Elisabeth Almendingen om skriving i spanske omgivelser
Blant appelsin-, sitron- og avokadotrær i den spanske byen Alfaz del pi sitter Elisabeth Almendingen og skriver. Hun er vokst opp i Vikersund, men har bodd i Spania i mange år.
Handlingen i hennes første romanserie Gruvearbeiderens datter er lagt til hjemtraktene, til Blaafarveværket og Koboltgruvene, der hun vandret rundt som barn.
Hvordan er det å være i Spania, langt vekk fra Gruvetråkka og Koboltgruvene, og skrive om det historiske stedet i Norge?
Jeg synes faktisk det går veldig bra. Det hadde nok vært mye mer utfordrende uten dagens tilgang på elektronisk informasjon, og de utfordringene jeg har støtt på har de ansatte ved Blaafarveværket hjulpet meg med. Selvfølgelig kunne jeg tenkt meg å rusle mer rundt i omgivelsene rundt Blaafarveværket og Koboltgruvene, men det tror jeg aldri man får nok av når man skriver. Jeg har tatt mange bilder og videosnutter derifra, så om det er noe jeg lurer på kan jeg bare kikke på dem.
Ja, de som har lest første bok er imponerte over den gode researchen du har gjort. Hvordan har du gått frem for å få alt mest mulig historisk korrekt?
Det er veldig hyggelig å høre at folk er imponert over researchen min! Jeg synes denne biten av skrivingen er veldig spennende, men samtidig veldig utfordrende. Jeg hadde ingen kunnskap om hvordan livet egentlig var i Norge på begynnelsen av 1800-tallet, så jeg har prøvd å lese meg opp på det meste. Utfordringen er uten tvil å sette grenser, men jeg synes det er mye morsommere å skrive når jeg kan snike inn historisk korrekte opplysninger og flette handlingen rundt dette. Da virker det mer virkelighetsnært, og jeg føler meg mer komfortabel med å skrive på denne måten. Så det går bort mye tid til noe som for andre kanskje kan virke pirkete og helt unødvendig, men jeg synes det er verdt det – jeg er kanskje litt kontrollfreak.
Det kan selvfølgelig være ting som ikke stemmer hundre prosent, og noen friheter må man jo kunne ta seg også, men jeg prøver så langt det lar seg gjøre å få det så historisk korrekt som mulig. Jeg har vært veldig heldig med de jeg har vært i kontakt med hos Blaafarveværket. De har vært utrolig behjelpelige med alle mine spørsmål, blant annet historisk ansvarlig. Det setter jeg veldig stor pris på.
Jeg har også lett meg fram på nettet, blant annet i Nasjonalbibliotekets digitalarkiv, og har en hel haug med litteratur stående i bokhyllen, samt alle årgangene av «Gamle Modum», et blad fra Modums historielag. Der finner jeg av og til noen virkelige gullkorn.
Du har jo også vokst opp med disse omgivelsene i nærheten, så de er jo kjente for deg. Hva husker du best fra Blaafarveværket da du var der som barn?
Det jeg husker best fra Blaafarveværket som barn er uten tvil det blå glasset, og vasene og noen små, blå fugler som min mor hadde derifra. Av selve opplevelsen av å reise til verket, var det kanskje noen lekebukker som gjorde mest inntrykk, og de pene omgivelsene ute, hvor man kan sitte og spise lunsj.
Hva gjør du ellers – foruten å skrive og jobbe? Leser du noe?
Jeg var veldig glad i å lese som barn, men nå har jeg ikke så mye tid til det. Når jeg har litt tid til overs går den helst til skriving, research, eller forskningsrapporter/studier relatert til fysioterapi, og har jeg noe på øret så er det podkasten til Blaafarveværket.
Og så har jeg to hunder, to katter og en kanin, appelsin-, sitron-, avokado-, eple-, mange-, paragayo-, fersken-, fiken-, og nisperostrær, alt for mye å gjøre på min «vanlige» jobb som fysioterapeut og alt for mange prosjekter på gang i hus og hage. Jeg elsker å lære nye ting, så de senere årene, etter at jeg kjøpte hus, har jeg jeg ikke drevet så mye med søm, strikking og hekling som jeg gjorde tidligere, men gått over til muring, blanding av sement og betong, maling, boring, og arbeid i tre. Utover det elsker jeg å gå tur i fjellet med hundene.
Ja, da har du litt å drive med, så vi må kanskje avslutte, sånn at du får tid til å skrive videre om Siri og resten av gjengen i Gruvetråkka. Vi gleder oss til fortsettelsen!
