HITTEBARNET I SALG NÅ! Les første kapittel

PROLOG

Mai, 1869

Det hang en lett eim av krydder og urter i det tussmørke rommet, men også av søtaktig svette og blod. Lukten kom fra de små bukettene som hang til tørk oppunder taket, mens den svake lukten av blod og svette stammet fra den unge kvinnen på den smale brisken ved langveggen.

Det eneste lyset i rommet kom fra et lite vindu med skitne ruter og fra den spede flammen i ildstedet. En eldre kvinne bøyde seg over sengebrisken og hvisket noen beroligende ord til den unge som lå og peste av smerte.

– Det varer nok ikke lenge nå, lille frøken, trøstet hun med mild stemme. – Pust rolig nå. Pust rolig.

Den unge kvinnen stønnet. Hun bet seg i leppen så den blødde, og en tørr og skrukkete hånd tørket blodet forsiktig bort med en klut. Hun skrek ikke som så mange fødende, stønnet bare mens hun knep øynene hardt igjen. Det var som om hun ikke ønsket å se på kvinnen som hjalp henne. Hun visste at om hun skrek, kunne noen høre henne og komme for å undersøke hva som var på ferde. Selv om den lille hytta lå øde til, gikk hovedveien østover på den andre siden av vannet.

Nå på sommerstid var det mye folk ute, og ingen måtte få vite. Et lite pikebarn ble født denne milde mainatten. Mens månestrålene speilet seg i det mørke vannet, og den lette brisen lekte mellom busker og trær og frembrakte naturens vakreste musikk, skrek den lille av sine lungers fulle kraft en liten stund. Så tidde hun.

– Vil De ikke se henne, frøken? spurte den gamle som stod og reivet den lille. Det kom et sårt hulk fra brisken. – Nei, jeg kan ikke! Da vil jeg aldri klare å gå herfra uten henne. Det hadde kanskje vært bedre om hun døde!

Den gamle hørte fortvilelsen i stemmen, så på barnet og ristet svakt på hodet. Å nei, du, tenkte hun. Har du overlevd innsnørt bak trange korsetter i mange måneder, så har du nok bestemt deg for å leve, lille venn.

Snart ble det stille i rommet. Den nyfødte lukket øynene og sovnet i flettekurven som var gjort klar. Den gamle så på henne. Det var et svært vakkert barn. Håret var kullsvart og tykt, og huden hadde et gyllent skjær. Det eneste som skjemmet, var en neve stor, hjerteformet føflekk på venstre bryst, lik den moren hadde på sitt høyre.

– Som om hun skulle ha to hjerter, tenkte den gamle mens hun lot fingrene kjenne på det myke kasjmirsjalet den lille var blitt tullet inn i.

– Kom hit, er du snill.

Den gamle gikk bort til brisken der kvinnen hadde heist seg opp på albuene.

– Vær snill å ta av meg dette smykket. Hun pekte på et vakkert lite smykke hun hadde rundt halsen. – Heng det rundt halsen på barnet når du …

Stemmen brast, og hun sank tilbake mot puta igjen. Den gamle løsnet forsiktig låsen i gullsmykket og holdt det varsomt mellom tommel og pekefinger.

– Og husk at siden det ble en pike, skal hun hete Cecilia etter min mor, fortsatte den unge. – Glem ikke det! Smykket og navnet er alt jeg gir henne, arme sjel. Og du vet hva du har å gjøre? Du svikter meg vel ikke?

Kvinnen så med blanke øyne på den gamle, som ristet på hodet. – Jeg skal gjøre det vi er blitt enige om, sa hun rolig mens hun så på det nydelige anhenget. Det bestod av en liten fugl med åpent nebb som satt på en liten kvist. En vakker, liten blå stein var fuglens øye.

– Det er et pent smykke, frøken, sa hun rolig og la det ved barnets hode.

To netter senere forlot de to kvinnene den lille hytta. Den unge forsvant en vei, den eldre gikk i motsatt retning. Hun bar på en kurv, og i kurven lå et lite pikebarn.

Kapittel 1

Nesten atten år senere

Celia strakte på seg i senga, løftet hodet og så over på Emily som fremdeles sov. Så la hun seg ned igjen og ble liggende og stirre opp i taket. Det blir rart å våkne opp uten å ha Emily der, tenkte hun og sukket. De hadde vært som søstre i nesten atten år, men når sommeren var over, skulle deres veier skilles. Hun sukket igjen, snudde hodet og stirret drømmende på morgensolens stråler som danset på veggen i det hyggelige værelset, og lot tankene fly. På slike dager pleide vi å leke i hagen, Laurits og jeg. Hun smilte for seg selv, men det var ikke noe lykkelig smil. Det var bittersøtt, for det var for sent for slike drømmer nå.

Jeg er et fjols, tenkte hun. Den Laurits jeg kjente i barndommen, er ikke lenger interessert i meg.

Han hadde alt vært på sin første seilas, og nå gikk han på Poppes navigasjonsskole nede i Barbu og skulle bli styrmann på briggen Aurora. Snart var det eksamen, og når den var tatt, ville han dra ut igjen. Tanken på ham ville ikke slippe taket.

– Du var som en storebror for meg, hvisket hun og så den staute, unge mannen for sitt indre.

Som en god og trygg storebror hadde han vært, sønnen til gartneren og hjelpemannen på madam Møllers pikehjem. Men nå var det ikke lenger bare søsterlige følelser hun hadde for ham. Etter at han kom hjem fra seilasen i vår, hadde hjertet fortalt henne noe annet.

Vil han forsvinne ut av mitt liv for godt nå? undret hun. Skal vi bli som fremmede for hverandre heretter?

Celia kjente at tanken gjorde henne trist. Hun ville savne ham, akkurat som hun ville savne tryggheten og varmen på pikehjemmet der hun hadde bodd hele sitt unge liv. Nå skulle hun snart stå på egne bein. Var man blitt konfirmert og ble regnet som voksen, skulle man ut og tjene og klare seg selv. Heldigvis hadde de fått være på hjemmet lenger enn det som var vanlig, men nå var det ubønnhørlig slutt. Emily skulle til flotte Pusnes gård på Tromøy, og selv hadde hun fått post hos reder, kjøpmann og konsul Thomassen nede i byen, i en av de flotte bygårdene som ble reist etter den store bybrannen i 1868, året før hun ble født. Det var en blanding av sorg og spenning hun følte på nå. For etter dette ble hun virkelig alene i verden, hun som aldri hadde kjent foreldrene og derfor ikke hadde noen slekt som hun visste om. Husets kokke hadde funnet henne på trappa en maimorgen for snart atten år siden. Både mor Alma, som var kokke og husmor og bestyrte pikehjemmet, og hushjelpen Karen, hadde vært som mødre for henne, akkurat som de hadde vært for de andre pikene på madam Møllers pikehjem.

– Du har vært heldig tross alt, Celia, skjente hun på seg selv. – Ikke noe klaging nå. Vis deg takknemlig og gjør en god jobb, så går det nok bra!

– God morgen! Emilys muntre stemme fikk henne til å smile igjen, denne gangen et tilfreds smil. – God morgen! Så du er endelig våken?

Emily lo og rullet seg over på siden og så på henne. – Og du ligger og drømmer som vanlig, ser jeg! Celia smilte, reiste seg og satte beina på gulvet.

– Jeg lå bare og tenkte, sa hun rolig og gikk over til vaskeservanten og helte oppi litt vann fra mugga. Man trengte ikke varmt vann nå som sommeren nærmet seg for fullt, og det kjølige vannet vasket bort de siste spor av nattens søvn.

– Hva tenkte du på, da? På Laurits, formoder jeg?

Emilys ertende latter fikk Celia til å rødme lett, men hun smilte og nikket.

– På ham også, sa hun bare, for Emily var den eneste som visste hvor betatt hun var av Laurits.

– Hvorfor gir du ham ikke et tegn, Celia?

– Men Emily! Du forstår da at det ikke går an!

– Hvem bestemmer det, om jeg tør spørre?

– Åh, Emily, gi deg nå. Du vet at han ser på meg som en søster og som et barn. Han er jo to år eldre enn meg.

– Akkurat passe alder for en ektemann, spør du meg! Leende slo Emily dyna til side og stod opp, hun også. Hun strakte den unge, sterke kroppen og gjespet.

– Det er ikke mange ukene nå, Celia, så må vi lage frokost for andre. Fra september blir det slutt på å komme til ferdig dekket bord.

Celia så på romvenninnen og smilte oppmuntrende.

– Det skal nok gå bra. Bare vi får mat og en seng å sove i, så skal vi ikke klage.

Hun var ingen skjønnhet, Emily. Litt stor og frodig, med et søtt smil og et godt lynne. Håret var tykt og blondt og øynene grågrønne. Den rake motsetning til henne selv som var liten og spe, men sterk som en bjørn, ifølge Alma. Håret hennes var mørkt med et islett av kobber, og hudfargen var som på ei fantejente, hadde Laurits sagt en sommerkveld for noen år siden da de hadde sittet oppe i et epletre.

– Du skal se du er av farende folk, du, med de fargene, hadde han sagt. Øynene dine er nesten svarte og øyenbrynene dine som svalevinger, hadde han poetisk og lattermildt lagt til.

Hun hadde bare ledd det bort, men da hun lå i senga den samme kvelden, hadde hun for første gang tenkt på det han hadde sagt. Var hun av farende folk? Hun hadde slått tanken fra seg igjen da, men den hadde likevel dukket opp av og til, for den vesle kystbyen hadde ofte besøk av dette omreisende folket. De fleste kom i noen holker av noen båter og slo seg ned for et par tre dager av gangen, og det hadde også vært et slikt følge som hadde oppholdt seg i byen den sommeren hun ble født, var hun blitt fortalt.

Jeg får nok aldri vite hvor jeg kommer fra, tenkte hun ofte senere. Får aldri vite hvem som er min mor og far. Og det spiller ingen rolle heller, for de ville ikke ha meg, og da kan det være det samme!

Hun visste at det var en dårlig trøst som ikke fjernet smerten hun av og til kjente, men det var den eneste trøsten hun hadde.

– Hjelp meg med flettene, er du snill!

Hun lo mot Emily, for det var det samme ritualet hver morgen. – Hvem skal hjelpe deg med håret når du bor på Pusnes, da, Emily? Er det ikke på tide du begynner å flette det selv?

Emily bare trakk på skuldrene, og med et stort smil stilte Celia seg bak henne og flettet det tykke, lyse håret hennes, satte det opp som en krone på toppen av hodet og festet det med hårnåler.

Hun visste godt at Emily kunne flette sitt eget hår, men det var alltid så hyggelig når de hjalp hverandre.

– Da kan jeg innbille meg at du er moren min, hadde hun sagt for noen år siden.

Emily hadde ledd da hun sa det, men Celia hadde hørt sårheten i stemmen hennes. Til gjengjeld hadde Emily børstet hennes hår om kveldene før de la seg. Og Celia hadde mer enn en gang lukket øynene og innbilt seg at det var moren hennes som børstet det, husket hun.

Det store og velutstyrte kjøkkenet lå og badet i morgensol da de kom inn.

– God morgen, alle sammen!

Trøtte, men smilende ansikter møtte dem. De fire skolejentene satt på sine faste plasser og spiste havregrøt, mens hushjelpen Marthe kun drakk kaffe og Karen gomlet på ei tykk brødskive med prim. Alma, husmor og kokke på pikehjemmet, satt med en kaffekvern mellom de tykke lårene og sveivet i vei. En god duft av nymalt kaffe spredte seg, og Celia snuste ut i lufta og smilte fornøyd.

– Nå? Har dere sovet godt i natt?

Det var Marthe som spurte, unge, frodige Marthe som var forlovet med en sjømann og bare gikk og ventet på å få gifte seg. – Det var ganske varmt i natt, la hun til og tok en god sup av kaffen hun hadde slått opp på skåla for at den skulle bli fortere kald.

– Jeg sover alltid godt, jeg, Marthe, sa Emily og satte seg. – Men takk som spør.

– Jeg også, sa Celia og strøk den yngste av jentene i huset, lille Sofie på sju år, på kinnet.

– Så fint du er flettet i dag, Sofie!

Jentungen strålte og så over på Karen. – Hører du det, Karen! Celia synes jeg er fin!

Håret var flettet stramt opp fra tinningene og bundet sammen med ei rød silkesløyfe på toppen av hodet, resten hang som et fossefall nedover ryggen hennes. Karen nikket og smilte.

– Jo visst er du fin, Sofiemor, men jeg har ikke tid til å gjøre det hver morgen, vet du. Det var Karens oppgave å se til skolepikene hver morgen, sørge for at de var rene, og at klærne var hele og flekkfrie. Celia hadde spurt henne en gang for lenge siden hvorfor hun ikke hadde egne barn.

– Jeg rakk ikke det, ser du, hadde hun svart. – Vi var nygifte, mannen min og jeg, da han dro ut. Men han kom aldri tilbake. Han døde i en stygg fallulykke. Og jeg er ikke den eneste det har skjedd for. Gud er ikke god mot sjømannskonene og deres barn.

Da hadde Celia lagt armene rundt halsen til Karen.

– Jeg kan være barnet ditt, hadde hun sagt, og Karen hadde nikket og sagt at helt siden hun begynte å arbeide på madam Møllers pikehjem, så hadde hun hatt mange barn. Søte piker som hun hadde tatt vare på. Jo, de var glad i Karen, alle madam Møllers piker.

– Se, Celia! Sofie satt med åpen munn og dro overleppa vekk med to fingre. – Jeg har mistet en tann igjen!

– Har du sett på maken! Nå får vi håpe at tannfeen kommer i natt.

– Tror du det, Celia?

– Den har da kommet når de andre har felt tenner, svarte Alma, samtidig som hun så strengt på Elise på tretten som smilte lurt og skulle til å si noe.

– Dere har hatt besøk av tannfeen alle sammen, gjentok hun, og Elise bøyde nakken, mens de to elleveåringene Åsta og Lilly så på hverandre og kniste skadefro. Celia så på kokka med et varmt blikk. Hun var streng, men rettferdig, hadde madam Møller ment, og hun hadde mer eller mindre overlatt oppdragelsen av pikene til henne. Og de var blitt godt oppdratt alle sammen, og derfor var de ettertraktet som tjenestepiker i de bedrestilte hjemmene i den lille sørlandsbyen.

– Nei, se det, dere. Der kommer jo Hanen vår!

Kommentaren fra kokka ble møtt med latter fra skolejentene og med et smil fra de andre, som den ble hver morgen når replikken falt.

– Jajamensann, sa Hanen. – Jeg må jo se til at hønene og kyllingene mine har det bra.

Og igjen lo de yngste og så på den høye, senete mannen med de grove hendene og de milde, blå øynene. Hanen, far til Laurits, het Lars Svendsen og var stedets hestekar, gartner og vaktmester og en farsfigur for dem alle. Han var blitt døpt Hanen av kokka, fordi han var den eneste mannen der.

– Den eneste hanen i kurven her, hadde hun sagt, og etter det ble han kalt Hanen. Han kom innom kjøkkenet hver dag til frokost, og satte seg på sin faste plass ved bordet. Alma var raskt på pletten og skjenket i en stor kopp kaffe til ham.

– Den er nykokt, sa hun.

Lars smilte og takket mens han så på småjentene med et ertende blikk. – Ikke i dag heller?

De ristet som vanlig på hodet til dette daglige spørsmålet. Det var kaffe det gjaldt. Både Elise, Åsta og Lilly hadde alle lyst på kaffe, noe som kokka hadde nektet dem på ordre fra madam Møller.

– Men de fleste på skolen får kaffe og sukkermat til frokost, hadde de protestert. – Her får vi bare havregrøt og melk.

Da hadde Alma satt hendene på hoftene og sett strengt på dem. – Dere er ikke fattigunger, og her skal det spises havregrøt og drikkes melk. Det vil holde dere sunne og friske. Det har madam Møllers bror lært oss. Og de hadde bøyd hodet og godtatt at de ikke fikk kaffe, for madam Møllers bror var lege inne i Kristiania. Og leger visste jo best.

– Det er bare to år til jeg kan drikke kaffe, sa Elise og satte nesa i været.

– Ja, det er det, Elisemor, sa Lars og blunket til henne. – Snart er du en voksen dame.

De hadde blitt enige med madam Møller om at femten år skulle være grensen.

– Rett i ryggen, Elise! Unge damer sitter ikke lutrygget og plukker på neglene! Alma så strengt på henne, og Elise rettet seg opp. Det var viktig å være dame for henne nå, søte, lille Elise som leste romantiske historier og helst ville sitte foran et speil og ordne med det lange håret sitt.

Det summet av lave stemmer og klirret i kopper og glass rundt det store, blankskurte kjøkkenbordet. Celia elsket disse morgenstundene fylt av trygghet og varme, der en kunne sitte og lytte til småpraten eller sitte i egne tanker. Men tiden gikk altfor fort, og kokkas stemme avbrøt tankene hennes.

– Raska på, piker, ellers kommer dere for sent! Ikke glem matpakkene og melkeflaskene deres! Og kom rett hjem etter skolen! Alma stod med hendene i siden og så strengt på dem.

Celia så på de yngre jentene som spratt opp som små soldater. Ingen fra madam Møllers pikehjem kom for sent på skolen. Det hadde hun hørt helt fra sin egen første skoledag. Om det bare hadde vært meg som var på vei til skolen nå, tenkte hun og dro pusten dypt. Det hadde vært en deilig tid som hun så tilbake på med glede. Selv om hun av og til var blitt ertet, både for å være fantejente og hittebarn, hadde hun virkelig likt seg på skolen, hun hadde sugd til seg lærdom og nytt hvert sekund. Lese- og læregleden hadde holdt seg. Hun hadde fått lov å gå på jakt i madam Møllers bokhyller, og hun tok også noen turer til byens bibliotek på Tyholmen. Det var både museum og bibliotek, opprettet av Leseselskabet, som bestod av noen av byens rikeste borgere.

Da småpikene var vel av gåre, tok de voksne seg tid til nok en kopp kaffe og litt småprat. Det var den aller beste tiden og en god start på dagen, denne rolige morgenstunden sammen med dem hun holdt så av. Bortsett fra Marthe som bare hadde vært hos dem i fire år, hadde hun kjent de andre tre hele sitt unge liv, mennesker som hadde vært der i stedet for en mor og en far. Og Lars var til og med far til Laurits!

Et sukk av velvære unnslapp henne, og Emily så på henne.

– Er det noe galt?

– Nei, egentlig ikke, men jeg tenkte at det blir jo rart ikke å skulle sitte sammen her ved dette kjøkkenbordet hver morgen.

Lars som var i ferd med å tømme sin andre kaffekopp, så på dem. – Det kommer til å gå så bra så, tuppene mine! Og dere skal jo ikke dra fra byen! Det blir mange muligheter til å komme på besøk, kan dere vite!

Celia så takknemlig på ham og nikket. – Ja, det gjør det helt sikkert, Lars. Og vi skal komme, kan du skjønne. Dette er jo hjemmet vårt! Vil Laurits være her da, tro? undret hun, men hun sa ingenting.

– Nei, nå får vi ta fatt! Almas stemme lød bestemt, og alle reiste seg som på kommando da arbeidsoppgavene ble fordelt. Det var mye å gjøre både i det store hovedhuset hvor pikene holdt til, og i madam Møllers mindre hus, som de også måtte ta seg av. Siden skoleslutt og konfirmasjonen for snart to år siden, var Celia og Emily blitt lært opp i søm og i huslige sysler og plikter. To gode og nyttige år, hadde madam Møller ment.

De skulle være godt oppdratt og dyktige tjenestepiker, hadde hun forlangt, og nå var de både godt oppdratt og flinke, både hun og Emily. Emily trivdes, mens hun selv syntes egentlig det var lite interessant med søm og annet håndarbeid, vinduspuss, gulvvask, klesvask, matlaging og brød- og kakebaking.

Hvorfor kunne jeg ikke fått fortsette på skolen? tenkte hun igjen og kjente på sårheten. Jeg kunne ha blitt en god lærerinne for småpiker, slik som lærer Gabrielsen foreslo for madam Møller. Men slik var det altså ikke blitt, og hun følte seg plutselig litt skamfull over å tenke slik. For de hadde det veldig bra, pikene som ble tatt inn på madam Møllers pikehjem.

– Celia, du må gå over til madammen og pusse vinduene både innvendig og utvendig. De fine fruene kommer for å spille kort i morgen, og hun kan ikke være bekjent av slike skitne vindusruter, fikk jeg beskjed om.

De fine fruene.

Kokka hadde lagt trykk på de tre ordene, som hun alltid gjorde når hun snakket om madam Møllers venninner, og Celia smilte for seg selv da hun senere gikk over tunet til madam Møllers hus. Syrinene stod alt i knopp og sendte en svak blomsterduft over plassen.

Alma sa alltid De fine fruene når hun snakket om madam Møllers venninner. Det hørtes ikke akkurat ut som om hun var begeistret for dem, nei!

Celia hadde aldri tort å spørre hva De fine fruene betydde da hun var yngre, men etter hvert hadde hun jo forstått. De fine fruene, det var de som var rike, de som bodde i store hus med flotte hager, de som hadde tjenestefolk, kusker og gartnere.

Og det var jo mange slike fine fruer i den lille byen. Mange arendalsborgere som hadde tjent store formuer på seilskip og handel og var kjent for sine flotte hus og praktfulle hager. De hadde hustruer og barn som følte seg høyt hevet over allmuen, som hun selv og hennes like ble kalt.

 – Det ligger skuter fra Arendal i nesten hver havn over hele verden, hadde Laurits sagt etter sin første tur til sjøs. Og hun hadde trodd ham på det, husket hun.

– Jeg hører i hvert fall ikke til blant de fine, humret hun og svingte med bøttene. – Og jeg kommer aldri til å høre til blant dem.