LES UTDRAG FRA FØRSTE BOK I HOTELL ARENDAL!
Omslagsillustrasjon og design: Eline Myklebust Madsen
Arendal, 1935
17. mai 1935 åpner dørene til Sørlandets mest storslåtte hotell ytterst på Langbryggen i Arendal. Den velstående hotelleieren Julia Løwfold har endelig fått alt hun ønsker seg. Men kommer det til å vare?
Serveringsdamen Amanda og sangerinnen Mary arbeider på hotellet. De har begge en traumatisk fortid, og nå vikles de inn i nye konflikter og hemmeligheter. For den idylliske sørlandsbyen har også en skyggeside …
***
Kapittel 1
Arendal, 16. mai 1935
Det var kjærlighet ved første blikk. Julia og Paal Albert møtte hverandre i Arendal sommeren 1919. På den tiden bodde Julia i Oslo sammen med foreldrene, men de kom begge fra Sørlandet, og hver sommer ferierte familien i feriehuset deres på Flosterøya. Julia elsket Sørlandet. Ingenting kunne måle seg med å ta båten ut til holmer og skjær, bade og slikke sol. Bare hun tenkte på det, kunne hun kjenne lukten av salt sjø og tang.
Det var på en slik utflukt hun og Paal Albert traff hverandre. Han var ute i båt sammen med noen kamerater. Hun hadde falt for Paal Alberts smil og sjarm med det samme de kom i prat. Ansiktet hans var pent. Nesen rett, leppene fyldige og tennene hvite og rette. Akkurat som henne var han en dyktig stuper. Hun husket den solbrune, muskuløse kroppen hans i vannet. Dråpene med saltvann som traff kinnet hennes etter det første stupet hans. De klare, blå øynene som glitret når han så på henne. Hjertet hennes slo fortsatt raskere bare hun tenkte på det, seksten år etter.
De greide ikke å vente lenge, så det gikk bare et år før de giftet seg. Paal Albert flyttet inn til Kristiania, og foreldrene hennes kjøpte en leilighet til dem på Fagerborg. De hadde fått to barn på like mange år, og hele familien trivdes i hovedstaden. Men så hadde denne muligheten dukket opp. Hotellet.
– Så tankefull du ble, sa Paal Albert og strøk henne over det lange lyse håret.
Julia sukket og smilte. – Jeg tenkte på oss. På hvordan vi havnet her.
– Angrer du?
– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg er glad for at jeg hørte på deg.
Han smilte. – Du er helt spesiell.
– Hva er vel bedre enn å skape noe sammen med den man elsker?
– Jeg er evig takknemlig for at du tok sjansen på dette. Sammen skal vi skape landets beste hotell, sa han og kysset henne.
Julia håpet at han hadde rett, men hun var spent og nervøs. De hadde satset alle pengene de eide og mer til på Hotell Arendal, som lå ytterst på Langbryggen i Arendal, med fasade både mot Pollen og ut mot Galtesund. Beliggenheten helt nede ved sjøkanten var virkelig enestående. På vakre sommerdager var det et yrende småbåtliv på fjorden, og hele Langbryggen var full av glade mennesker som var ute for å nyte livet. Men under de verste vinterstormene kunne isen legge seg på fjorden, og vinden som ulte kaldt inn fra sjøen, jagde byens befolkning innendørs.
Straks etter at de hadde overtatt aksjemajoriteten i hotellet året i forveien, begynte de på en storstilt ombygging. En helt ny fjerde etasje i østre del, ny fasade i første etasje og ny hovedinngang. Taket på østre del ble gjort flatt, og nå skulle satsingen deres krones med åpningen av takrestauranten. Julia gledet seg så mye at det kriblet i magen. Dette var en drøm som gikk i oppfyllelse.
Hun lot blikket gli over den storslagne takrestauranten. Håndverkerne var i ferd med å legge siste hånd på verket. Rekkverket fikk et ekstra strøk maling. Bord og stoler kom på plass i løpet av dagen. I morgen åpnet restauranten – på selveste syttende mai.
– Tenk at vi får en restaurant med så fantastisk utsikt, sa Paal Albert og la den ene armen rundt henne.
– Jeg håper været blir bedre enn det har vært de siste dagene, sa hun og hutret seg. Det var regn i luften og ikke spesielt varmt.
– Værvarselet har dessverre ikke vært altfor oppmuntrende.
– Jeg håper ikke det slår til. Det blir ikke det samme å skulle åpne takrestauranten i regnvær. Jeg har sett for meg et yrende liv og fulle bord.
– Meteorologene tar sikkert feil. Det er klart det blir fint vær. Han smilte til henne, og Julia ble som alltid beroliget av det åpenhjertige, ungdommelige smilet hans. – Etter den flotte reportasjen i avisen i dag kommer alle til å ville se hvordan det har blitt her, la han til.
Julia var enig. Dagen før hadde byens autoriteter sammen med pressen kommet for å bese hotellet og alle fasilitetene, etter invitasjon fra Paal Albert. Det hadde gått over all forventning. Fylkesmannen, ordføreren, politimesteren og andre prominente gjester hadde vært til stede, og hun tenkte med glede tilbake på alle rosende ord. I dagens aviser kunne byens befolkning lese om et hotell som var på høyde med de beste hotellene i Europa.
De lot håndverkerne få jobbe i fred, og gikk inn.
– Jeg går ned og ser hvordan det ligger an i restauranten. Vil du bli med? spurte Paal Albert.
– Jeg skal bare innom systuen først.
De gikk hver til sitt. Julia gikk skyndsomt forbi privatboligen deres som lå i fjerde etasje; privaten, som de kalte det. Ellers lå det flere værelser i toppetasjen, men også systue og vaskeri, tørkeloft og lintøylager. Julia gikk bortover korridoren og inn på systuen. Syersken var i full sving med å ferdiggjøre de nye gardinene til værelsene. Så fort Julia kom inn, la kvinnen fra seg arbeidet, reiste seg og neide. – Fru Løwfold.
– Bare sett deg. Jeg vil høre hvordan det går med gardinene.
– Jeg har fire igjen, og skal sørge for å henge opp alle sammen i løpet av kvelden.
– Det var godt å høre. Det hadde vært omfattende å skifte ut alle gardinene, men hun var glad for at de gamle, mørke velurgardinene var erstattet av disse nye, lyse.
Under ombyggingen hadde de oppgradert alle værelsene. Selv om en del av gjestene fremdeles måtte benytte seg av felles bad på gangen, hadde flere av rommene nå fått egne badeværelser.
– Når du har hengt opp gardinene, kan du gå hjem for dagen. Jeg er veldig fornøyd med arbeidet du har gjort, og de nye gardinene har blitt virkelig fine. Hun smilte for å understreke det hun hadde sagt.
– Tusen takk. Det var et godt valg av fruen. Værelsene føles større og lysere med de nye gardinene.
Syersken var en liten og nett kvinne i begynnelsen av sekstiårene. Hun hadde arbeidet på hotellet i mange år, og var både trofast og dyktig. I systuen hennes ble arbeidsklær sydd om, knapper satt i uniformer og sengetøy reparert.
Julia sa farvel og gikk lettet ut i korridoren. Nå trengte hun i hvert fall ikke bekymre seg over dette. Hun tok trappen istedenfor heisen. De røde, høyhælte poplinskoene klikket mot den hvite marmoren. Hun likte den eksklusive steintrappen. Nå holdt vaktmesteren og portieren på å legge på plass en ny løper som de festet med blanke, fine messingstenger. Det var viktig at stengene ble sikret forsvarlig, i motsatt fall kunne løperen forvandles til en farlig sklie.
Begge hilste høflig på henne. Julia smilte og hilste tilbake.
Utenfor leseværelset i andre etasje holdt to stuepiker på å plassere en stor yuccapalme. Begge strammet seg opp så fort de fikk øye på henne.
– Hva gjør dere med palmen? spurte hun.
– Oldfruen ba oss sette den her, frue.
– Men ikke ute i korridoren. Den skal inn på leseværelset. Jeg vil ikke ha noen planter i selve korridoren. Det kan fort føles rotete. Kom, så skal jeg vise dere akkurat hvor jeg vil ha den.
Stuepikene plasserte palmen slik de fikk beskjed om. Julia lot blikket gli over værelset og nikket fornøyd. Det var slike detaljer hun likte å ha kontroll over. Alt måtte være perfekt.
Hun fortsatte ned til resepsjonen og gikk videre inn i restauranten. Paal Albert sto og pratet med kjøkkensjefen, men kom bort da han fikk øye på henne.
– Vi fikk akkurat leveranse fra Laks & Viltsentralen og slakter Holm. Varene står på kjølerommet.
Julia var lettet over å høre at kjøkkensjefen hadde alt under kontroll, men så hadde han arbeidet i restauranten i over ti år og fått de beste attester av den tidligere hotelldirektøren.
– I morgen kommer det til å være fullt ved alle bordene, sa Paal Albert.
– Ja, tenk … Julia fikk et drømmende uttrykk i ansiktet.
Restauranten hadde blitt bygget om i en strengere funkisstil. Nå var det større plass mellom bordene. Veggene var hvitmalte, og gulvet nylagt. Vinduene var store, og som i resten av hotellet var gardinene nye og lyse. Bandet som spilte i restauranten hadde fått mer tidsriktig scene. Dansegulvet var også nytt, og baren innerst i lokalet hadde blitt riktig så flott, med hvitmalte søyler og en lekker bue over selve bardisken.
Julia fikk øye på kunstneren som dekorerte veggene. Han var i ferd med å legge siste hånd på verket, og hun var imponert. Fargevalget var utelukkende lys pastell. Motivene i veggmaleriene var antikkinspirerte blomster, frukter og vinranker.
Han kikket opp da de kom bort, og bukket kort. – Herr og fru Løwfold.
– Nå begynner det virkelig å ta form, sa Julia.
– Ja, jeg blir ferdig til åpningen.
– Sic Transit Gloria Mundi, leste Paal Albert og nikket mot veggen hvor kunstneren hadde skrevet teksten.
– Det er latin, sa kunstneren.
– Hva betyr det?
– Slik forgår verdens storhet.
– Hvorfor har du skrevet det på latin?
– Det er en hyllest til Bacchus og Kalliope.
Julia så at ektemannen ikke hadde den ringeste anelse om hvem de gamle, mytologiske gudene var, og skyndte seg å smile til kunstneren: – Jeg synes det er stilfullt og helt i tiden.
– Takk, frue.
– Vi skal ikke forstyrre deg mer, bare fortsett med ditt.
– Jøss, jeg skal si han er glad i latin, sa Paal Albert, og leste et par av dekorasjonene. – In vino veritas. Allea jacta est. Jeg hadde foretrukket at det var på et språk de fleste forstår. Engelsk, for eksempel …
– Jeg tror vi skal overlate slikt til kunstneren selv, han vet best.
– Du har sikkert rett.
Julia kikket på klokken. – Det er ikke lenge til Marie og Arthur kommer hjem fra skolen.
– Kanskje vi skal sette dem i arbeid?
– Lykke til med det, sa Julia og lo. Marie og Arthur var tolv og tretten år. Begge gikk på Barbu skole i Arendal sentrum. Nå i mai var begge to travelt opptatt med skolearbeid, og etter en lang skoleuke var nok ikke det å jobbe på hotellet det som fristet mest.
– Maleren vår kunne kanskje trengt en hjelpende hånd …
– Du er håpløs. Julia dasket ektemannen på skulderen.
De gikk opp i andre etasje, og steg inn i en stor hall med storslagen utsikt over Galtesund. Videre kunne man gå ut til en balkong. En slik balkong hadde de også i privaten i fjerde, der utsikten om mulig var enda mer storslått.
Julia strøk pekefingeren over rammen på maleriet som hang i hallen. Det forestilte Eidsvollsforsamlingen. Ikke et støvkorn var å finne.
– Alt kommer til å bli helt perfekt til i morgen, sa Paal Albert.
Julia var glad for at ektemannen lød så sikker. Det smittet over på henne, og hun følte seg mer avslappet. Det var ikke fritt for at det hadde vært mye å tenke på de siste månedene, men nå var de snart i mål.
Det var mens de sto slik og kikket utover Galtesund at de fikk øye på Kystruten.
– Nå kommer mor og far! sa Julia og smilte forventningsfullt.
***
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
BLI ABONNENT OG FÅ DEN FØRSTE BOKEN GRATIS!
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
BOK 2 ER I SALG FRA 1. JULI!
Julia og Paal Alberts bil synker raskt ned i dypet. Det kalde sjøvannet fosser inn i bilen, og til tross for at Paal Albert forsøker å hjelpe henne, fryser Julia til av frykt. Skal dette bli slutten?
Amanda står fortvilet og ser på at oldfruen beskylder Asbjørn for tyveri. Hun vet ikke hva hun skal tro. Hvordan kunne broren rote det sånn til for seg?
***
OM FORFATTEREN:
Foto: Anne Marte Hagen
Øystein Antonsen (f. 1974) bor i barndomshjemmet i Flosta på Sørlandet. Han er gift og har to barn. Øystein debuterte som forfatter med Rederiet i 2016. Hotell Arendal er hans andre romanserie.
***
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.