LES UTDRAG FRA SOMMERVISE
Omslagsillustrasjon: Eline Myklebust Madsen
Design: Mari Drivdal Vold
K R I S T I A N I A , 1 8 8 7
Tekla Winther er forlovet med trygge, pålitelige Paul og steller hus for faren, men innerst inne drømmer hun om å komponere musikk – og ikke minst å være fri. Da hun møter en kjekk og spennende kunstner, blir livet hennes brå snudd på hodet …
***
Prolog
Kristiania, 1877
Hva var det? Tekla ble liggende urørlig i den varme sengen og lytte. Øynene hennes var åpne, men mørket i rommet var så kompakt at hun ikke så noe. Selv ikke under døren var det en sprekk med lys. Det betød at foreldrene hennes hadde lagt seg, og at det måtte være midt på natten.
Det var helt stille, så hva var det egentlig som hadde vekket henne? Hun hørte ingenting nå … Tekla glippet søvnig med øynene. Kanskje hun bare hadde drømt det. Hun var søvnig. Øynene hennes gled igjen, pusten ble jevn og hun kjente søvnen trekke og dra i seg …
Der var lyden igjen! Hun satte seg rett opp i sengen. Jo, denne gangen var hun ikke i tvil. Hun hørte at noen gråt. Var det mor? Det lød som mor.
Hun skjøv den gode, varme dynen til siden, svingte bena over kanten på sengen og grep dukken Papagena. Hun dyttet henne godt inn i armhulen og gikk på nakne føtter over det kalde gulvet. Hun grep tak i dørhåndtaket og trykket det ned, så forsiktig hun klarte.
Døren til soverommet hennes gled lydløst opp. Hun stod i gangen, det var enda kaldere der ute, men nå hørte hun det tydeligere. Sår, hulkende gråt.
Hun visste hun ikke hadde lov til å være oppe før det ble morgen, men det fikk være det samme nå som noen gråt. Hun måtte trøste. Hun var flink til å gjøre folk glad igjen når de var lei seg, det fikk hun ofte høre.
Tekla listet seg bortover gangen på nakne, lydløse føtter. Borterst i gangen falt en gyllen firkant av lys ut fra en halvåpen dør. Det var døren inn til mors værelse. Tekla snek seg bort og tittet inn gjennom sprekken.
Mor satt på sengen. Hun hadde på seg en hvit kjole, hun satt fremoverlent og holdt hodet sitt i hendene. Skuldrene hennes ristet, og det kom lave hikst fra henne. Det var virkelig mor som gråt! Tekla trykket Papagena hardere inntil seg. Leppene hennes begynte å skjelve. Hvorfor gråt mor? Det var forferdelig. Det verste hun visste var når mor gråt.
«Det er for grusomt,» hikstet mor. «Altfor grusomt».
Tekla tok et halvt skritt mot henne, hun ville omfavne og trøste, men hun hørte det rasle der inne, og far var plutselig ved sengen. Han stilte seg ved siden av mor og la en hånd på skulderen hennes. Berøringen var tung, fast, og det virket som om mor sank sammen under den.
Skikkelsen hans virket veldig høy og veldigmørk, det var som om den svarte dressen trakk alt lys i rommet til seg og sluknet det.
«Du sa selv det var best slik. Er det ikke det? Tross alt?» Stemmen hans var dyp og alvorlig.
«Jo, jeg vet det. Men nå som vi har kommet hit …»
Mor hikstet igjen, hun strøk tårene vekk fra kinnene med begge hender, men de fortsatte å komme. Ansiktet hennes var rødflekkede av gråt, det så ikke ut som vanlig, og Tekla ble redd. Hun styrtet inn gjennom døren.
«Mor! Mor, hva er det som er galt?»
«Tekla!»
Både mor og far så svært forskrekket ut, og mor reiste seg fra sengen.
«Tekla, hva gjør du oppe på denne tiden? Du skal sove nå.»
«Men du gråter! Og du sa at noe var grusomt!»
«Dette kan vi snakke om i morgen. Nå skal du i seng.» Far var plutselig ved siden av henne, og før hun visste ord av det, var armene hans om livet hennes, han løftet henne opp og gikk av gårde med henne. Tekla så over skulderen hans, tilbake inn i rommet. Mor så etter henne med et fortvilet uttrykk i ansiktet, men hun fulgte ikke etter dem. Tekla rakte uvilkårlig hendene ut etter henne, men så var de ute av døren, og hun mistet mor av syne.
Far bar henne inn på soverommet, la henne ned i sengen og dyttet dynen om henne med faste hender.
«Sånn, Tekla min,» sa faren og strøk henne rolig over pannen og håret. «Nå skal du sove, forstår du?»
«Ja, men …»
«Nei, ikke noe men. Det er natt nå. Sov.»
Han snudde seg og gikk ut av rommet.
Hun ble liggende stille med store øyne. Som om hun kunne sove når mor gråt!
Hun trakk Papagena hardt inntil seg.
«Jeg skal ordne opp, jeg. Jeg skal trøste henne. Jeg er fryktelig flink til å trøste, det sier mor.»
Men hva skulle hun gjøre nå? Hvis hun gikk ut av rommet igjen med det samme, ville de oppdage henne, det var hun sikker på. Altså måtte hun vente litt. Kanskje det var best å vente til hun hørte skrittene til far, slik at hun visste han hadde gått og lagt seg i soveværelset sitt? Så kunne hun besøke mor i all stillhet, uten at far avbrøt og insisterte på at hun måtte sove. Jo, det var lurt. Far kunne være så streng noen ganger.
Dynen var behagelig varm og kjentes tung oppå henne. Og hun hørte en slags susing også. Var det vinden? Hun ble liggende og lytte. Puten var myk og hodet hennes kjentes som det sank dypt ned i en sky, og …
… hva var det? Hun åpnet øynene.
Hun hadde hørt en lyd igjen. Hun blunket søvnig. Kroppen var tung og langsom, og ville ikke reagere. Det var lyden av noe tungt, noe som hadde blitt slept langs gangen og en dør som hadde lukket seg. Og så trinn i trappen, og til slutt utgangsdøren langt der nede som slamret igjen. Var det vognhjul hun hørte? Kanskje far hadde dratt på kontoret alt?
Hun gjespet og vred på hodet.Vinduet var en grå firkant, det var tidlig morgen. Hadde hun sovnet fra alt sammen? Vel, nå var det morgen, da kunne de ikke si noe på at hun stod opp.
Hun skjøv den varme dynen til siden og gikk ut av rommet og bort til morens soveværelse. Det var tomt. Var de i stuen, eller kanskje på farens soveværelse? Hun undersøkte, men det var ingen der.
Hvor kunne de være? Hun lette gjennom hele leiligheten unntatt kjøkkenet, for det var pikenes domene. Ingen steder var foreldrene hennes å finne.
Hun snudde seg idet det gikk i inngangsdøren. Faren hennes kom inn, blikket var slått ned i gulvet. Han trakk av seg hatten, og hun hadde aldri sett ansiktet hans slik før. Det så ut som en stivnet maske, og det var følelser der hun ikke visste ordet på. Det isnet i henne og hun tok uvilkårlig et steg bakover.
«Far?»
Hun hørte at stemmen skalv, og han så opp. Med det samme han oppdaget henne, endret ansiktsuttrykket seg; han så bare forskrekket ut.
«Tekla …»
Hva var det som var galt? Han bare stod der og så på henne, som om han ikke visste hva han skulle gjøre. Hun tok noen usikre skritt mot ham.
«Far? Hvor er mor?»
Hun hadde aldri sett det før, og hun visste med det samme at hun håpet at hun aldri kom til å se det igjen. Farens øyne fyltes langsomt med store, blanke tårer, og det var en slik smerte i ansiktet hans at hun ble redd.
Han satte seg på huk foran henne og la hendene på skuldrene hennes.
«Tekla,» sa han mykt og fortvilet. «Mor er død.»
1
Kristiania, våren 1887
«Heisan»! En skjødesløs guttunge løp forbi henne i full fart, dunket borti henne med skolevesken, og fikk henne nesten til å miste heftene hun bar under armen. Tekla stanset og flyttet den lille bunken over fra høyre hånd til venstre, slik at hun bar dem under den armen som var nærmest veggen. Dermed var de mer beskyttet mot tilfeldig forbipasserende, og godt var det – notehefter var sannelig ikke billig.
Hun skyndte seg videre. Som så ofte hadde hun gitt seg selv lovlig dårlig tid, så hun begynte å småløpe, men en dame med et møllehjul av en hatt og to stuepiker i hælene kom togende mot henne, og Tekla måtte hoppe inn i et portrom for å unngå kollisjonen. Den sterke vårvinden grep tak i skjørtet hennes da hun steg ut i gaten igjen og dyttet henne bortover fortauet. Hun småløp videre, og en sky av tørt støv danset bortover gaten i samme retning. Det kornete støvet la seg på ansiktshuden, og hun tørket seg irritert over kinnet.
Ute i gaten rumlet den ene hestedrosjen etter den andre forbi i høy fart. Visergutter, barn på vei hjem fra skolen og husmødre på vei til eller fra dagens handel, strømmet forbi henne. Det pågikk flere store byggeprosjekter i den nye gaten, derfor kom det også tunge, kraftige kjerrer rullende forbi, fulle av murstein og arbeidsfolk i klær som var dekket av gipsstøv. Bygdø allé på en ganske alminnelig mandag ettermiddag var farlig travel for en som bar på noe verdifullt.
Hun kom levende frem til der hvor Observatoriegaten og Bygdø allé møttes, og ble stående og vente. Hun la hodet bakover og så på uret som var festet utenfor Eriksen & sønners urmakeri. Ti minutter på. Da hadde hun god tid!
Enda en skolegutt dunket borti henne.
«Pass deg litt, da,» ropte hun etter ham, men han gadd ikke engang å snu seg. Tekla presset heftene hardt mot brystet. De stakkars heftene hennes! Hun burde kjøpe seg en mappe å ha dem i, men slikt kostet mye penger …
Et vindkast røsket hardt i hatten hennes. Hun grep forskrekket tak i den og trakk seg hastig inn i et portrom. Hun tok hatten av og satte den mellom tennene mens hun så seg rundt etter noe hun kunne bruke som et speil. Døren innerst i portrommet var utstyrt med glass. Det fikk holde.
Hun stilte seg foran døren og holdt det lange mørke håret på plass mens hun trakk ut noen hårnåler som hun kunne bruke til å få alt på plass igjen. Hun klasket den enkle hatten på toppen av hodet og festet den til håret med nålene. Så hun anstendig ut?
Hatten var en liten stråhatt med gule bånd, og hun likte kontrasten mot det mørke håret. Den var et par år gammel nå, men det gule båndet viftet lystig i vinden og tok seg fint ut sammen med den enkle grønne kjolen. Og selv om de brune støvlene var tydelig slitte, så var det ingen som merket sånt, støvletuppene stakk knapt ut fra under kanten av den fotside kjolen. Hun hadde ikke noen smykker eller noe annet fint, men hun så da ren og pen ut, i alle fall.
Hun rynket pannen da hun fikk øye på sømmen nederst på skjørtekanten. Hun hadde sydd den så pent og tålmodig for bare noen uker siden, og nå gikk den opp igjen! Det var stoffet som var problemet, det var så tynnslitt at det revnet. Hun sukket. Hun fikk se hva hun kunne få gjort med det når hun kom hjem. Enn så lenge fikk det bare passere som best det kunne.
Hun løftet hodet og gikk ut i gaten igjen. Med det samme hørte hun noen rope.
«Hei, Tekla!»
Tekla snudde seg og lyste opp. Hun tok et skritt frem og omfavnet venninnen raskt. Anne Merete hadde vært bestevenninnen hennes i mange år. De hadde truffet hverandre på skolen, og siden de bodde i nærheten av hverandre og attpåtil fikk undervisning av samme musikklærer, hadde de utviklet et nært og fortrolig vennskap.
«Hei, Anne Merete! Så godt å se deg. Vi rekker det hvis vi skynder oss! Kom, så går vi!»
De gikk raskt videre. Musikkskolen – hvis den kunne kalles noe så flott – lå bare noen minutters gange unna.
«Du?» sa Anne Merete nølende. «Hvordan synes du at det går med det stykket? Jeg har øvd og øvd, jeg, men jeg synes det er så fryktelig vanskelig. Jeg får det liksom ikke til. Sliter du også?»
Tekla nølte, og heldigvis dukket det opp en unnskyldning for ikke å si noe. Tre unge studenter gikk arm i arm bortover fortauet, men da de fikk øye på henne og Anne Merete, stanset de og forsøkte å få dem i tale. Tekla grep Anne Meretes hånd og forsøkte å brøyte vei, men studentene var ikke spesielt interessert i å la dem slippe unna. Da de endelig kom seg videre var Tekla lattermild, mens Anne Merete så sjokkert ut.
«Tenk,» sa hun, og de blå øynene var store, «en av dem spurte etter adressen min! Han sa han ville komme på besøk! Enda det første jeg sa var at jeg er forlovet!»
Tekla lo. «Ja, det er vel lov å være optimistisk. Skjønt så hodestups forelsket som du er, har han vel ikke store håpet.»
«Det går da ikke an,» sa Anne Merete indignert. «Som om vi ville snakke med menn vi ikke engang har blitt introdusert for!»
«Ta nå ikke alt så tungt, da,» sa Tekla lett. «Er det ikke bare smigrende med oppmerksomhet?»
Anne Merete satte øynene i henne. «Det er ikke jeg som tar ting for tungt,» sa hun fast. «Det er du som tar altfor lett på ting, skal jeg si deg.»
Tekla så sidelengs på henne og smilte svakt. Anne Merete var så lett å sjokkere. Moren hadde alltid sørget for at datteren var godt beskyttet, og nå rødmet Anne Merete og ble ille til pass for ingenting. Tekla tenkte alltid at det var rart at venninnen ikke var vant til å få oppmerksomhet fra menn. Anne Merete var dukkepen, med et hjerteformet ansikt og et rosa skjær i den porselensjevne huden. Nydelig kledd var hun også, i en enkel, grå drakt, og en dueblå liten hatt med to små lilla fjær. Hun tok seg alltid godt ut, det var ikke det minste rart at unge menn ønsket å snakke med henne.
«Skulle da bare mangle at de studentene ville bli kjent med oss,» sa Tekla og smilte ertende. «Vi må jo være de peneste unge damene i Kristiania!»
Anne Merete forsøkte å være streng, men måtte gi opp, og lo i stedet hjertelig. Tekla smilte skjevt til henne. Anne Merete var sjeldent langsint, og det var en av de mange grunnene til at Tekla likte henne så godt.
«Jeg er nokså alminnelig,» sa Anne Merete rolig. «Men du er slående. Jeg har aldri truffet noen andre enn deg med grønne øyne. Det er nydelig.»
«Tøys på deg. Vi er to forskjellige typer. Du er sånn blond, nordisk skjønnhet som alle faller for. Mens jeg, derimot …»
«Du er eksotisk og forfinet og mørk, en sånn kvinne somalle undres ved,» supplerte Anne Merete med fast stemme.
Tekla lo og slo det vekk, men innerst inne var hun lettet over at samtalen hadde tatt andre veier. Hun ville ikke ha visst hva hun skulle svare på venninnens spørsmål om stykket de øvde på. Hun ville ikke si at hun syntes stykket de øvde på for tiden var så vanskelig, for hun var redd Anne Merete ville føle seg underlegen, og hun hadde dårlig nok selvtillit som det var. Hun kommenterte stadig vekk at Tekla var flinkere enn henne til å spille, men Tekla var slett ikke sikker på at det stemte.
Hun bare våget mer. Venninnen hadde lett for å bli skremt av ting som virket vanskelige. Anne Merete var redd for å skuffe andre eller dumme seg ut.
De hadde kommet frem til Huitfeldts gade, og en av de mange nybygde bygårdene som spratt opp over hele Frognerområdet for tiden. Herr og fru Wilhelmsen, Musikklærere, stod det på et stort skilt. Tekla ringte på dørklokken. Et øyeblikk senere åpnet en stuepike døren og neide.
Stuepiken hjalp dem ut av yttertøyet og ledet dem inn i hallen. Hun nikket smilende mot den store, dype sofaen som stod ved den ene veggen.
«Om frøknene bare vil vente, så vet jeg at fruen snart er ferdig med forrige elev,» sa hun høflig. «Fruen kommer og henter dere, som vanlig.»
Tekla nikket. De kjente rutinene, så mange år som de hadde gått her, men stuepiken gav alltid samvittighetsfull beskjed likevel. Tekla så seg rundt. Hallen de satt i hadde en stor trapp som ledet opp til annen etasje, og det var en dør på hver side. Det strømmet musikk fra begge rommene.
«Angrer du veldig på dette påfunnet?» spurte Anne Merete. Tekla så overrasket på venninnen.
«Hva mener du?».
«Nei, dette med at vi skal lære oss å spille et firhendt stykke sammen.Du er mye flinkere enn meg, du behøver ikke gjøre dette for min skyld. Det var bare det at mor er så glad i Schubert, og jeg ville så gjerne overraske henne på fødselsdagen …»
«Hva er det du sier?» Tekla klappet henne på armen. «Hvor får du det fra at jeg skal angre? Tvert imot, jeg synes det er virkelig hyggelig å gjøre noe sammen med deg.»
Anne Merete smilte lettet. «Takk,» sa hun enkelt.
Det hadde gått noen uker siden Anne Merete hadde spurt henne om de ikke kunne få undervisning samtidig en stund. Moren hadde hørt Schuberts Fantasi i F-moll på en konsert for flere måneder siden, og Anne Merete hadde bitt seg merke i at hun hadde vært svært begeistret for det. Hun var slik, alltid opptatt av å finne ut hvordan hun best kunne glede andre. Hun var det snilleste mennesket Tekla visste om.
Stykket hadde vist seg å være vanskeligere enn de hadde trodd, menTekla følte seg sikker på at de skulle få det til sammen. Anne Merete var flittig, og til tross for den manglende selvtilliten, så kunne hun være sta når hun først hadde bestemt seg for noe. Tekla gjorde alt hun kunne for å oppmuntre henne.
Den haltende pianomusikken fra et av værelsene opphørte. En dør åpnet seg, og en ung pike kom småløpende ut av værelset. Den lange lyse fletten hennes danset langs ryggen, og hun styrtet ut av inngangsdøren uten å hilse.
«Der har vi noen som er glad for å være ferdig med pianotimen,» smålo Tekla. For borgerlige piker var det nærmest obligatorisk å lære å spille klaver. Alle husholdninger som hadde ambisjoner om å regne seg som borgerlige hadde i det minste et kassepiano; de rikeste hadde flotte flygler. Dermed hadde det blitt til at alle piker skulle lære seg å spille piano. Det var en passende foreteelse frem til man skulle gifte seg.
Det var slett ikke alle som hadde noe talent eller interesse for musikk, så for mange var timene nærmest tortur. Men selv nøt Tekla hvert sekund hun tilbrakte ved et instrument. Musikk føltes som selve livsnerven hennes.
Døren åpnet seg igjen, og fruWilhelmsen stod i døråpningen. Hun var en høyreist dame med grått hår som var trukket tilbake i en enkel, men elegant knute i nakken. Ansiktet var slitent og fullt av rynker, men de brune øynene var klare og intelligente.
«Frøken Winther og frøken Osland, da var det deres tur,» sa hun med et vennlig smil. De reiste seg og gikk inn i den store, lyse stuen, der flygelet stod midt på gulvet.
«Ja, sett dere, så begynner vi med at dere spiller gjennom stykket for meg,» sa fru Wilhelmsen.
Tekla justerte krakken slik at den kom litt lavere ned, og satte seg ved siden av Anne Merete. Etter at noteheftet var på plass, løftet de hendene og så på hverandre.
«En, to, tre,» hvisket Anne Merete, knapt hørbart. Tekla nikket, og de begynte å spille.
De spilte hele stykket igjennom uten at fruWilhelmsen avbrøt dem. Det gikk bedre enn Tekla hadde ventet; det var tydelig at Anne Merete hadde øvd mye siden sist.Da de var ferdige, snudde de seg mot fru Wilhelmsen.
Fruen så tankefull ut. «Rent teknisk begynner dere å få det til,» sa hun. «Men hvor mye øver dere sammen?»
Anne Merete så skyldbetynget ut og unngikk lærerinnens øyne.
«Ikke i det hele tatt, er jeg redd,» sa Tekla rolig og smilte høflig til fru Wilhelmsen. «Vi kan ikke øve sammen hjemme hos meg. Jeg arbeider på dagtid, og om kvelden er jeg opptatt med husarbeid. Og vi kan ikke øve hos henne, siden det skal være en overraskelse for moren hennes».
«Jeg forstår … men en løsning må dere finne likevel. Er ikke planen at dere skal spille for henne på fødselsdagen hennes?»
«Jo,» Anne Merete hørtes bedende ut. «Kan vi klare det?»
«Selvsagt.» Fru Wilhelmsen smilte. «Nå skal vi se hva vi får terpet på i dag …»
Timen raste unna, og da den var over, var Tekla så trett at hun nesten følte seg svimmel. Fru Wilhelmsen var en dyktig musikklærer, hun visste akkurat hvor mye de kunne få med seg i løpet av en undervisningstime. Det var slitsomt, menTekla nøt det likevel.
«Ja, takk for i dag, og lykke til med øvingen,» sa fru Wilhelmsen. Hun slapp dem ut av stuen og vinket inn neste elev. Snart blandet tonene av pianoet seg med lyden av sang fra den andre stuen.
«Skal vi slå følge hjemover?» spurte Anne Merete, men så avbrøt hun seg selv. «Nei, det skal vi naturligvis ikke. Du skal vel vente på han kjekkasen som synger der inne.»
Tekla lo halvt beskjemmet. Anne Merete hadde rett. «Når han nå en gang er her, så synes jeg ikke at jeg kan gjøre annet enn å vente på ham.»
Anne Merete ristet smilende på hodet. «Skandaløst!» sa hun. «Det er ikke noen måte å omgås sin tilkommende på! Uten anstand? Det hadde jeg aldri fått lov til. Men du er heldig som får se ham titt og ofte, da.»
Tekla la armen sin på Anne Meretes. «Er det lenge til August kommer tilbake?» spurte hun vennlig. Hun visste at venninnen savnet forloveden sin voldsomt. Han var orlogskaptein i sjøforsvaret, og det kunne gå lang tid mellom hver gang han var hjemme. Han var om bord på kanonbåten Sleipner, og der hadde han vært i godt over seks måneder nå.
Anne Merete så nedslått ut et øyeblikk, men så smilte hun. «Jeg fikk et brev fra hamher forleden!» sa hun. «De ligger til havn i Stavanger, men drar sydover når det blir sommer.Han sier det kan være han får landlov om noen måneder.»
«Du får skrive et langt brev til ham når du kommer hjem,» sa Tekla varmt. «Du kan fortelle ham at du lengter etter ham, så gir du ham en grunn til å be ekstra pent om den landloven. Jeg vet at han er en barsk og taus militær, men alle og enhver kan jo se at han er opp over ørene forelsket i deg, så du må bare oppmuntre ham litt. Så tør han vise det mer.»
Anne Merete rødmet. «Kan jeg det, da? Si at jeg lengter?»
«Selvfølgelig!» Tekla blåste. «Dere er forlovet, og da er det vel ikke noe uanstendig?»
«Kanskje ikke.» Anne Merete var fremdeles rød i kinnene, men hun så fornøyd ut. Tekla smilte litt. Det var hyggelig å se at Anne Merete svermet sånn for ham fremdeles. Hun hadde vært forelsket i ham i flere år før det endte med forlovelse for et år siden, rett etter at hun fylte 17 år. «Jo, kanskje det går an.»
«Der kan du se. Hjem med seg mens du ennå har motet til det! Skriv med det samme.»
«Ja, jeg får vel komme meg hjem. Men du, kan ikke du komme innom en dag, så prøver vi å finne ut av det med øvingen?»
«Det skal jeg gjøre. Ha det bra!»
«Ha det! Hils Paul, da.»
Tekla vinket venninnen av gårde og satte seg på sofaen igjen mens hun ventet. Hun smilte for seg selv. Anne Merete syntes at det var skandaløst at hun og Paul traff hverandre her stadig vekk, men hun skulle bare visst. Det var nemlig slik de i det hele tatt hadde blitt forlovet.
***
FIKK DU LYST TIL Å LESE MER?
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no
***
OM FORFATTEREN:
Marianne MacDonald (f. 1974) er halvt irsk, men født og oppvokst i Oslo. Hun er gift og jobber som oversetter og frilansjournalist. Marianne vant i 2011 Schibsted Forlags store romankonkurranse, og hun debuterte som forfatter med serien Doktorens døtre. Sommervise er hennes andre serie.
***
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.