LES FØRSTE KAPITTEL AV RAIJA

– ÄITI, JEG ER SULTEN! Äiti! Mamma!

Den tynne barnestemmen går over i sutring. To store, mørke barneøyne stirrer halvt bebreidende, halvt tryglende på den magre kvinnen ved steinovnen. Hun sitter med et spebarn i armene. Vesle-Matti fikk iallfall stille litt av sulten sin. Marja har fortsatt melk til yngstebarnet. Så lenge det varer.

Ingen av dem er mette. Det er lenge siden de har lagt seg uten å ha sulten som sengekamerat.

– Äiti! klynker jentungen og stikker en skitten tommel i munnen.

– Vil du tie, Tyttø! En grov stemme runger under det lave tømmertaket. Faren setter blikket i datteren.

– Raija-lille, skynder Marja seg å si mens hun bretter bedre om minstebarnet.

– Vi er sultne, alle sammen. Det må være slik, ungen min! Ikke mas mer om det nå. Vesle-Matti skal sove, og da må du som er stor og flink jente, være stille. Lag en liten historie, du, vesle-Raija! Du er så flink til det.

Raija ser mørkøyd på moren, men setter seg lydig ned og betrakter stille moren og veslebarnet.

Lage en historie! Det var sannelig lettere sagt enn gjort. Raija kunne ikke drømme bestandig. Det var ikke bestandig hun ville. Hun hadde ennå ikke oppdaget at det går an å flykte inn i fantasien. Det brennende barneblikket så på moren. Erkki-Marja var trett. Knapt 30 år gammel, men allerede slitt og mager. Hun hadde – i en ungdom som syntes å tilhøre en annen tidsalder, vært en frodig og rødkinnet ungjente. Fortsatt kunne hun kalles vakker, men den blendende skjønnheten var falmet. Håret – som pleide å skinne som modent korn under sommerhimmelen, var trukket stramt vekk fra ansiktet og festet i en knute i nakken. Glansen i lokkene var bare et ungdomsminne.

Erkki-Marja hadde fått arbeide hardt. De eide sitt eget stykke jord, Erkki og hans Marja, men jorda var skrinn – og frosten var en tyv i høstnettene, et uberegnelig bekjentskap som ikke alltid kunngjorde sine besøk på forhånd.

Både Erkki og Marja mintes godt uårene på 1690-tallet. De hadde håpet barna deres skulle slippe slike barndomsminner. De hadde håpet barna skulle slippe å minnes smaken av barkebrød.

Men håp og drømmer er lite å sette sin lit til – iallfall for fattigfolk.

De hadde hatt en ku på båsen, Erkki og Marja. Nå er båsen tom. Sommeren og høsten slo feil i 1716. Katastrofen ble fullkommen da det samme skjedde året etter. To hungersår på rad var nok til å knuse motet hos noen og hver. Erkki og Marja hadde fått reddet litt av kornet, men det lille var ingenting å selge, og det var heller ikke nok til å brødfø familien over vinteren.

Skattene var et åk. De måtte sette seg i dypere gjeld enn noen av dem ønsket, og fortsatt led de. Kua måtte de selge, uten at de slantene holdt i det lange løp. Det ble til at brødene Marja bakte, besto av mer bark for hver gang. Nå – i slutten av februar i året 1718, var det mer bark enn mel i dem.

For Erkki var det verst å se kone og barn tape glansen i øynene og bli tynnere og tynnere – uten at han kunne gjøre noe.

Han var en stolt mann, og han hadde hatt planer og håp for så mye. Marja fortjente mer enn hun hadde fått – og ungene skulle ha sluppet sulten.

Det skar ham i hjertet å se Raijas lille, tapre, triste ansikt. Hun prøvde fortvilet å få bukt med uhyret som gnagde henne innenfra – sulten som satt i kroppen, og som ikke lot seg stagge av barkebrød. Det plagde Erkki å tenke på at Raija og Matti skulle vokse opp i et hjem hvor nøden hersket. Etter disse årene satt han i slik gjeld at det skulle mange usedvanlig gode år til for å gjøre ham gjeldfri – om han noensinne ble det.

Fremtiden han skimtet, var alt annet enn lys. Om han nå ble tvunget inn i krigen … En visste aldri hvordan krigen ville ende, eller hvor lenge den ville vare. Herskerne fortalte ikke småfolk om sine planer. Men det var småfolk som fikk lide for kongers og hærmenns maktsyke og drømmer om store seire.

Marja reiste seg og la Matti ned i vogga. Erkki hadde selv snekret den. Han var flink med hendene, så de hadde et møblement de kunne være stolte av. Vogga hadde Erkki snekret til Raija – stolt som en hane over den vakre datteren Marja hadde født ham.

Nå var det Matti som lå i vogga. Erkki hadde ikke vært mindre glad for gutten, sønnen han alltid hadde håpet å få – enda Raija hadde en helt spesiell plass i farens hjerte. Erkki så helst at yngstebarnet ikke var kommet i en tid da det var vanskelig med mat og landet var med i en krig Erkki Alatalo ikke så noen ende på.

Det hadde vært bedre tider å bli født inn i, det var sikkert.

Matti gurglet fornøyd i vuggen. En stor varme fylte brystet til Raija. Hun elsket veslebroren – han var det deiligste, nydeligste hun visste om. Hun kunne ofre alt for veslebroren sin.

Hun ble sittende og gynge ham i søvn. De små hendene strakte seg mot henne. Raija lot ham gripe pekefingeren hennes. Den vesle hånden holdt mykt om den tynne fingeren. Noe som lignet et smil strøk over det bittelille ansiktet, så falt de brune øynene igjen – og han sov. Mett og lykkelig uvitende om at han levde i et land merket av krig og nød.

Erkki treiv jakke og lue og strøk på dør. Mørk i ansiktet og svart i øynene. Han drev forbi jordene sine. Forbi jordene til naboene. Ingen var bedre stilt enn andre. Kunne høsten slå feil enda et år? Erkki ville ikke lenger spekulere. Men han måtte. Han hadde ansvar. Krigen …

Det hamret bak pannen hans. Skrittene hans hadde en plan – han nærmet seg et mål. Marja ville protestere, han visste det. Marja ville gråte og be, og det kunne få henne til å vende seg fra ham. Tanken var vond. Men det fantes vondere tanker bak Erkkis panne.

Han hadde tatt en avgjørelse – den tyngste og verste i sitt liv. Men det måtte være slik. Og han gjorde det av kjærlighet til sine barn. Det hendte en far måtte ta tunge avgjørelser nettopp av kjærlighet til sine barn …

Erkki fant lav’voene. Han hadde hørt fortalt at en samefamilie fra Ruija – havlandet, ledet et tokt mot havet – mot nord. En jente hadde kunnet fortelle at det var Pehr – som hadde giftet seg med Ravna, datter av Matte som døde for litt siden. Ravna hadde giftet seg fra de finske lappmarkene til landet ved havet.

Erkki Alatalo steg inn i lav’voen til samen fra nord.

– Päivä! Mitä kuulu? hilste han. – God dag! Hvordan står det til?

– Kiitos, hyvää! Takk bra! svarte Pehr slik skikken krevde det.

Tre øyepar møtte Erkki. Pehr, kona hans og sønnen. Erkki så dem knapt. Han satte seg og følte seg som en usling.

– Du er på vei nordover, konstaterte Erkki.

Pehr nikket. Han var en fargerik skikkelse – i dork og kofte, og med sorger og gleder preget i ansiktet. Vær og vind hadde gjort huden mørk og furet, håret var blåsvart og stritt, øynene et sted mellom gult og brunt. Gammel var han ikke – men livet hadde lagt år til hans alder.

– Det blir markedet først. Oppe i Lyngen. Iw’go-batta, sa han på samisk, og oversatte til finsk like etter: – Jukeanperä.

Lyngsbotn, grenda nesten innerst i Lyngenfjorden, var det første målet til Pehr. Erkki hadde hørt om stedene. Fortellingene om Ruija var mange.

– Å, jeg skulle aldri ha dratt ut på denne ferden! sukket Pehr – eller Finn-Peeri som han kaltes av kjente i Tornedalen.

– Det har ikke kommet noe godt ut av denne reisen. Han ristet på hodet, og Erkki så ansiktet til Ravna mørkne. Det var sorg i ansiktene deres. Og han husket Matte – Ravnas far. Han var jo nylig død. Han mumlet noen deltagende ord.

– Ja, hadde det vært alt! sukket Pehr tungt. –Matte var gammel. Han hadde fått noe ut av denne verden. Pehr tok en pause.

– Jeg mistet datter min på denne turen. Bare døde for oss, vesle Laila. Syknet hen. Noe tæret henne opp innenfra, og vi kunne ingenting gjøre. Hun hostet blod, Laila. Døde for meg, vesle jenta …

– Var hun gammel, datter din? spurte Erkki og forsto den andres stille sorg.

– Sju somre. Sju somre, var Laila. Pehr ble uenderlig gammel et øyeblikk. – Men Mik’kal – sønn min, gjør det lettere! Gutten er fjorten. Alt voksen kar!

Pehr slo ut med armen og klappet sønnen på skulderen.

For første gang så Erkki nærmere på ham. Jo, det var en staut gutt – slik Pehr selv sa. Øynene var lysere enn farens, uten det beregnende glimtet som kjennetegnet Finn-Peeri. Ansiktet var kraftig og kantet, men ikke uskjønt. Trekkene var merkelig ferdige til å tilhøre en så ung gutt.

– Tre døtre har jeg mistet, fortalte Pehr. – Dødd fra oss. Mik’kal er eneste sønnen min.

– Jeg har en datter, sa Erkki. Ordene lå liksom og dirret i luften. – Og en sønn. Raija er åtte. Matti er desemberbarn …

– Det er smått stell her i traktene, kom det fra Pehr. – Lite på deg også, Erkki?

Raijas far visste at samen hadde gjennomskuet ham. Samtaleemnet ble ikke skiftet like tilfeldig som det kunne virke. Tonefallet og ansiktsuttrykket røpet Pehr.

Erkki bekreftet samens antagelse. Det var noe som alle kunne se. Høsten slo feil. Vinteren hadde vært lang, men var nå på hell. Erkki satte sin lit til dette nye året, 1718, men han våget ikke lenger å legge alt i Guds hender. Hittil hadde han gjort det. Men tvilen snek seg inn sammen med barken som stadig satte større smak på det daglige brød. Erkki husket ikke lenger hvordan brød bakt av rent mel smakte. Det var tresmaken han forbandt med ordet brød.

– I Ruija er det ikke nød, fortalte Pehr. – Der går det an å leve både for voksne og unger. Ingen sulter der, Erkki-far!

– Å, det kan vel bli bedre tider her også! innvendte Erkki – men trodde ikke på det selv engang.

– Vi har flere finner som følger oss til kysten, sa Pehr. Øynene lyste kattegult i mørket. – Flere familier som har gitt opp å slåss mot nøden her i landet. Har du tenkt på det, Erkki? Mye jord for flittige bønder ved havet!

Erkki ristet på hodet.

– Ikke meg! sa han vemodig. –Jeg har for dype røtter i denne jorda, slo han fast.

– Du er ikke sulten nok! lo Pehr, men smilet nådde ikke opp til øynene.

– Sultnere enn du tror, svarte Tornedalsbonden. – Det er altså godt der ute ved havet?

– Folk arbeider der som her, sa Pehr med et skuldertrekk.

– Ikke alle lever i velstand. Men en går ikke sulten til sengs …

– Mange finner drar nordover … Erkki så ned på sine egne, slitte never.

– Ikke uten grunn, slo Pehr fast.

– Jeg vil be deg om en tjeneste, sa Erkki fort uten å møte det plagsomt skarpe blikket til samen. Pehr visste på forhånd.

– Jeg forstår. Det skulle nok la seg gjøre. Pehr rynket brynene sammen.

– En fra eller til spiller ikke så stor rolle. Hva med deg selv, Erkki? Fristes du ikke selv, også?

Erkki ristet langsomt og sorgtungt på hodet.

– Hva mener han? Guttestemmen fikk Erkki til å fare sammen. Den dårlige samvittigheten stakk frem.

Finn-Peeris sønn så spørrende på bonden fra Tornedalen. Erkki ble slått av det milde draget over unggutten. Han syntes å utstråle en varme Erkki sjelden hadde sett hos noe menneske. Vennlighet, godhet – en måtte øyeblikkelig fatte tillit til ham. Det var iallfall ikke en arv fra faren. Pehr var slu. Erkki ville ikke ha stolt på ham – hvis han ikke hadde følt seg tvunget til det.

– Mik’kal spør for mye, unnskyldte Pehr sønnen. Så smilte han.

– Jeg mener Erkki tenker å sende ungene med oss. Til Ruija…

– Bare en av dem! sa Erkki Alatalo fort. – Bare Raija. Gutten er så liten…

Erkki kunne formelig føle ungguttens anklagende blikk på seg. Ungdommen har andre tanker. Selv var han tvunget til å se den nakne og brutale virkeligheten i øynene. Men det var tungt å møte det ravgule blikket til samegutten.

– Jeg har hørt andre sender ungene til Ruija. Stemmen hans lød hul, og han visste at han forsøkte å rettferdiggjøre seg selv.

– De får det bra der. Folk der tar dem til seg som sine egne. Ikke alle kan få barn. Andre kan ikke fø dem… Han smilte bittert, og gutten slo blikket ned.

– Jeg orker ikke se jentungen sulte her. Det kan ikke være så galt i Ruija – hun vil få det bedre dit hun kommer. Jeg har gjeld. Om høsten slår feil igjen – ja, da er det ikke rare stellet med oss. Matti ble født like før nyåret …

– Vi vil finne gode foreldre til datteren din! Det kom bestemt fra Ravna. En merkelig glød kom til syne i øynene hennes. Hun stirret like inn i sjelen på Erkki Alatalo. Med trykk på hver stavelse sa hun: – Jeg lover deg, Erkki Alatalo, at datteren din skal få det godt i Ruija! Hun skal få de beste foreldrene som er!

Erkki følte seg merkelig nok beroliget. Dette løftet var gitt med en slik overbevisning og styrke at han kjente seg skråsikker på at samekvinnen ville gjøre sitt ytterste for å finne et godt hjem til Raija.

– Jeg kan ikke betale dere for dette … Pehr vinket avvergende med en rynkete neve.

– Ikke snakk om det! Ikke snakk om det! Skal jeg ikke få gjøre deg en tjeneste? Jeg ser at det er dårlig her. Jeg tar med meg jentungen opp til Ruija hvor det går an å vokse opp! Skulle jeg ta meg betalt for det? Han lo.

– Ikke skulle det bli vanskelig å få plassert jentungen heller. Folk fra traktene rundt Lyngenfjorden – ja, langt nordfra og fra Lappmarkene samles i Lyngsbotn når det er marked. Du skal ikke få angre på at du kom til meg, Erkki! Datteren din skal få det som en liten prinsesse i Ruija, tro du meg!

– Når drar du?

Pehr så i teltveggen da han svarte: – I morgen.

Svaret var som et slag under beltet for Erkki. Han hadde regnet med mer tid. Mer tid til å forberede både Raija og Marja – og seg selv. Han fikk det med ett travelt med å komme seg av gårde. De ble enige om at han skulle komme med Raija til samene dagen etter.

De vanlige høflighetsfrasene ble utvekslet, men Erkki visste knapt hva han sa. Heller ikke klarte han å møte blikket til fjortenåringen Mik’kal. Han syntes det lå et hav av anklager i de smale øynene til gutten – i grenselandet mellom barn og mann. Erkki strøk på dør.

Mik’kal reiste seg litt etter og gikk ut. Han forsto farens motiver, han ville gjerne tjene noen slanter på denne «tjenesten». Samme hvem jentungen ble plassert hos i Ruija, ville de måtte betale. Mik’kal tvilte ikke på at faren ville ta hardt i når han satte prisen. Og han ante også hva moren hadde i tankene. Laila var nylig blitt revet bort fra dem, og Ravna hadde knapt kommet over det. Hun vente seg liksom ikke til tanken at datteren ikke var mer.

Vinden slo mot kinnene til Mik’kal. Han kunne se Erkki Alatalo. Ryggen til finnen var lut. Mik’kal kjente en dyp medfølelse med mannen som i sin fortvilelse ikke så noen annen utvei enn denne – men han forsto ham ikke …

Erkki sa lite da han kom hjem. Han mumlet bare at han hadde vært i teltleiren og sett til samene som skulle til Ruija. Så satt han kvelden igjennom og fulgte datteren med øynene. Slukte henne med blikket. Brente hvert eneste trekk i hukommelsen, slik at han aldri skulle glemme hvordan hun så ut.

Raija merket det, syntes det var underlig, men fant seg i det. Hun hadde lært seg å godta det meste uten for mange spørsmål.

Marja merket seg også mannens underlige oppførsel, og en rar redsel grep henne. Men hun slo den bort. Det var umulig. Erkki ville aldri gjøre noe slikt mot henne. Ikke mot Raija. Han forgudet jo Raija. Men Marja grep seg i å betrakte mannen i løpet av kvelden – og undres …

Raija ble skysset i seng. Og hun fikk ikke sove. Ruija. Faren hadde snakket om Ruija. Øynene hans hadde vært så merkelige. Urolige. Hun forsto det ikke, og tankene kvernet rundt i hodet hennes. De maktet til og med å fortrenge sulten som lå og verket i magen.

Ruija – eventyrlandet i nord – helt oppe ved storhavet … Raija ønsket faren hadde fortalt litt om det han hadde hørt. Det lignet ham ikke å være så taus når han hadde fått høre nytt. Kanskje det var dårlig nytt? Nei, Raija kunne ikke tro det. Ikke om Ruija! Der sultet ingen. Ingen trengte å blande bark i brødet i Ruija, nei! Der gikk fisken så tett i havet at en bare kunne øse den opp. Ingen behøvde å lide i et slikt land. Rypene fløy i digre flokker og kaptes nesten om å gå i snarene.Vilt var det overflod av i skogene og på viddene. I elvene svømte fisk så fet og diger at en knapt ville tro det om en fikk se det med egne øyne.

Ruija var et drømmerike!

Raija sukket og lot tankene få vinger. De fløy langs Torinjoka – Torneelven, til landet ved havet. Tenk å spise seg mett hver dag! Slippe å slite, for så å legge seg mens sulten verket og slet i kroppen. Det hadde vært noe, det! Tenk å kunne se Marja-mamma smile igjen – høre henne le den glade latteren Raija elsket så høyt, men ikke hadde hørt på så lenge! Tenk om Erkki-far kunne få hus og fjøs og båt i Ruija! Jord som var hans, hvor kornet aldri ble svidd av sol eller kulde.

Tenk å se mamma kledd i de fineste stoffer, og Matti-lille få vokse seg til runde, røde bollekinn og lubne armer med smilehull ved albuene!

Det hadde vært noe annet enn å streve seg halvt fordervet i kampen for det daglige brød – for bare å se frosten ødelegge alt de hadde svettet blod for. Ødelegge alt på en eneste natt. Det hadde vært som et eventyr! Og mer enn det ble det vel heller ikke. Raija smilte bittert, og hun var med ett langt eldre enn sine åtte år.

Hun sovnet omsider, det mørkøyde barnet til Erkki Alatalo. Etter å ha tumlet med drømmene om landet hvor barn lekte og lo og spiste seg runde og gode. Ruija og storhavet kunne hun bare drømme om. Hennes virkelighet var sulten og fattigdommen i Tornedalen. Til Ruija var veien lang – lengre enn hun kunne forestille seg. Dit ville hun aldri komme. Men drømmen kunne ingen ta fra henne.

Erkki stirret tomt ut i mørket. Marja lå tungt mot mannens skulder.

– Jeg har avtalt å sende Raija til Ruija. Erkki snakket så lavt at det knapt var hørbart.

Marja fór sammen og grep ham hardt om armen.

– Erkki Alatalo! Det kom faretruende rolig. – Selger du ditt eget barn?

– Hold munn, kjerring! Han vendte henne ryggen, men hun var over ham som en røyskatt. Hun tvang ham til å møte blikket sitt.

– Du vil aldri tilgi deg selv dette, spådde hun. – Du mener det ikke! Jeg nekter å tro det om deg, Erkki!

– Det er allerede avgjort.

– Jeg nekter! Hun satte seg opp, hvit i ansiktet. – Du kan ikke gjøre dette mot meg! Hun er mitt barn også! Hulkende gjemte hun ansiktet i hendene. De magre, smale skuldrene skaket av gråt. Erkki holdt ikke ut å se henne slik. Med hender som kjentes som tømmerstokker tok han om skuldrene hennes.

– Tror du jeg gjør dette med glede? sa han tungt. – Vet du ikke hvor kjær hun er for meg, Marja?

– Jeg trodde jeg visste det, sa hun tonløst, – men nå begynner jeg å tvile.

Erkki lukket øynene. Det brant bak lokkene. Raija – hans øyensten! En vakker, liten blomst, men med et temperament som var svært likt hans eget. Hun hadde morens ansiktstrekk og fine kroppsbygning. Men fargene var hans, og øynene hennes, som kunne lyne så iltert når hun var sint, var en arv fra ham – faren. Vesle-Raija var Erkkis glede og det mest dyrebare han hadde. Hun fortjente noe bedre enn barkebrød og naken nød.

Hun kunne få en annen sjanse – muligheten til et liv han selv ikke kunne tilby henne. Muligheten til en fremtid uten armoden hengende som en mørk og truende skygge under takbjelkene. Det livet han hadde drømt om for henne – men som han var sørgelig klar over at han ikke var i stand til å skape for den familien som var hele hans liv.

Kanskje ville tiden bli bedre! Kunne høsten slå feil tre år på rad? Erkki visste ikke. Alt var visst mulig i disse tider. Han våget ikke å sette sin lit til bedre tider.

– Det var noe annet enn dette jeg ønsket for deg, mumlet Erkki og lot hånden stryke fraværende over konas skulder. Hun hikstet og svelget gråten.

Han kunne kjenne bena under huden. Det hadde ikke alltid vært slik. Marja hadde vært ung og rund. Yngstedatteren til en bonde som hadde mestret sine forpliktelser overfor både kone og en barneflokk på åtte. Marja var vant til bedre enn dette. Å, hvor det skar ham i hjertet at han, som elsket henne så høyt, skulle være årsaken til hele hennes ulykke. Nå ville han ta barnet deres fra henne …

– Det er ikke bare vi som har det vanskelig, sa Marja med en stemme som brast flere ganger. – Andre har flere barn enn oss …

Tårene rant stille nedover de magre kinnene til Erkki Alatalo. Han hadde tatt avgjørelsen. Ingenting kunne endre den. Kanskje kom det tider da han ville hate seg selv for dette, men han visste at om han unnlot å tenke på barnets beste, ville han alltid forakte seg selv. Det var egoisme å holde henne her i nød og fattigdom når hun kunne få det bedre andre steder. Det var ikke nød i Ruija. Flere enn Finn-Peeri hadde sagt det. Andre hadde gjort det samme før ham. Hun ville få det godt. Det var gode mennesker der ute ved havet som ville ta seg av datteren hans, hans lille blomst. De ville oppfostre henne som om hun var deres egen – Raija ville få det godt …

Det var en lettelse å ha bestemt seg. Marja ville venne seg til det. Å – det skar som kniver i Erkki. Han visste det ville bli et lite helvete å møte en fremtid uten datterens lyse latter og myke stemme omkring seg.

Men hun ville være i live.

– Se det i øynene, Marja! Vi kan ikke gi henne noe liv! Vi har knapt nok mat å gi henne i morgen. Kan vi da holde på henne – når hun kan få det bedre her i livet? Han trakk pusten dypt. Til ham å være, var dette en lang tale, men det var viktig for ham at Marja forsto.

De ville miste datteren. Erkki ville ikke miste kona i samme slengen. Det var viktig at de holdt sammen. De to kom til å trenge hverandre i tiden som lå foran dem.

– Du mener det virkelig! Marjas stemme døde til en utmattet hvisken. Erkki svarte ikke, klemte bare hardere om skuldrene hennes. Og hun forsto. Varsomt strøk han henne over håret, som om det kunne trøste henne nå! Først sa han at han ville sende datteren deres til et fremmed land. Uten å spørre henne! Til fremmede mennesker! Og så trodde han at han kunne kjøpe hennes samtykke med kjærtegn! Det skulle mer til enn som så!

Hun strammet musklene avvisende.

– Når? Marja fikk ikke frem mer enn det ene ordet. Mens hun ventet på svaret, lukket hun øynene og prøvde å være rolig. Matti sutret svakt i vogga. Hun håpet han ville holde fred. Så Raija fikk sove…

– I morgen…

– Nei! Det var et desperat skrik.

Erkki satt med bena mot det kalde golvet. Nakken var bøyd under byrden av hans egen avgjørelse. Han nikket. Først da så Marja tårene. Impulsivt strakte hun frem hånden og tørket vekk de salte bekkene på de furete kinnene. En uendelig ømhet fylte Marja, vokste frem i henne. Nei, det var ikke for sin egen skyld han gjorde dette – for å få en munn mindre å mette, slik hun et øyeblikk hadde vært på nippet til å tro. Det var et større offer for Erkki enn noen kunne forestille seg. Ved å sende Raija til landet oppe ved Ishavet, var det som om han rev hjertet ut av sitt eget bryst. Han gjorde det for at Raija skulle få mulighet til en fremtid og til et liv de ikke kunne gi henne her i Tornedalen.

Marja forsto det. Men det gjorde det ikke stort lettere for henne å gi slipp på datteren.

– I morgen, mumlet Marja og la seg tungt ned. Hun stirret opp i taket med øyne som sved. Tårene ville liksom ikke stanse.

Erkki krøp inntil Marjas magre kropp med armene rundt henne. Uten ord lå de og stirret seg gjennom natten, mens de forsøkte å fortelle seg selv at det de gjorde, var det eneste rette.

Før morgenen grydde kunne Erkki med lettelse høre jevne åndedrag fra Marja. Så hadde hun altså fått hvile litt. Han trodde ikke han selv ville klare å sovne, men trettheten og utmattelsen overmannet ham. Akkurat idet han gled over i en drømmeløs søvn, slo det ham hvor like navnene var – Raija og Ruija. Den kjære datteren hans og landet ved havet … Kanskje hadde en høyere vilje hele tiden ment at Raija ikke skulle vokse opp i Tornedalen?

RAIJA VÅKNET av Mattis illskriken. Fortumlet satte hun seg opp. Sol. Det var allerede langt på morgenen. Hun hørte moren styre med noe – og hun forsto ikke hvorfor de ikke hadde vekket henne. Hun ville ikke sluntre unna pliktene sine.

Barbent gikk hun inn til dem. Faren satt også inne. Matti skrek og søsteren skyndte seg bort og tok opp den hylende veslebroren. Moren hadde rødkantede øyne. Faren satt med dysterheten preget inn i hver fure i ansiktet. Var det noe med krigen? Raija hadde hørt om den.

– Hva er det? spurte hun, enda hun visste at hun ikke skulle legge seg opp i det som angikk de voksne.

– Kle på deg, barn! ba moren og tokMatti fra henne.

Raija gjorde som det ble henne sagt. De stirret fortsatt på henne med dette mørke blikket som skremte henne mer enn hun kunne forklare.

– Du skal til Ruija, ungen min, sa faren.

Raija stirret vantro på ham. Så lyste hun opp i et stort, lykkelig smil. Skulle de hemmelige drømmene hennes bli sanne?

– Til Ruija! sa hun med andakt i stemmen. – Når?

Stillheten var til å ta og føle på. Omsider svarteMarja:

– I dag. Raija stirret på dem begge. De brune øynene i det bestemte ansiktet ble vàr dysterheten og sorgen i foreldrenes øyne. Hun så på måten de satt på at noe var galt. Så i bevegelsene at drømmene hennes ikke skulle bli sannhet. Raija så – og langsomt forsto hun. Forståelsen kvalte hver spire av glede i henne.

– Det er bare jeg som skal dra! utbrøt hun – full av visshet. Moren brøt ut i gråt og la veslebarnet ned i vogga igjen. Marja tok rundt Raija – den vesle kroppen var stiv som en stokk. Hun ville få det så bra der i Ruija. Langt bedre enn hjemme. Og hun ville komme til snille mennesker. Alt skulle bli som et eventyr. Raija kunne høre at moren ikke trodde på det hun sa. Det fikk henne ikke til å føle seg bedre.

– Jeg vil ikke! sa hun skjelvende, men møtte bare taushet hos foreldrene. Ingenting hun sa eller gjorde, ville hjelpe, forsto hun.

Dagen var et mareritt. Timene ble til år. De ga henne det beste de hadde å spise, men Raija rørte knapt maten. Hun ville ikke spise. Hun ville dø. Om hun ikke fikk være hos dem, ville hun dø. Hva skulle hun i Ruija uten dem? De holdt henne i armene sine, overøste henne med den kjærligheten de følte for henne. De ville hun skulle huske at de hadde vært glade i henne – de solgte henne ikke. De ga henne fra seg av kjærlighet til henne…

Øyeblikket kom. De pakket henne inn i kåpe og sjal. Hun var en liten pike i et svart, langt skjørt, komager, svart kåpe og brunt sjal. Den tynne kroppen virket enda tynnere, enda mindre enn hun virkelig var. Hun tok oppMatti-lille. I en evighet holdt hun lillebroren inntil seg. Ville hun noen sinne få se ham igjen? Raija ville ikke tenke på det. Varsomt la hun ham ned igjen. Øynene hans så liksom undrende på henne. Store og brune var de, og håret lokket seg gyllent på det vesle hodet.

– Farvel! hvisket Raija og blunket vekk noen tårer. Hun presset munnen mot de runde kinnene hans. Storesøster sa adjø.

Hun var tvunget til å reise til Ruija. Å, hun ville ha dratt med glede hvis Matti og mor og far hadde vært med. Men nå fylte den forestående reisen henne utelukkende med sorg og redsel.

Marja så sine to barn, og kjempet med gråten. Erkkis arm om skuldrene hennes maktet ikke å gi henne noen trøst. Da det ikke lenger fantes noe som kunne utsette avskjeden, brøt Marja sammen. Hun trykket datteren inntil seg, gråt og tryglet Raija om å forstå at de gjorde dette av kjærlighet.

– Vi er så glade i deg, ungen min! Moren kysset kinnene hennes, og Raija strøk moren fort over de magre kinnene.

Et øyeblikk fortalte øynene hennes at hun elsket dem også. Så sloknet glansen. Raija tok farens utstrakte neve og begynte ferden mot Ruija. Raija gråt omsider. Tårene var kalde mot kinnene, men hun gråt likevel. Gråt som om hjertet ville briste. Hånden til faren var så stor og fast om hennes lille, men Raija visste nå at den ikke innebar noen trygghet. Hun ville mest av alt slite neven til seg og løpe fra ham, så fort hun kunne – gjemme seg … Kanskje ville de da la henne være hjemme?

Men Erkki Alatalo ga henne ikke sjansen til flukt. Føttene hennes gikk fremover, fremover … Stadig nærmet de seg stedet hvor de skulle ta farvel – hvor broene definitivt skulle brennes. Hvor Raija skulle overlates til Pehr og følget hans. Hun ville det ikke! Hun ville ikke reise hjemmefra! Det kunne være så vidunderlig det bare ville i Ruija – hun ville ikke dit! Alle drømmene og fantasiene hadde bare vært tull. Hun hadde drømt – ikke ment det …

Raija hadde ikke ment at hun skulle dra til kystlandet i nord alene. Hun ville ikke være alene! Raija hørte sammen med Matti og mamma – og pappa. Hun hørte sammen med dem, forsto ikke Erkki-far det? Ord ble til i hodet hennes, formet seg til spørsmål, men selv om munnen laget ordene, fikk ikke Raija presset en lyd over leppene. Hun bare gråt.

Erkki følte seg som en drapsmann. Hva hjalp det at han visste det var livet han bød datteren – så lenge hun ikke øynet annet enn katastrofe? Kanskje hatet hun ham? Han fikk seg ikke til å spørre – slik fryktet han svaret. Det var for mye følelser i Raija! Han sukket. Datteren lot seg snarere regjere av hjertet enn av hodet.

– Raija-liten, presset han frem. Han ville så gjerne at det skulle lyde ømt og kjærlig, men det ble bare en sorgfull hvisken.

– Jeg gjør dette fordi du er meg så kjær, fortsatte han, vel vitende om at hun ikke forsto. Men bare hun hørte etter, var det en liten trøst. Denne dagen ville alltid stå som meislet i Raijas erindring. Ordene hans ville bli husket. En dag ville hun kanskje skjønne at kjærlighet kunne gi seg slike utslag. Han håpet iallfall at hun ville skjønne.

– Jeg vil du skal få det godt, ungen min! Det er derfor jeg lar deg reise til Ruija med Pehr. Du får det bedre der enn hos oss, vesle skatten min!

Raija svarte ikke. Hun verken kunne eller ville svare. Visst hørte hun hva faren sa, men budskapet hans nådde henne ikke. Hun var for ung til å forstå. Raija følte farens hånd hardt om sin egen – og kjente seg sveket.

– Du har da drømt om å få se Ruija. Han forsøkte å nå inn til henne. – Vi har snakket om fiskene og havet, fjellene…

Raija knep sammen leppene og festet blikket langt frem. Han skulle såmenn ikke få lokket ut av henne at hun ønsket å dra! For hun ville ikke! Det var her i Tornebygda hun hørte hjemme! Drømmene og snakket om Ruija hadde bare vært tankespinn – lek! Kunne han ikke se det? Han som var faren hennes – ville han ikke forstå? De var kommet nær leiren nå. Samene og de finske familiene som hadde slått seg sammen med dem på vandringen mot havet og bedre tider, holdt på å bryte opp. Stegene til Raija ble langsomme og trege. Øynene tok inn alt det fremmede og nye. Mennesker, reiner, pulker. Fremmede mennesker overalt. Fremmede ansikter – bare fremmede ansikter!

Noen så nysgjerrig på dem – andre overså dem totalt og fortsatte med sitt. Alt var fremmed og skremmende. Ubevisst trakk Raija seg nærmere faren, klemte seg inntil ham. Hånden hans trykket hennes hardt og fast – som søkte han å oppmuntre henne. Da husket hun det igjen: Hun skulle etterlates her. Hun skulle bli hos disse menneskene med de ukjente ansiktene – de skulle føre henne til Ruija. Det var derfor hun og faren var her.

Et øyeblikk hadde hun maktet å fortrenge det. Et øyeblikk hadde det ukjente nesten maktet å fange hennes interesse, skremmende og forunderlig tiltrekkende på samme tid. Den gryende interessen ble drept på stedet. Her og nå skulle alt Raija hadde kjært, tas fra henne. Pehr hadde sett dem komme. Hjulbent og smilende kom han dem i møte.

– Trodde nesten du hadde ombestemt deg, sa han.

Ordene kunne utvilsomt ha vært mer velvalgte. Han fikk bare skyggen av et smil til svar fra Erkki Alatalo.

– Vakker jente, mumlet han. Raija stirret opprørsk og hatefullt på Pehr. Ikke en sjel skulle få henne til å like denne mannen!

Pehr kvakk litt da han følte jentungens hat strømme mot seg. Mye kunne sies om denne furete, hjulbente mannen som skulle føre Raija til Norge, men han var iallfall svært vár overfor følelser og stemninger. Det lå ham i blodet og hadde kommet godt med mer enn én gang.

– Jaja, mumlet han. – Du får ta farvel med jentungen. Vi drar… Så flyktet han fra den mørke ilden i et par barneøyne.

Øyeblikket Erkki hadde gruet for siden avgjørelsen ble tatt, var nåtid. Langsomt sank han ned på huk. Hendene knuget Raija. Det store, brune, anklagende blikket hennes var mer enn Erkki Alatalo kunne klare. Den stumme fordømmelsen som sto malt i åtteåringens ansikt, skulle følge ham resten av livet. Uten ord og med gråten i halsen, trakk han datteren sin inntil seg, klemte henne enda en gang.

– Det er for din skyld, Raija! hvisket han enda en gang. Tung, fordi han visste hun ikke forsto, bare fordømte. Så reiste han seg, klappet henne på kinnet og gikk. Han vaklet mer enn han gikk – som en drukken mann. Raija hadde ikke sagt et ord. Først da farens lute rygg bare var en prikk langt borte, slapp tårene frem igjen. Hun ble stående fullstendig blindet, og kroppen skaket som av frost.

Alene. Hun var fullstendig alene. Ikke ville det hjelpe det spor om hun løp etter faren. Han ville bare komme tilbake med henne. Som i panikk vendte hun seg mot de fremmede menneskene. Gjennom tårene kunne hun ikke skjelne dem fra hverandre – de var bare uklare skygger.

Men en av skyggene skilte seg ut fra flokken. En kom mot den gråtende småjenta og slo armene om den spinkle kroppen. Hun ristet av gråt. Raija klemte seg til denne fremmede som viste henne slik varme og ømhet. Hun boret ansiktet inn mot halsen til gutten som ikke var så mye eldre enn hun selv, og gråt og gråt. Mik’kal visste ikke hvorfor han fattet slik godhet for vesle Raija. Vanligvis så han på jenter med forakt. Men det ensomme barnet med de store, ulykkelige øynene, hadde rørt ved noe i ham. Hun så så hjelpeløs og liten ut. Under det store sjalet stakk mørke hårlokker frem og virvlet i den kalde vinden. De lignet ravnevinger som bakset mot stormen.

Mik’kal ble stående med Raija i armene og hørte seg selv mumle: – Bare gråt, du, Ravneunge! Bare gråt! Du har det vondt nå, men jeg skal passe på deg. Jeg skal alltid passe på deg …