BLI KJENT MED MARIANNE HOFF ENGESLAND
Marianne Hoff Engesland er litteraturviter og har lang erfaring som redaktør, språkvasker og manusdoktor. Hun har skrevet dramatikk både for tv og radio, men Før demring er hennes første romanserie. Marianne bor i Oslo med mann og to barn.
(Foto: Anne Marte Hagen)
– Hei, Marianne! Gratuerer med lanseringen av Før demring! Kan du fortelle litt om deg selv?
– Jeg er et nattmenneske. Jeg blir mer fokusert, mer produktiv om natten enn om dagen. Det er en helt spesiell stemning — jeg glemmer tiden, og plutselig er det så sent at det egentlig er blitt tidlig. Første gang jeg reiste riktig langt med fly oppdaget jeg at nattevåkeren i meg har en vaskeekte superpower: Jeg får ikke jetlag og kan være våken flere døgn i strekk – like blid.
Hva liker jeg ellers å drive med når jeg ikke skriver eller jobber med et prosjekt? Jeg har vokst opp med friluftsliv, og barna viser interesse for å komme seg ut i skogen, opp på fjellet eller ned på stranden. Det er fint!
Jeg har alltid likt å lese skjønnlitteratur, men dessverre gjør jeg mindre av det nå enn før. Når man har holdt på med tekst hele dagen, er det ikke alltid like avslappende å sette seg til med en bok, og dessuten stenger man alle rundt seg ute når man gjør det. Kveldene hjemme tilbringes gjerne med filmer og tv-serier i ulike sjangre, LEGO-bygging eller brettspill.
Jeg synes også at det er stas å reise.
Marianne og familien elsker å bygge Lego. Dette er bare en liten del av samlingen deres.
(Foto: privat)
– Hva handler Før demring om?
– Viljen til å ta styring i eget liv! Begge hovedpersonene mine, gullsmeddatter Amalie og ærendpike Marthe, får hverdagen snudd på hodet, og i første sesong av Før Demring følger vi dem mens de på hvert sitt vis, og på hver sin kant, bretter opp ermene og griper tak i utfordringene som omgivelsene og deres egne tanker – og hjerter – slynger mot dem.
– Hva synes du er det vanskeligste, og hva synes du er det morsomste med å skrive?
– Noen ganger finner jeg bare ikke de rette ordene eller de rette nyansene for det jeg prøver å beskrive. Det går med frustrerende mye tid da, for å si det slik. Jeg klarer ikke å slippe taket. Så antagelig er noe av det vanskeligste for meg at jeg tar på meg forfatter-, redaktør- og språkvasker-hatten samtidig. Så dumt, siden jeg har både en dyktig redaktør og en samvittighetsfull korrekturleser med på laget!
På den annen side er det deilig når formuleringene sitter, når språket flyter og historien lever, når karakterene snakker og reagerer nærmest uten at jeg behøver å tenke på det – fordi vi kjenner hverandre nå, jeg vet hvem de er, jeg vet hvor de har vært, jeg vet hvor de skal. Da er alt arbeidet verdt det.
Marianne elsker å ta med seg familien på fjellet. (Foto: privat)
– Hvordan finner du inspirasjon til bøkene dine?
– Det høres banalt ut, men det er i levd liv. Mitt eget og andres. Folk i nåtid, folk fra fortid. Jeg blir inspirert av andres historiefortelling, det være seg i litteraturen, i musikken eller i visuelle medier. Jeg lagrer inntrykk, følelser og tanker og henter dem frem når jeg skriver. Man må skrive fra hjertet.
Den andre inspirasjonskilden for meg, er pussig nok å ha klare rammer for fortellingen. Jeg må ha bakteppet for handlingen på plass. Jeg bygger grundige fortider for karakterene mine, slektstrær og hva de har med seg i bagasjen av tanker og erfaringer. Hva som driver dem. I en historisk romanserie må selvfølgelig også det rent historiske på plass. Og så kan jeg begynne. Da lever det. Da griper den ene tanken den neste.
– Du har tidligere jobbet som manusforfatter for både TV og radio, som redaktør og som språkvasker. Hvor kommer denne store interessen for språk fra?
– Si det? Jeg tror det er medfødt. I tillegg var familien min opptatt av språk og litteratur. Tilgangen på bøker som var borte fra butikkhyllene mange tiår før jeg ble født, hjalp meg med å få et mangfoldig ordforråd. For meg er det å fortelle historier uløselig knyttet til å bruke nyansene i språket, til å være presis, til å ta vare på språkarv og -tradisjon. Språk og identitet er uløselig knyttet sammen. Jo flere språk man lærer seg, dess tydeligere ser man også rikdommen og særegenhetene i eget morsmål. Heia norsk!
Marianne har jobbet som manusforfatter på TV, blant annet på Hotel Cæsar.
– Hvilke egenskaper mener du at en god seriehelt / serieheltinne bør ha?
– Det aller viktigste er at vi heier på helten og ønsker at vedkommende skal lykkes. Om karakteren er «god» eller «ond», er faktisk ikke så viktig. Det viktige er at vi forstår hvorfor de handler som de gjør, og at vi føler med dem. De må være gjenkjennelige for oss og troverdig beskrevet. Folk som ikke blir selvmedlidende, som gjerne er uselviske når det røyner på, som ikke gir opp – dette er egenskaper vi heier på, i fiksjon som i det virkelige liv.
– Hva har overrasket deg mest i prosessen med å skrive og gi ut en serie?
– Altså, å forholde meg til serie-formatet – og sesonginndeling også – hadde jeg med meg fra TV-tiden. Jeg vil ha oversikt og retning når jeg skriver, og det lå mange timer med idémyldring, research og samtaler bak den første disposisjonen for bok 1. Hovedpersonen min, Amalie de Albertin, sto ganske klart for meg. Jeg manglet bare å bli kjent med henne og familien hennes, finne stemmene deres. Fredrikstad anno 1789 begynte også å trå tydelig frem. Og så, sånn ut av det blå, eller sikkert en sen kveld eller natt mens jeg satt og skrev, så dukket ærendpiken Marthe Olsdatter opp i hodet mitt. «Hei,» sa hun, «jeg skal være med i historien din. Og jeg er skikkelig viktig.»
Plutselig satt jeg der med to hovedpersoner. Den ene hadde et slektstre som strakte seg fire generasjoner tilbake i tid på både fars- og morssiden. Den andre var ... ja, hvem var hun? Det ble det nesten ekstra spennende å finne ut, selv om jeg måtte flytte på mange tanker og planer for å gi henne den plassen hun så absolutt måtte få.
Så hva har overrasket meg mest i skriveprosessen? Kanskje hvordan karakterene begynner å leve sitt eget liv, hvordan jeg føler at jeg blir kjent med dem. Jeg legger mye arbeid i at de skal være troverdige skikkelser, at de skal være folk som handler på en måte som henger på greip for oss lesere, ut fra den vi vet at de er. Og så står de der plutselig; med vilje, frykt, behov og med sine tanker om tilværelsen. Sprell levende. Det er gøy.
– Hvorfor har du valgt å skrive i akkurat denne sjangeren?
– Det er enkelt og greit fordi jeg elsker å fortelle historier, jeg elsker historie og jeg elsker å fortelle historier om historie. Det blir historisk romanserie, det.
«Jeg elsker å fortelle historier …»
– Det kreves mye research for å skrive en historisk serieroman. Hvordan går du frem for å finne informasjon om livet på den tiden?
– Fra studietiden var jeg allerede kjent med en god del litteratur fra 1700-tallet. Det har vært veldig nyttig, for litteratur – og også hvordan den ble mottatt da den kom ut – sier gjerne mye om samfunnet den ble til i; levesett, tankegods, utfordringer, hva man var opptatt av – eller ikke opptatt av. Jeg leser altså bøker fra perioden.
Jeg har også vært så heldig at jeg har fått låne et praktverk om Fredrikstad bys historie av min grandtante. Det var betryggende å se verket ligge oppslått på arbeidspulten til en konservator jeg hadde møte med på Fredrikstad museum (museer og steder av historisk viktighet – eller steder som er viktige for min historie – er altså også noe jeg liker å oppsøke).
Jeg bruker internett mye. Før lånte jeg bøker på biblioteket, og det kan godt hende jeg begynner med det igjen, nå som korona-restriksjonene er tatt vekk. Men internett, altså. Det er en drøm og helt fantastisk hvor mye som er tilgjengeliggjort og digitalisert. Jeg søker på alt fra instruksjonsvideoer om hvordan sy et hvalbenskorsett eller sette opp håret à la 1789, til snurrig lokalhistorie og nasjonalbibliotekets samlinger. Lurer du på noe? Spør internett – men vær kildekritisk.
– Når bestemte du deg for å bli forfatter?
– Jeg tror ikke jeg noensinne bestemte meg for det. Skriving er noe jeg har drevet med siden barneskolen, og så har det gradvis tatt større og større plass. Svaret på «Hva driver du med, da?» har hele mitt yrkesaktive liv vært en slags oppramsing: redaktør, manusdoktor, forfatter, omviser, innleser ... Forskjellige hatter, og av og til flere hatter på samtidig. Jeg har ikke vennet meg til bare å si «forfatter» når noen spør.
– Hva leser du helst selv? Kan du nevne en bok som har gjort inntrykk på deg, og fortelle hvorfor?
– Jeg har ingen soleklar favoritt-sjanger, men jeg leser nok sjeldnere moderne krim enn en god del annet. De siste årene har jeg hellet mot science fiction og grafiske romaner, fantasy, historiske romaner og biografier.
Lenge delte jeg inn livet mitt i «før og etter» Tolkiens Ringenes herre. Jeg var fjorten da jeg leste den første gang, og den gjorde et uutslettelig inntrykk. Men hvis jeg skal snakke om milepæler, må jeg snakke om Margit Sandemos Sagaen om Isfolket. For en reise det var for et ungt sinn! Jeg begynte å lese serien da jeg gikk i fjerde klasse på barneskolen. Mamma var ikke klar over det, og serien sto ikke så synlig plassert som mye annen litteratur hjemme hos oss. Ikke at den var gjemt bort, men den sto i en hylle i skrivebordet på hennes arbeidsværelse. Hjemme hos oss hadde vi imidlertid bokhyller nær sagt over hele huset, og jeg var vant til at jeg bare kunne forsyne meg med alt jeg fant interessant. Dette så interessant ut. Jeg begynte å lese, og snart var jeg ... vel, trollbundet. Det var først da jeg spurte mamma om hvor fortsettelsen var (hun hadde bare bok 1-21), at jeg ble oppdaget. Mamma sa tydelig fra om at hun ikke syntes dette var egnet litteratur for en fjerdeklassing, men – kudos til henne – hun tillot meg å låne de resterende 26 bøkene av en nabo. Jeg leste hele serien minst syv ganger og kunne hele slektstreet på rams. Men viktigst av alt var at den matet fortellerglede og historieinteresse, pirret nysgjerrigheten for mystikk og det uforklarlige, og viste at kvinner i historier kunne mer – mye mer – enn å bli reddet av en helt. De førtisyv bøkene bød på usedvanlig mange oppvåkninger.
Marianne har lest Sagaen om Isfolket minst syv ganger.
– Hvordan ser det ut der du sitter og skriver?
– Jeg har hjemmekontor, og som oftest sitter jeg rett og slett ved kjøkkenbordet. Jeg er ikke sikker på hvorfor det er blitt slik – men jeg trives! Kort vei til kaffemaskinen og te-lageret. Alle møbler er i hvitt, grått og valnøtt, en kombinasjon jeg liker veldig godt. Store vinduer med mange planter i vinduskarmen. Mye himmel. Ofte fyller jeg kjøkkenbordet med andre inneplanter vi har, så de kan kose seg med sollys mens jeg skriver. Da er det som å skotte opp på en bugnende skog når jeg løfter blikket fra skjermen. Jeg liker planter.
Det hender jeg tar laptopen under armen og setter meg på kafé, og om sommeren sitter jeg gjerne ute på balkongen og titter over hustakene og ned mot fjorden.
Marianne sitter og skriver ved kjøkkenbordet. Der har hun utsikt og kort vei til kaffemaskinen. (Foto: privat)
– Har du noen tips til andre som har lyst til å prøve seg som serieromanforfatter?
– Vi er alle forskjellige, og det som passer for én, kan drepe fantasien og kreativiteten hos en annen. Jeg personlig liker å planlegge, og jeg holder øye med på hvor jeg skal i historien min, hva jeg skal med alt jeg forteller. Det betyr ikke at alle brikkene er på plass, men jeg vet hva målet er.
Andre får helt hetta av å jobbe på den måten, de vil heller «bli med karakterene» dit de tar dem. Jeg vil si at dette kanskje egner seg best for erfarne historiefortellere, og selv de kan gå på en smell i ny og ne. En serie kan trekke ut i det uendelige dersom karakterene svinser av sted på egen hånd og leseren glemmes. Et eksempel er forfatteren av Game of Thrones-bøkene. Han ville la karakterene leve sitt eget liv, manglet en overordnet plan, og dermed ble det vanskeligere og vanskeligere å få en slags helhetlig retning på alle historietrådene. De fleste leserne hans har gitt opp; de tror ikke at han noensinne vil makte å skrive serien ferdig.
Jeg tror at det er lurt å tenke igjennom hva du har lyst til å fortelle. En spesiell hendelse, et geografisk sted, en idé til en karakter eller en spennende tidsperiode er supre utgangspunkt for historier, men de er ikke historier i seg selv. Det er forfatteren som skaper retningen. Finn den, og du kan sette i gang!
Det er jo ellers alltid tipset til alle som vil skrive: Skriv! For jo mer du skriver, desto mer vil du lære om skrivekunsten.
– Hvis du skulle ha jobbet med noe helt annet, hva ville det ha vært?
– Hmm ... Vel, jeg skulle gjerne ha holdt på mer med sang. Både i studio og på scene. Blitt sanger, rett og slett. Det har vært noen åpne dører underveis, særlig i studietiden – men jeg turte ikke å ta spranget. Jeg fokuserte på å fullføre utdannelsen , selv om jeg strengt tatt ikke utdannet meg til et bestemt yrke. Og så ble jeg forfatter, he, he. Det skulle 20 år gamle Marianne ha visst!
Jeg har jobbet tett med regissører og skuespillere og er nysgjerrig på de to yrkene, men der er det lang vei å gå og mye å lære.
Jeg pleier å spøke med at jeg i mitt neste liv velger realfagveien og blir kjemi-ingeniør. Spøken er ikke valg av yrke, for det tror jeg at jeg hadde trivdes med.
«Serien tar deg med på en spennende reise …»
– Hvilket spørsmål burde jeg ha stilt deg, og hva ville du ha svart?
– Hmm ... Jeg tror: «Det er mange historiske romanserier der ute. Hvorfor burde jeg velge å lese Før demring?»
Og da ville jeg ha svart: «Fordi serien tar deg med på en spennende reise – inn i to kvinnesinn og inn i en tid som føles både uhyggelig nær og veldig fjern. Jeg har gjort mitt aller ytterste for å skrive en historie som har mye å by på. Jeg håper du vil gi den en sjanse og vil lese bok 1, Egen lykkes smed. Ta deg tid til å bli kjent med Amalie, Marthe og samfunnet de lever i. Jeg lover at det vil følge mange følelser og tanker med på reisen.»
Egen lykkes smed
Festningsbyen Fredrikstad, 1789
Amalie vil ikke giftes bort, hun vil bli gullsmed. Hun vil følge i farens og i oldemor Lucias fotspor! Men et opprørende brev, et gufs fra fortiden, har gjort moren fast bestemt på ekteskap for datteren, og det raskt. Amalie legger en dristig plan for å slippe unna – men én mann og ett møte kan hun ikke glemme ...
Marthe kjemper desperat for å brødfø seg selv og faren uten å måtte ty til samme foraktede løsning som moren. Stoltheten fører henne ut på farlige veier og inn i mektige familier. Kan det være starten på et nytt liv? Marthe vil gripe sjansen – eller dø i forsøket.
Den fantastiske omslagsillustrasjonen og designet er laget av Gro Børresen.
***
BLI ABONNENT OG FÅ DEN FØRSTE BOKEN GRATIS!
Du kan også kontakte oss på ordretelefon: 23 30 24 28 eller på e-post: kundeservice@bladkompaniet.no.
Bok 2 kommer 29. april!
Marthe gjør alt hun kan for å pleie Victoria tilbake til helse, og får et stygt sjokk når hun innser at fortiden er farlig nær ved å innhente henne. Plutselig er det ikke bare pasienten hennes som er i fare, og de tette møtene med Lauritz gjør ikke ting enklere ...
Amalies planer om å være så lite attraktiv som mulig for morens utvalgte ektemannskandidat blir brått vanskeligere å gjennomføre. Og jakten på den mystiske Js identitet viser seg å bli vel så krevende.
Omslagsillustrasjon og -design: Gro Børresen
***
Marianne har også blitt intervjuet av Hamar Arbeiderblad. Du kan lese det her (bak betalingsmur):
***
FÅ NYHETER FRA BLADKOMPANIET DIREKTE I INNBOKSEN!
Vær den første til å få nyheter om lanseringer, konkurranser, forfatterintervjuer m.m.
Du kan når som helst stoppe utsendelsen av nyhetsbrevet, og din e-post-adresse vil ikke bli videreformidlet. Vi er opptatt av ditt personvern. Les hvordan vi sikrer dine opplysninger i vår personvernerklæring.