utrykket hun pleide å få når Lucian kom med en eller annen svevende forklaring som hun ikke festet den minste lit til.
Mistroen gikk visst ikke faren hus forbi heller. «Jeg finner en løsning på det når den tid kommer,» sa han med et snev av utålmodighet. «Jeg blir stadig bedre. Brevet fra svigerfar har gått for sterkt innpå deg. Vær nå fornuftig.»
«Slutt å si det! Jeg er fornuftig, det er du som nekter å se virkeligheten i øynene,» utbrøt moren. «Lucian kan fortsette sin opplæring hvor som helst, selv om du – himmelen forby – skulle falle fra. Å tvinge ham til å stå løpet ut er den beste forsikringen vi kan gi ham. Med Amalie er det en annen sak.»
«Otto vil kunne følge henne opp …»
«Bah!» Morens fnys formelig dryppet av sarkasme. «Nå snakker du mot bedre vitende. Og sett at hun blir mester? Kunder vil prøve å utnytte henne, laugene vil være skeptisk til henne, kvaliteten på arbeidet hennes vil betviles, og alle vil mene at de er i sin fulle rett til å betale henne mindre enn det en mann ville fått. Hun vil være fryktelig sårbar!»
«Min mormor Lucia …»
«Var gift !» avbrøt moren. «Ja, hun var gullsmed og ble svært velrenommert, men hun hadde din morfar ved sin side, hun hadde beskyttelse, og det må være vår førsteprioritet for Amalie.»
Amalie stivnet til der hun sto. Hadde hun forstått rett? Usikkerheten forsvant ved morens neste ord:
«Et giftemål vil sikre fremtiden hennes uansett hva som måtte hende med deg, med meg, eller med Lucian, for den del. Ektemannen vil få råderett over hennes del av boet, og dermed kan han holde Lucian i tømme.»
Moren skrittet over gulvet, og det skrapte i en stol. Hun satte seg visst endelig med faren, slik han hadde bedt om. Amalie så for seg blikket hennes: skarpt og bydende. Kanskje grep hun ektemannens hånd over bordet også, for å drive argumentene hjem.
«Vi burde ikke ha vansker med å finne et svært godt parti til henne,» fortsatte hun. Stemmen var noe mer dempet, men tonefallet like insisterende. «Du er jo ikke blott en gullsmedmester, du er velholden kansellisekretær og deleier i et handelsskip. Medgiften vil kunne bli respektabel. Utseendet taler også sterkt til hennes fordel, yndig og nett som hun er.»
Moren tidde, og Amalie sto som lammet. Bildet av fremtiden, som hadde stått så tydelig for henne, var plutselig en ugjennomtrengelig tåke.
«Du ser fornuften i det jeg sier,» konstaterte moren etter en lang stillhet. «Det smerter alltid å gi slipp på en drøm, tro meg, jeg vet det. Men det er til det beste. La oss ta henne ut av verkstedet med det samme. At hun går i lære for å bli gullsmed, vil bare holde friere unna. Det passer seg ikke for en pike av hennes stand å arbeide som en mann. Vi må heller få frem hvilken utmerket husfrue hun kan bli.»
Faren var fortsatt taus, og Amalie kjente kaldsvetten bryte ut over hele kroppen.
Nå må du sette ned foten, far, tigget hun inni seg. Du sa selv at mor overreagerer. Du er ikke døende, du blir stadig bedre, ingenting trenger å endre seg.
Som om moren hadde hørt tankene hennes, lød stemmen igjen, myk og mild denne gangen. «Du er syk på tredje måneden, min elskede. Og far kommer i august. Tiden kan være knapp. Vi må finne en ektemann til Amalie. Og vi må finne ham nå.»
«Du har vel rett,» mumlet faren til slutt, og Amalie stirret lamslått inn i veggen foran seg. Dette måtte være et mareritt. Hun kom til å våkne hvert øyeblikk.
«Godt, da er vi enige,» sa moren. «Og foreløpig holder vi vel dette for oss selv. Det er ingen grunn til å uroe barna, tenker jeg.»
Stillhet. Kanskje faren nikket.
Det skrapte i en stol da moren reiste seg. «Jeg vet tilfeldigvis om en herre som kan passe utmerket for vår Amalie. Vil du overlate den saken til meg?»
«Helst,» brummet faren mørkt.
Og dermed var det avgjort.
***
BOK 1 ER I SALG FRA 25. MARS!
***
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
BLI ABONNENT OG FÅ DEN FØRSTE BOKEN GRATIS!
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
BOK 2 VIL VÆRE I SALG FRA 29. APRIL.
Foto: Anne Marte Hagen
Marianne Hoff Engesland er litteraturviter og har lang erfaring som redaktør, språkvasker og manusdoktor. Hun har skrevet dramatikk både for tv og radio, men Før demring er hennes første romanserie. Marianne bor i Oslo med mann og to barn.
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.