Bente Pedersen om Raija

Millioner av bøker ble lest i de nordiske landene da serien kom ut på 1980-tallet. Nå er den gripende fortellingen fra Nordkalotten tilbake i butikkene - i ny drakt!  Vi har tatt en prat med Bente Pedersen om Raija-serien.

 I dag er det relanseringsdag for Raija, rundt 36 år etter første gang første bok kom i butikkene. Hvordan føles det?

Så langt går denne nylanseringa bedre enn forventet. Jeg ser at tidligere lesere har tenkt å kjøpe serien på nytt og at flere driver reineste PR-en for meg overfor yngre generasjoner.

I NRK-intervjuet forteller du at Seriens utgangspunkt var din oldefars fostermor som kom med flyttsamer alene som femåring til Malangen. Kan du fortelle litt mer om dette?

Det hadde ikke blitt noen Raija-serie hvis jeg ikke hadde fått et aha-øyeblikk da jeg skrev historieoppgave på lærerskolen. Jeg fant en setning om barneflyktningene, de som reiste alene, og da slo det meg at dette var en historie jeg hadde hørt før, men ikke reflektert over.

Min mormor hadde ofte fortalt om hennes fars fostermor, Eeva, som bestemor regnet som den viktigste i hele familien. Hun hadde kommet til Malangen med samene da hun var fem. Det var en historie som aldri hadde blitt utbrodert mer enn det, fortalt som et faktum. Jeg forsto at Eeva hadde vært barneflyktning, en sånn som reiste alene.

I nødsår på 1700- og 1800-tallet så en del foreldre i Tornedalen ingen annen råd enn å sende ett eller flere barn fra seg til områder der det var mat. Havet var det store matfatet, der kunne vel ingen sulte. Svenske flyttsamer hadde sitt sommerland ved kysten i Norge. Noen av dem sa seg villige til å ta med et barn til Norge og sette det bort hos høvelige fosterforeldre. Ved kysten hendte det at de ble kompensert for utlegg de hadde hatt på ferden. Det var altså en utveksling av verdier. Noen i både Sverige og Norge mente at det måtte kalles barnehandel, andre tok til orde for at dette skyldtes desperasjon og naken nød fra foreldrenes side, og at det ikke var mer enn rimelig at befrakterne fikk noe igjen for dine utgifter.

Da jeg forsto at denne tråden av nordkalotthistorie angikk meg, måtte jeg vite mer om den, og ut av det jeg leste ble historien om Raija til. Det eneste hun og Eeva har til felles, er denne fliken barndom.

 Hva synes du om de nye omslagene?

Jeg elsket Svein Solems omslag i første runde, for de var heilt i tida. Og jeg elsker Idas omslag nå, for det er heilt i tida. Jeg gleder meg vilt til å se hvordan hun tolker flere av de andre karakterene.

Hvordan kom du frem til navnet Raija?

 Kvinnenavnet Raija ble faktisk ikke brukt i Finland før etter 2.verdenskrig, etter at Finland mistet Karelen til russerne. De tvangsflytta tok med seg sin kultur, og deres helgen Raissa ble til Raija i Finland. Jeg brukte navnet fordi jeg syntes det var så vakkert, og fordi det lydrett lød omtrent som «raja» som betyr grense. Men det var altså ikke et navn som eksisterte på 1700-tallet. Det visste jeg ikke da jeg skreiv serien.

Du har designet ditt eget Raija-sjal. Kan du fortelle litt om dette sjalet?

 Raija kommer til Norge innpakket i et digert brunt sjal. Kvinnfolkene i gamle dager hadde ofte sånne store sjal hvor de først lot snippene gå rundt ryggen, og så knyttet de det foran magen. Deres sjal var nok vevde og doble – altså firkantige, for med vev nyttet man garnet mest. Men da jeg nå skulle lage et sjal til denne strikkeboka mi, måtte det bli et som var vidt slik at snippene kunne rekke rundt bæreren på gammeldags vis, og det måtte være lett å strikke. Derfor ble det rettstrikk på begge sider og økninger på sidene og i midten. Og fordi det ble laget nå, syntes jeg det var moro å slenge på noen paljetter. Men jeg har altså strikka det både med og uten bling, og det skifter uttrykk med ulike materialer. Alt er lov.

Du er en ivrig naturfotograf. Hva ser du etter når du tar bilder?

 Jeg er en glad og ganske udyktig amatør som liker å fange lys i bilder. Det blir mye nordlys og elg, siden jeg bor slik til at jeg bare trenger å åpne kjøkkenvinduet for å se begge deler. Jeg er litt lat også. Men først og fremst er jeg opptatt av lys, og så slenger det nødvendigvis med noe natur. Og hvis jeg er ekstra heldig er ramma og komposisjonen nesten bra. Og noen ganger kan jeg «mikkmakke» det ganske OK etterpå.

Foto: Bente Pedersen

 Hvordan vil du beskrive Skibotn for dem som aldri har vært der?

 Skibotn er ei lita bygd med rundt 600 sjeler. Den ligger ved Lyngenfjorden, og det er rundt 4 mil til finskegrensa. Masse natur med fjell og fjord og elv og dal, og så har vi et ganske bra klima, nettopp fordi vi bor mellom fjell som tar av for det verste som værgudene kan finne på.

Da jeg vokste opp på 1960-tallet var det kvenske stadig levende. Tross myndighetenes fornorskning var det mange i generasjonene før min som fortsatt snakket språket og en del av kulturen var vital. Vi har også element av det sjøsamiske, så vi er i bunnen et trekulturelt samfunn.

Min generasjon har for det meste mista språkene, men det er mange som definerer seg som enten kvener eller samer – eller begge deler. Jeg har innført begrepet nordkalottcocktail, for jeg synes det passer på oss.

 Skibotn er flott for folk som liker å gå tur, sykle i terrenget, gå toppturer, fiske i fjellvann, drive med hundekjøring, kjøre scooter – kort sagt; her er veldig bra hvis du er litt glad i å være ute. Og det er bare snaue 2 timer i bil til Tromsø, så hvis du har urbane tendenser, så kan du få input uten å emigrere. Og så er det en liten time til Finland og EU og litt mer tid til Sverige. Vi er veldig sentrale på Nordkalotten!

Dersom noen skulle tatt en «Raija-tur». Hvilke steder skulle de besøkt for å følge i hennes fotspor?

 Jeg har bevisst prøvd å skrive Raija slik at det ikke er så veldig mange steder som skal identifiseres. Jeg veit av folk som har tatt seg roadtrip i hennes fotspor, og man finner jo det man leter etter, så de har hatt utbytte av turen, det de har fortalt meg. Det er ikke engang noen helt bestemte steder i Skibotn som er brukt som modell for hus og hjem for noen av karakterene. Men om man rusler i fjæra, så kan man nok fornemme stemningen – hvis man altså har fantasi. Og en kjøretur gjennom Tornedalen kan være balsam for sjela. Vid horisont og tid til å tenke.

  Tusen takk for praten. Vi gleder oss over at flere nå får lese om Raija og hennes historie.