LES UTDRAG FRA AMBER!

KONGSVINGER, 1866:

Det er noe som ikke stemmer. Ingrid får stadig en fornemmelse av at hun skulle ha vært et annet sted. I glimt kan hun huske bilder fra en lykkelig barndom, men de forsvinner like fort som de kommer. Fosterforeldrene vet tilsynelatende ingenting om hennes opphav og fortid. Men snakker de sant?

Omslagsillustrasjon: Vebjørn Strømmen.

Omslagsdesign: Mari Drivdal Vold/Bladkompaniet.

PROLOG

Kongsvinger, året 1866

Fire år gamle Amber Sommer sto ved siden av tante Fie. Hun forsto at noe var galt. Tårene rant, og hjertet hennes banket hardt. Vonde følelser stakk som nåler gjennom kroppen mens hun strevde med å forstå hva som skjedde.

Hun slo blikket ned og stirret på det store hullet med de to pyntede kassene der nede i mørket. Hørte så vidt ordene som kom ut av munnen til mannen med den svarte kappen, men forsto ikke hva alle betydde. Døden, hva var det? For det var det han kalte det, var det ikke? Men hvorfor var mor og far i de kassene? Eller kanskje de ikke var der?

Tante Fie holdt hånden hennes hardt, som om hun var redd for at den skulle gli ut av grepet hennes. Amber syntes det var rart, for hun kjente ikke tanten. Hun hadde kanskje sett henne en gang i våres. Den gangen var hun ikke lenge på besøk, men da Amber ble alene med tjenestefolket, gikk det to dager før tanten kom tilbake. Amber hadde lært å telle til to. Barnepiken brukte tiden på slikt. Lære. Forstå. Men Amber forsto ikke alt. Hun var for det meste opptatt med å leke med dukkene sine og å bli kledd opp i flotte kjoler. Hver dag ble det gyllenbrune håret flettet så hardt at hodebunnen verket.

Brått slapp tante Fie hånden hennes og neide for mannen som hadde kastet jord på kassene der nede i mørket. Han bukket lett med en stram mine i ansiktet. Det var han som var presten, trodde hun.

«Jeg kondolerer og føler med dere i sorgen,» sa han med dyp stemme.

Amber så på ham. «Hva er sorg?» Det ordet hadde hun ikke hørt før.

Mannen i den svarte kappen satte seg på huk foran Amber. Hun ble så blyg at hun gjemte seg bak tanten, men gløttet forsiktig frem da han ga henne et varmt blikk.

«Sorg kommer når de du er glad i blir borte. Du kjenner det her,» sa han og la hånden på brystet. «Det blir bedre etter hvert,» la han til før han reiste seg igjen. Han så på tante Fie. «Igjen må jeg få uttrykke min dypeste medfølelse. Jeg håper det går dere vel.» Deretter vendte han omog gikk i retning kirken.

Amber tørket tårene, mens hun tenkte på det presten hadde sagt. Det var sorg hun kjente i hjertet, for der nede i mørket lå moren og faren som hun elsket så høyt. Kroppen hennes skalv, og hun ønsket at foreldrene skulle være her sammen med henne.

Hun så forskrekket på tante Fie da hun igjen tok hånden hennes og klemte den hardt. Det var vondt, men det som skjedde inne i henne, var vondere. De skulle hjem nå, og hun visste at hun aldri ville få se moren og faren igjen.

De hadde reist langt for å komme til kirken, hun hadde kjedet seg og sovet mens de satt i vognen. Tante Fie forklarte henne at faren til Amber ønsket at de skulle akkurat hit.

«Da får vi sette oss i vognen og dra hjemover. Det tar mange timer. Under andre omstendigheter hadde du og jeg tatt toget.» Tante Fie gransket henne før hun tok ordet igjen. «Nå er det over, og du får ikke lov til å gråte. Jeg skal ta meg av deg etter beste evne. Det lovet jeg din far.» Hun dro Amber med seg bort til den svarte, blankpolerte vognen. Den høyreiste kusken løftet henne inn og satte henne godt på plass i setet. Amber syntes han var skummel, for han snakket aldri, og brynene hans var svarte og tykke.

Tanten satte seg overfor henne, og Amber så ut av vinduet da vognen trillet ut fra plassen foran kirken.

Amber satte seg godt til rette i setet og viftet med bena. Hva kom til å skje nå?

Hun turte ikke spørre tanten, for hun så at hun gråt. Men hvorfor gråt tanten når hun selv ikke fikk lov?

Likevel gråt hun inni seg. Hjertet var så sårt, og hun ville helst løpe tilbake til graven for å se moren og faren igjen. Hun ville kaste seg ned på bakken og hyle ut det hun følte. Kanskje hun fikk se dem da?

Tante Fie strøk varsomt over kinnet hennes.

«Jeg forstår at du har det vondt, men livet må gå videre. Slik må du tenke. Jeg skal gjøre alt for at du får det bra. Det lover jeg deg, Amber.»

Amber gjemte ansiktet ved å snu seg vekk.

«Du blir aldri moren min. Ingen kan bli som henne og ingen som far,» mumlet hun frem.

«Det får vi nå se på.» Tantens stemme var hard nå, og Amber begynte å gråte.

«Jeg sa ingen tårer.»

Amber lot være å svare. Hun tenkte på foreldrene.

*

Ett år senere på eiendommen ved innsjøen Skasen på Finnskogen

Amber satt i sengen mens hun så ut av vinduet. Solen skinte, og vinduene sto på vid gap. Likevel var det dampende varmt i værelset, så hun skjøv dynen til side. Svetten rant nedover ryggen. Det knyttet seg i magen, hun kjente ofte at den rumlet, og det stakk alltid som kniver hver morgen. Likevel kom hun seg ut av sengen og trippet bort til vinduet for å trekke frisk luft, men luften kjentes ikke frisk. Solen skinte ubønnhørlig. Kanskje hun ikke fikk lov til å leke ute i dag, for etter at onkel Bernt kom til dem, var det lite hun fikk lov til å gjøre.

Til tross for at hun hadde vondt i magen, fniste hun da hun så hønene der ute. Som regel brukte hun å springe etter dem slik at de flakset med vingene og trippet rundt på de høye bena sine.

Hun så over mot den store, røde låven. Der la hun merke til drengene som gikk frem og tilbake. Det var tid for å hesje. Hun trodde at det het hesje. Det betydde å henge gresset på staurene der ute så det tørket. Det skulle bli til høy, slik at dyrene fikk mat om vinteren. Hun så videre utover den store innsjøen som het Skasen, for det hadde tante Fie sagt at innsjøen het. Det var så fint å se på det bølgende vannet, men bunnen var steinete, og hun kunne ikke svømme, så hun fikk ikke lov til å gå dit.

Da la hun merke til tjenestepiken Eva som småløp over tunet. Fletten danset over ryggen hennes. Eva var snill, og passet på Amber om barnepiken var opptatt med noe annet. Tjenestepiken lukket seg inn i fjøset. Hun skulle sikkert melke kuene slik at de fikk god, fersk melk til frokost.

Amber var stolt, for hun hadde raskt lært seg navnene på de som arbeidet hos dem. I bakgrunnen raget de høye, tette trærne som hun syntes var skumle. Det var så mørkt der inne i skogen. Fie sa hver dag at hun ikke fikk lov til å gå dit, for der bodde det troll. Hun ble livredd bare hun tenkte på det, og da fikk hun vondt i magen.

Amber snudde seg mot døren da barnepiken Maren kom inn og la en kjole på stolen før hun så på henne. Amber likte barnepiken. Hun var snill og leste eventyr for henne hver kveld. Men hun likte ikke at hun stelte håret hennes. Amber ville ha håret løst, men det fikk hun ikke lov til. Fie bestemte, men likevel følte Amber at tanten var glad i henne.

«Jeg synes du er blek.» Barnepiken Maren så bekymret på Amber.

«Jeg har vondt i magen igjen.» Amber gikk bort til sengen og skulle til å legge seg igjen, men da stilte Maren seg ved siden av henne med hendene på hoftene.

«Selv om du er blek og har vondt i magen, skal du kle på deg. Din tante forventer at du kommer til frokost.»

«Ja vel.» Hun fikk mest lyst til å gråte. Det fikk hun ofte. Hun savnet foreldrene. De to som lå i kassene på kirkegården og som aldri kom tilbake.

Maren ble myk i stemmen. «Du må ikke gråte. Jeg forstår hva du tenker på, men du vet at din tante ikke liker å se tårevåte øyne.»

«Jeg vet det, men mor og far ligger i kasser,» sa Amber mens hun kvalte gråten.

«Kjære deg. Det heter ikke kasser, men kister. Det har jeg fortalt deg mange ganger, Amber.» Igjen den varsomme stemmen. Amber kjente seg roligere.

«Kister, da. Hvorfor heter det kister?» Hun skakket litt på hodet, mens hun så på Maren.

Maren så oppgitt ut, før hun ba Amber om å stå opp. «Jeg har med en ren kjole til deg, og vi må flette håret ditt.»

«Å, det liker jeg ikke.» Amber protesterte som hun alltid pleide å gjøre når Maren sa hun skulle flette håret hennes. Likevel lystret hun og trampet bort til gullspeilet og satte seg på stolen. Hun så selv i speilbildet at hun var blek. Likevel skimtet hun fregnene på nesen. Små prikker som dukket opp hver sommer.

Maren børstet håret hennes mens hun trallet på en vise. Amber knep øynene sammen, for da barnepiken begynte å flette håret gjorde det som vanlig vondt.

«Hvorfor må fletten være så stram? Det gjør vondt,» klagde hun.

«Det er forventet at du skal se presentabel ut. Du er tross alt en pen pike, og husker jeg rett, var sorenskriveren innom med et testamente. Du skal visstnok arve hele gården her etter foreldrene dine, med hus og store områder. Du forstår ikke alt, Amber, for du har nettopp fylt fem år, men når du blir gammel nok, vil det være du som bestyrer denne gården. Og en dag skal du gifte deg med en velstående mann.»

Amber så på Maren i speilet. «Jeg skal aldri gifte meg. Æsj,» sa hun surt. Maren var dum nå.

Maren smilte svakt. «En dag, kjære deg. En dag. Da sier du ikke æsj, som jeg later som jeg ikke hørte, for det er et styggord.»

Endelig var Maren ferdig med håret, og det ble ikke mer snakk om giftermål. Nå gjensto det å kle seg pent så tante Fie ble fornøyd. Amber kom til å tenke æsj den dagen hun var voksen også. Det var hun sikker på.

Brått kom hun til å tenke på at onkel Bernt kom til å sitte ved frokostbordet. Hun likte ham ikke. Han var slem. Igjen stakk det som kniver i magen, og hun var sikker på at det var på grunn av onkelen. Hun kjente seg redd når hun tenkte på ham. «Jeg tror ikke onkel liker meg. Jeg synes han er slem,» sa hun og så opp på Maren.

«Kjære deg. Din onkel er da ikke slem. Han er streng, det er noe helt annet, vet du.»

Amber reiste seg opp og trampet med bena. Hun kjente seg sint og redd om hverandre. «Jeg vil ikke spise mat når han er i stuen sammen med tante Fie. Tante er snill og god mot meg. Jeg vet at hun bryr seg om meg, for hun kommer hit og brer dynen godt over kroppen min før du leser for meg. Onkel ser stygt på meg, Maren. Jeg vet det.» Hun kjente igjen knivene i magen, og krøkte seg sammen et øyeblikk. Hun skalv. Det skjedde hver gang hun skulle møte Bernt. Den slemme mannen.

«Nå snakker vi ikke mer om det. Kle på deg nå, og det må skje raskt.»Maren smilte oppmuntrende til henne og hentet kjolen. Den var rød med hvite blomster på, og Amber tenkte at hun ville bli fin i den. Hun begynte å glede seg til å gå ut i den fine sommerdagen. Om bare onkel Bernt ville la henne få lov til å gå ut!

Hun tørket tårene som kom av seg selv. Hun visste at onkel Bernt var slem, for han så alltid stygt på henne, og han brukte å si at hun var en klamp om foten. Hun visste ikke helt hva det betydde, men hun trodde ikke at det var noe bra.

*

Maren hadde gått, og Amber skyndte seg å gå i retning trappen. Hun likte ikke trappen, for den var bratt, og hun var alltid redd for å falle i den.

Hun ble stående og se ned et øyeblikk, før hun gikk forsiktig nedover ett og ett trinn til den store hallen. Der ble hun stående og se ut, for hoveddøren sto åpen. Hun tenkte seg om før hun gikk sakte ut på trappen og så seg rundt. Ikke langt fra henne løp hestene rundt i innhegningen. Før onkel Bernt kom, hadde hun ofte vært i stallen, der hun hadde kjent på den myke mulen til Gulltrapp og sett inn i de gode øynene til den fine hesten. Hestens farger lignet gull, hadde barnepiken sagt, men nå fikk hun ikke lov til å gå dit igjen av den slemme onkelen. I hvert fall ikke alene. Brått kjentes det som om bena levde sitt eget liv. Hun sprang ned utetrappen og videre bort til gjerdet, hvor hun klatret opp. Hun hørte at kjolen revnet og bet seg i leppen, for nå ble det bråk, men samtidig var det så spennende å se på hestene.

Hun tenkte ikke lenger på kjolen da hun hoppet ned fra gjerdet og sprang mot hestene, for nå sto de og stirret på henne. Hun vinket og ropte. Kjente seg så glad, endelig skulle hun klemme på den varme mulen igjen. Hun så Gulltrapp mellom de andre svarte hestene og smilte. Den ville hun kose med.

Amber var så lykkelig at hun helt glemte å se ned. Hun snublet i en trerot og falt så lang hun var mot noe hardt. Hun hylte da hun kjente smerten i hodet. Det siste hun hørte før alt ble svart, var en hest som vrinsket.

Kapittel 1

Kongsvinger, juni, året 1879

Ingrid sto på kjøkkenet og vasket kopper og kar. Det var hennes tur i dag. Mens hun tok oppvasken, så hun ofte ut av vinduet og betraktet mylderet av kvinner og menn som gikk ut og inn av krambua som lå rett ved huset der hun bodde. Staselige vogner dukket opp en gang iblant, og fine fruer steg ut for å gjøre innkjøp. Som regel kom de ut fra krambua med kjolestoffer og småting, og en tjenestepike som bar varene for dem.

Hun sukket lavt og satte et glass opp ned på benken før hun begynte å skrubbe koppene etter tur.

Det hvite trehuset som var hjemmet hennes, lå vegg i vegg med et annet hus. De hadde flere soverom. En stue, og kjøkkenet hvor de spiste hver dag. Stuen ble brukt om kvelden, og når de en gang iblant fikk besøk.

Moren Evelyn Fransen var en snill dame, men kunne også fare opp i sinne. Hun var opptatt av utseendet, og krøllet det mørke håret hver dag. Hun hadde mange pene kjoler, for hun kom fra en fin familie. En gang iblant mottok hun penger fra sin bror, som hadde tatt over foreldrenes gård. Likevel var det dager da moren klaget, for da var pengene brukt opp. Moren hadde møtt ektemannen Iver på en tilstelning. Iver ble ikke tatt vel imot av familien, og hun bestemte seg for å flytte til Kongsvinger. De ble omsider gift, og Ingrid følte seg sikker på at de hadde et godt ekteskap. Faren Iver var mer avmålt, grå i håret og langt eldre enn hustruen.

Ingrid hadde alltid bodd her. Hun kjente ikke til noe annet. Moren og faren hadde tatt henne til seg da hun var liten pike, hadde hun fått høre, og en gang iblant lurte hun på hvor hun kom fra. Hun hadde spurt moren, men ikke fått svar.

Familien hadde også to sønner. Gustaf var tjue år og Helmer tjuefire år. De var to ertekroker som ofte plaget henne, og de var meget barnslige for alderen. De lignet på hverandre, var svarte i håret og hadde isblå øyne. Hun la ofte merke til at pikene stirret på dem når de en gang iblant unnet seg en rusletur i byen. Gustaf og Helmer arbeidet som vognmenn. De hentet varer på jernbanen og fylte vognene, før de dro videre med hest og vogn rundt om i området og leverte dem. De tok også på seg andre oppdrag, og ofte skysset de folk hjem fra ball eller selskapeligheter.

Moren var fornøyd med sønnene, for det ble mer penger i kassen, som hun stadig sa. Ingrid hadde ofte sett at faren satt i stuen alene med en svart bok som han skrev i mens han sukket og virket oppgitt. Ingrid mistenkte at hun snart måtte ut i arbeid. Enten måtte hun ut i tjeneste hos de velstående, eller ta arbeid på fargeriet, som sendte hjemmevevde vadmelsbunker til et stamperi i området før de fikk bunkene tilbake ferdig stampet. Der ble vadmelsbukser og andre klær til. Fargeriet inneholdt også ullspinneri, i tillegg til en konfeksjonsforretning.

Ingrid så det for seg. Slit. Det føltes ikke som om det var noe for henne. Likevel nyttet det ikke å tenke slik, for det var foreldrene som bestemte fremtiden hennes. Hun kunne ikke motsi dem som tok seg så godt av henne.

Da Ingrid hadde gjort seg ferdig med oppvasken, løftet hun baljen, tok den med seg ut bakdøren og helte det skitne vannet i gresset. I bakgården sto to vogner, og hestene var på stall. De hadde også en ku og høner der, foruten lillehuset. Bakgården lå skjermet til slik at kua og hestene kunne gresse der. Det var ikke store plassen, men det holdt til deres bruk. Høy hentet de på en storgård på motsatt side av Glommaelven, som stadig rant stri om våren.

Ingrid gikk inn igjen og satte baljen under kjøkkenbenken, før hun tørket hendene på forkleet. Da kom moren inn. Hun lot blikket sveipe over kjøkkenet og forsikret seg om at Ingrid hadde gjort det hun skulle. Deretter nikket hun fornøyd.

«Takk, Ingrid. Du skulle ha blitt kjøkkenpike, du. Kanskje det er mulig å snakke med de rette folkene slik at du kommer i arbeid så fort som mulig. Vi har snakket om det før, men det begynner å haste. Selv om Iver driver skjenkestuen og guttene er vognmenn, har vi utgifter til mat og dyr, vet du.»

«Ja, jeg vet det, men kan jeg ikke komme i arbeid som tjenestepike i et flott, staselig hus? Kjøkkentjeneste er et slit!» Ingrid burde ikke ha sagt det, for det var ikke alltid moren likte at hun sa hva hun tenkte og mente. Hun visste at hun burde vise respekt og godta det som ble sagt til henne, men ofte var det vanskelig.

Heldigvis så det ut som moren tenkte over det hun hadde sagt, for hun rynket pannen.

«Vi får se hva jeg får til. Jeg kjenner en del folk her i byen, men nå må jeg først en tur på kirkegården og besøke graven til søsteren min. I og med at du er ferdig her, kan du bli med meg.»

Det var ikke nei i Ingrids munn. Det var sommer og godt og varmt ute. På kjøkkenet var det kvelende varmt, og svetten rant fra pannen.

«Det vil jeg gjerne. Tusen takk.»

«Ta av deg forkleet og vask deg. Deretter fletter du håret ditt på nytt, så går vi,» sa moren, før hun nærmest seilte ut av kjøkkenet.

***

Ingrid gikk ved siden av moren, som var kledd i en dypblå kjole med flere legg. På hodet bar hun en nett hatt i samme farge. Ingrid var som vanlig kledd i den hvite blusen og det enkle, brune skjørtet. Hun så seg selv kledd i samme kjole som moren et lite sekund, før hun ble oppmerksom på de deilige sommerduftene fra engene rundt dem. Ingrid kunne ha ruslet rundt på Kongsvinger hele dagen, men det var sjelden hun fikk lov til å gå ut alene. Moren passet på henne som en hauk, som om hun var redd for at Ingrid skulle treffe noen som ikke var snille med henne. Akkurat det hadde hun tenkt på ofte.

De fortsatte å gå i retning kirken med den runde kuppelen. Hun hadde ofte vært med på kirkegården, og gikk til gudstjeneste med familien hver søndag. Ingrid likte prestens ord om Gud og tro. Hun satt alltid henført og lyttet til ham. Presten Ole Viknes var en eldre mann, som ofte skalv på hendene mens han holdt i Bibelen. Men det var kraft i stemmen hans.

«Når vi kommer til kirkegården, kan du plukke blomster. Det er et vell av markblomster ved steinmuren,» sa moren og så på henne.

«Ja, det kan jeg gjerne. Men det er jo du som pleier å gjøre det?» Ingrid så spørrende på moren.

«Jeg vet det, men jeg må innom presten en tur. Derfor plukker du blomster i dag.»

Det lød nesten som en ordre, og Ingrid nikket. «Selvfølgelig,» svarte hun og gledet seg over at moren lot henne få gjøre dette. Hun ville sette sammen en nydelig bukett med fine farger!

En staselig vogn kjørte forbi dem på grusveien. De fornemme kvinnene som satt i den, så ikke i deres retning engang. Det var som om de var luft, til tross for at moren var pent kledd.

Ingrid likte det ikke. De fine fruene var overlegne. Allikevel ønsket hun seg tjeneste hos en velstående familie. Det var blitt som en besettelse, og hun forsto ikke hvorfor.

Da de endelig var fremme, gikk moren inn i kirken. Ingrid fortsatte mot kirkegården. Foran steinmuren så hun et hav av nyutsprungne blomster som så ut som om de bare ventet på å bli plukket. Hun satte seg på huk og fant blåklokker, smørblomster og et par andre slag hun ikke kjente navnet på. Buketten ble fin, syntes hun. Mens hun ventet på moren, ruslet hun rundt på måfå, for det tok sin tid med møtet i kirken.

Hun kikket på gravstøttene og leste navnene som sto på dem. På en gravstøtte sto det Frida og Jens Sommer.Hvil i fred. Ingrid stanset brått. Graven var ustelt, og det så ut som det var mange år siden noen hadde besøkt de døde.

Hun ble svimmel, og følte med ett at hun hadde stått der før med presten og noen andre. Hun lukket øynene og forsøkte å se det for seg, men det var håpløst å få frem et bilde i hodet. Det var kanskje innbilning. Kun et lite blaff av noe hun ikke forsto. Men navnene virket så kjent, hun var nesten sikker på at hun hadde hørt dem før. Nei, det var umulig. Hun visste jo ingenting om noen.

Men hvorfor stanset hun her nå? Hun hadde gått forbi gravstøtten flere ganger og aldri reagert slik.

Ingrid gikk nærmere og satte seg på huk, mens hun stirret på gravstøtten og navnene. Brått gikk det kaldt nedover ryggen på henne, og hun snudde seg. Hun trodde hun skulle falle mot gravstøtten da hun så en mann kledd i grå klær og med en bredbremmet hatt i samme farge. Han smilte og vinket til henne.

Hun var nesten sikker på at hun hadde sett den mannen før.

Det dunket hardt i brystet da moren kom gående.

«Hvorfor sitter du der?» Hun kastet et blikk på gravstøtten og ba Ingrid reise seg. Stemmen gikk i fistel, og Ingrid rettet ryggen. Hun likte ikke moren når hun ble sint. Det var som om hele ansiktet ble ugjenkjennelig.

«Jeg tror jeg kjenner navnene på gravstøtten.» Ingrid hørte at stemmen skalv, og hun så at moren var i ferd med å bli enda sintere.

«Det er umulig. Du ser vel at graven er gammel. Kom nå. Blomstene visner før vi får lagt dem på graven til min søster.»

Ingrid så etter den gråkledde mannen mens de gikk mellom gravstøttene, men han var borte. Som i et blaff hadde hun sett ham, det var alt. Kunne hun ha innbilt seg det?

Ingrid la blomstene på graven til tanten mens hun så opp på moren. «Hvorfor er det umulig at jeg kjenner navnene på gravstøtten? Jeg vet svært lite om barndommen min.»

«Glem det der nå, Ingrid. Du innbiller deg alt, det må du forstå. Du har kanskje sett gravstøtten før, og har glemt det helt til du så den igjen nå.»

Ingrid så på henne. «Jeg vet hva jeg så og hva jeg følte, men du forteller meg ikke noe.»

«Når tiden er inne, skal jeg fortelle deg det jeg vet, men jeg vet ikke mye, og i hvert fall ikke hvor du kommer fra.»

Det var mange ord til moren å være, syntes Ingrid, og slo seg til ro med det. Likevel klarte hun ikke å slippe følelsen hun fikk ved gravstøtten.

Moren hevet de velformede brynene. «Hva er det med deg i dag? Du oppfører deg merkelig. Jeg kan ikke si at jeg liker det,» sa hun ergerlig.

«Jeg prøver å fortelle hva jeg følte. Det er noe som ikke stemmer. Samtidig så jeg en mann som var kledd i grå klær. Han vinket til meg. Jeg er nesten sikker på at jeg har sett ham før.»

Moren ristet på hodet. «Det er ingen andre på kirkegården. Nå går vi hjemover. Jeg har gjort det jeg kom hit for.»

Moren var grinete, det hørte hun på stemmen hennes. Det virket som hun ville unngå spørsmålene, men Ingrid klarte ikke å gå hjemover i taushet.

«Hva gjorde du hos presten?»

«Ba for mine synder. Dem er det nok av, skal jeg si deg.» Hun slo hånden over munnen, somom hun hadde forsnakket seg.

«Jeg forstår ikke hva du mener?»

«Du skal ikke forstå,» avbrøt hun. «Jeg har mitt å streve med, det er alt.»

«Ja vel, men jeg har så mange spørsmål. Jeg har aldri tenkt over det før, men hvorfor fikk jeg ikke lov til å gå på skolen? Jeg ble konfirmert, men jeg husker det var mye frem og tilbake om hvorvidt jeg i det hele tatt skulle lese for presten.»

De gikk ut av kirkegården og fortsatte å gå opp en bratt bakke.

«Jeg underviste deg. Det var best slik. Du må ikke glemme at vi tok oss av deg som vårt eget barn, og et ekstra barn koster.» Moren gikk med raske skritt, som om hun ville løpe fra samtalen.

«Jeg vet det, men jeg forstår likevel ikke hvorfor.» Ingrid strevde med å holde følge, men ville ikke gi seg. Uroen fra kirkegården hadde fremdeles et grep om henne.

«Denne samtalen er over, og det mener jeg, Ingrid. Maken til mas. Jeg liker det ikke. Spør meg ikke om barndommen din igjen. Jeg har ikke noe mer å fortelle.» Hun så skarpt på Ingrid, som tidde.

Da de gikk side om side hjemover, fortsatte likevel

tankene å kverne i hodet hennes.Hvorfor hadde hun spurt moren om barndommen akkurat nå? Hun hadde aldri tenkt så mye over det før. Men hvor kom hun egentlig fra? Hvem var navnene på gravstøtten? Når var de gravlagt?

Det formelig sitret i henne da de kom hjem. Hvem var hun?

***

FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?

Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no

***

BOK 2 ER I SALG 23. SEPTEMBER!

Ingrid trives sammen med de andre tjenestejentene hos sorenskriveren, men følelsene for Odd gjør det vanskelig for henne å være der. Hun tenker stadig på at hun bør reise fra gården og glemme Odd.

En dag får hun vite noe som gjør at verden raser sammen for henne ...

OM FORFATTEREN:

Jorunn Johansen er en kjent og kjær serieromanforfatter. Hun debuterte med serien Fossefall i 2009 som ble på 55 bøker. Jorunn har siden skrevet seriene Soloppgang (100 bøker), Over skyene (7 bøker) og Mellom himmel og jord (12 bøker).
Jorunn bor i Oslo, men trives godt på hytta på Finnskogen. Der får hun også inspirasjon og ro til å skrive.

***

FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!

Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.

Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.