Intervju med Hittebarnet-forfatter Torild Sullivan
Foto: Mona Hauglid
«Å føle en tilhørighet betyr alt»
Dersom du hadde blitt med Torild Sullivan i Celias fotspor ville turen startet i Arendal sentrum, ved huset der Nykterhetskafeen lå på torvet og hvor også det gamle springvannet er kommet på plass igjen. Deretter ville vi beveget oss opp den bratte Bendiksklev, ned den andre kleiva Juellsklev, videre forbi Barbu kirke og opp til Vollene der Bellevue pikehjem en gang lå. Turens endestasjon ville vært Langsæ gård og Kuben museum, rett ved der forfatteren selv ble født i 1947.
Nå er snart den første boken i Hittebarnet å finne i butikkhyllene. Hvordan føles det?
– Dette er jo kjempespennende! Og så er jeg stolt av meg selv fordi jeg endelig fikk gjort ferdig et årelangt prosjekt.
Ja, for dette er din første romanserie. Har du egentlig skrevet hele livet eller begynte du først nå?
– Dette er min første romanserie, men jeg har noen halvferdige prosjekter liggende på Pc-en. Jeg har ikke skrevet hele livet, men skrev alltid lange, innholdsrike stiler i min skoletid og har alltid hatt god fantasi og fortellerglede. Jeg har aldri drømt om å skrive en roman. Jeg har alltid visst at om jeg skulle skrive måtte det bli en underholdende romanserie.
Hvordan kom du på navnet Celia?
– Navnet Cecilia/Celia gav seg selv. Jeg har tatt det etter min kjære lillesøster Sissel, men Sissel føltes litt for moderne i min historie, derfor ble det Cecilia/Celia.
Hva er bakgrunnen for at du valgte å skrive om et hittebarn fra Arendal?
– Arendal er for meg mine røtter og mine minner på godt og vondt. Fortellingen om et "Hittebarn" kom egentlig "rekende på ei fjøl". Serien måtte inneholde temaer jeg var interessert i, som lokalhistorie, politikk, kvinnekamp og klassekamp, ispedd kjærlighet og tragedier som en slik romanserie bør ha.
Dessverre er det slik at arendalitter stort sett kjenner lite til byens storhetstid, seilskutetiden og den rike overklassen. Folk flest har ofte en stereotyp forestilling om at de rike var onde og de fattige var gode og ydmyke. Slik var det nok ikke. Det var mange velgjørere blant de rike og noen som snakket de svake og fattiges sak.
Etter tankespinn og utprøving av ideer ble hittebarnet Celia født, med alle mysterier og løsninger som dukker opp underveis. Jeg håper leserne vil sitte igjen med litt kunnskap og litt ettertanke.
Foto: Mona Hauglid
Hva gjør du utenom å skrive?
– Jeg liker å se gode filmer – særlig kinesiske – og å møte gode venner eller tidligere kolleger til både diskusjoner og god mat. Jeg er også aktiv i Human-Etisk forbund, og så elsker jeg dyr!
Jeg har to søskenkatter Napoelon og Josefine som er totalt ulike av både sinn og skinn, og som jeg elsker over alt på jord. Og utenfor kjøkkenvinduet mitt mater jeg fugler, to til tre rådyr og pinnsvin om sommeren.
Du har vært lærer og aktiv i politikken, har du tatt med deg noe av denne erfaringen inn i skrivingen?
– Jeg satt fire år i Innvandrerrådet for Arendal kommune og var lekdommer i Unes klagenemnd i fire år. Sammen med en god venninne og kollega var jeg også aktiv i Rådgivningsgruppa for asylsøkere og kom da bort i mange hjerteskjærende skjebner. Jeg har sittet ansikt til ansikt i diskusjon med statssekretærer og fått en sak opp for sivilombudsmannen (som vi vant fram på!) Jeg arbeidet i videregående skole, men på 90-tallet byttet jeg til voksenopplæringen. Der ble jeg værende helt til jeg gikk av med pensjon.
Jeg har nok tatt med meg noe av denne erfaringen inn i skrivingen. Blant annet den store urettferdigheten i verden, den store forskjellen på fattig og rik, kvinners rolle, og innvandrerbarna som ofte faller mellom to stoler. Jeg har selv bodd i både Danmark og England, og det gjør noe med en som menneske, det å føle at man ikke riktig hører til noe sted.
Å føle en tilhørighet betyr alt.